22
apr
Seneste opdatering: 22/4-05 kl. 2247
Ingen kommentar - Tryk for at kommentere!


Svensk kultur en sagablott?
Av Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS

”Er svensk kultur verneverdig?”
Jeg stilte dette spørsmålet til den svenske regjeringens representant for integreringspolitikken, statssekretær Lise Bergh, på en nordisk konferanse om integrering i Stavanger 7. april. ”Ja, hvad är svensk kultur? Och då har jag vel svarad på frågan”, sa Bergh, uten forsøk på å skjule kulturell selvforakt i verken ord eller mimikk. Som man reder ligger man, sies det. I Sverige synes lederskapet å utvise Europas mest omfattende kulturelle selvfornektelse, ja, rett og slett en dyp selvforakt, som mange mener er oppskriften på å kjøre en fredelig nasjonalstat i grøften.
Spørsmålet mitt til Lise Bergh var langt fra tilfeldig formulert. Fra en talestol i fjor i moskeen til det Kurdiske Rigsforbund, og ”respektfullt” ikledd slør, sa daværende statsråd for integreringen i Sverige, Mona Sahlin, at mange svensker er misunnelige på innvandrerne fordi de har en kultur, en historie, noe som binder dem sammen. Svenskene har kun midtsommernatten og slike fjollede (”töntigga”) ting. Som Danmarks tidligere integreringsminister, sosialdemokraten Karen Jespersen , nylig kommenterte i Berlingske Tidende: ”Mer uhyrlig og uhyggelig kan den kulturelle selvfornektelsen vanskelig bli” (19.02.05). Mitt spørsmål til Bergh var altså en test. En test på hvor politisk rotfestet den svenske kulturelle selvfornektelsen er. Svaret fra Bergh skapte røre i den velfylte salen. Vår integreringsminister, Erna Solberg , satt i panelet sammen med Bergh, og Solberg tok opp tråden umiddelbart da hun fikk ordet: ”Det er visse verdier som er viktige å ta vare på, som likestilling og menneskerettigheter. Jeg tror også Sverige har noen slike grunnverdier”, sa Solberg. Ja, svensker har nok noen slike grunnverdier. Men disse verdiene har ingenting med Sverige, svensk kultur og historiske utvikling å gjøre. Skal man tro offisielt hold.
Svensk kultur og verdigrunnlag ble utradert i offentlige dokument i 1997. I følge Lise Bergh, la en ny regjeringsproposisjon i 1997 grunnlaget for en ny innvandrings- og integreringspolitikk, ”et nytt tänksätt”. Det ble slått fast en gang for alle at landet Sverige er en ”mangfoldskultur”. Mangfoldskulturen skal respekteres og utformes videre. Det typisk svenske ble med andre ord erklært for uønsket, for politisk historie. Hovedfokuset ble fra nå av strukturell tilrettelegging for å inkludere innvandrer og systematisk arbeid mot svenskers visstnok udiskutable diskriminering av nye grupper borgere. Den såkalte hverdagsrasismen, for eksempel, bunner i et svensk bilde av hvem som er svenske. Derfor må vi bort fra det som er ansett som svensk, forklarte Bergh.


Denne selvfornektende ideologien og fokuset på svensker som potensielle og/eller reelle rasister, bekreftes til fulle av jøden og newyorkeren, Jonathan Friedman, professor i sosialantropologi på Universitet i Lund. I dag har hver femte borger i Sverige innvandrerbakgrunn, dvs ca 1,7 millioner, herav ca 1,3 millioner av ikke-vestlig opphav (2002-tall). Sverige er det mest utpregede multikulturelle samfunnet i Europa. Å tenke høyt at velferdsstaten og nasjonen Sverige kunne tjent på å ta en innvandringspause, grunnet omfattende integreringsproblem, gir, i følge Friedman, følgende assosiasjonsrekke: Man er fremmedfiendtlig, altså er man rasist, og dermed er man nazist. Friedman talte nylig i Professorforeningen ved Universitet i Oslo (12. april). Med sin ”etniske” bakgrunn, er Friedman en av de ytterst få kritiske røstene som slipper til i Sverige uten å bli forsøkt jaget fra hjem eller sparket fra jobb. Friedman er krystallklar i sin dom over Sveriges fremtid; nasjonen Sverige forvitrer. Og det går fort.
Sverige er, som Norge, offisielt definert som en multikulturell stat. Men Sverige har gått langt lengre enn våre ledere. Den svenske multikulturelle staten har ikke én nasjonal historie, det ville i så fall bli definert som strukturell rasisme – for innvandrerne er nye borgere, så hva med deres nasjonale historie? Sverige er blitt et av de mest segregerte samfunnene i Europa. Innvandrerne integrerer seg sterkere og sterkere i egen etnisk gruppe.

Den elendige integreringen av ikke-vestlige innvandrere i (det som en gang var) det svenske samfunnet både verdimessig og økonomisk, har ført Sverige til en økonomisk 18. plass i Europa (BNP per capita). Mordfrekvensen i Sverige, fortalte Friedman, er størst i OECD, og dobbelt så høy som i USA (10, 5 mord per år per 100 000 innbyggere i Sverige, mot 5,5 i USA). Og i en innvandrertett by som Malmö, begås 70 prosent av voldtektene av innvandrer, en by som nå har fem til seks ganger flere voldtekter enn nabostorbyen København, da justert for antall innbyggere. Ofrene er i all hovedsak svenske kvinner. Kriminalitetsraten øker formidabelt fra år til år.
Over 40 prosent av innbyggerne i Malmö er innvandrere. Innen ti år er Malmö dominert av muslimer. Allerede i dag er det mest brukte guttenavnet på nyfødte barn i byen Muhammed. Infrastrukturen i storbyer som Malmö er i ferd med å rakne, særlig ved skoler og sykehus, noe også Lise Bergh streifet innom, men da med et annet utgangspunkt; problemet er svenske myndigheter som er for dårlige med strukturell tilrettelegging – altså ikke ett ord om at kanskje det er en grense for hvor mange nye borgere landet kan absorbere.
Friedman mener det har utviklet seg en overvåkningskulktur på personplan. Alle holder øye med hverandre, og leter etter tegn på om ”man er god eller ond”. Det er en utpreget redsel for å stikke seg ut. Skam- og kontrollkultur dominerer dagliglivet og har ført til at folk generelt er blitt svært usikre. Å si rett ut hva man mener i et slikt klima blir vanskelig. Man snakker uklart – i forsvar for å slippe angrep, i følge Friedman. Faktisk kunnskap presses i bakgrunnen. Mistenkeliggjøring av motiv kjøres i forgrunnen. Trivialiteter får forskningsmidler fordi de er ufarlige, et tegn på at forskningen er i ferd med å dø, i følge forskeren Friedmann, som utgir boken, “The PC Society”, til sommeren (”Det Politisk Korrekte Samfunnet”).
Den sterke homogeniseringen av folket, og den grunnleggende mistroen til det svenske folkets holdninger, opptar også Friedmanns professorkollega, svensken Aje Carlbom. På den ovennevnte konferansen i Stavanger sa han at myndighetene har tatt utgangspunkt i at innvandringen og integreringens problemer/utfordringer er svenskenes grumsete kollektive bevissthet, da, ikke minst, med tanke på sviket under nazismen. Løsningen ble et politisk prosjekt for å forandre folks tankemåter – man prøver ”å skape et nytt menneske” (jamfør ideologien bak både nazisme, kommunisme og islamisme). Temaene i offentligheten sentreres derfor om strukturell diskriminering og rasisme, den skjulte rasismen, hverdagsrasismen, og kulturell rasisme.


Carlbom, som bodde i tre år i den mest beryktede gettoen i Sverige, Rosengaard i Malmö under arbeidet med doktorgrad om innvandringen, forteller om den pågående etniske enklaviseringen og utviklingen av permanente underklasser. Og en enklave står i motsetning til integrasjon i nasjonalstaten – et åpenbart problem for å videreføre velferdsstaten. Det er derfor ikke til å overraskes over at velferden i Sverige er på vei i bratt nedoverbakke. I dag ville Sverige vært den fattigste staten i USA. Årlig koster innvandringen rundt 40-50 milliarder kroner (2003-tall, økonomiprofessor, Bo Södersten). Utenlandsgjelden øker for hvert år. Gjelden i dag beløper seg til om lag det samme som Norge har på bok. Og statsminister Göran Persson vil ha borgerne til å akseptere høyere skatter for å sikre velferden.

Men hva skjer med vanlige svenske borgere som påpeker den dypt foruroligende utviklingen? Karen Jespersen ga noen smakebiter i Berlingske Tidende (ibid). Partiet Sverigedemokratene (SD) er, som navnet lyder, et demokratisk parti, med en verdiplattform nær FrP. Fabrikkarbeideren, Allan Jönsson, ble to ganger valgt inn i fagforeningen av sine kolleger. Men begge gangene overstyret den lokale avdelingen av Industriforbundet i Helsingborg valget og fratok han tillitsvervet, fordi han er medlem av SD. Som sosialdemokraten Jespersen skriver: ”Når folket tenker feile tanker, må makten sette det på plass. Arbeiderne blir kalt naive og uvitende…” Et annet eksempel: Björn Hammarbäck følte seg presset til at gå av som leder av Socialdemokratiet i Fagersta Kommune og forlate partiet. Han hadde skrevet en artikkel om at det lokale sykehuset kunne vært reddet hvis ikke innvandringen hadde kostet det svenske samfunnet så mye som den faktisk gjør. Dette utløste et voldsomt røre med krav om hans avgang. For Hammarbäck var det utslagsgivende trusler mot datteren, som politiet vurderte som reelle og alvorlige.


Et tredje eksempel: Richard Jomshof, som er lektor, har blitt sparket for tredje gang fra stilling i skolen fordi han er medlem av SD og redaktør av partiets magasin. Rektor ved gymnaset som han sist ble sparket fra, mener det blir vanskelig å finne en like dyktig lærer. Elevene var 100 prosent fornøyde med Jomshof. Men folk utenfor skolen protesterte og aksjonerte, det vil si ulike ungdomsparti. Som Jespersen sier: Denne formen for iscenesatt ”folkelig protest” ser man ellers mest i totalitære samfunn. Jespersens konklusjon er: Selvfølgelig er det formell ytringsfrihet i Sverige, men noe tyder på at den reelle ytringsfriheten er skremmende mangelfull i nabolandet vårt.

Og hva med innvandrerne selv? Hvor er deres fremtid i dette spillet rundt integreringsgullkalven? I følge Aje Carlbom, er det viktig at barn som fødes på en stats territorium utvikler lojalitet til nettopp denne staten. Uten tilhørighetsfølelse og uten naturlig samspill grupper i mellom, kan det oppstå uroligheter og gruppekonflikter. Og det er nettopp dette bildet som tegnes tydeligere og tydeligere i Sverige (og i andre sentrale innvandringsland som Frankrike, Nederland, Tyskland og England): På TV-kanalen, Fox News, kunne man tidligere i år vitne hvordan muslimsk ungdom i Malmö gjør sitt ytterste for å regjere ”deres eget territorium”. Politi må beskytte politi ved oppdrag i gettoene, politi må beskytte ambulansepersonell som prøver å redde liv etter at ulike ikke-vestlige etniske grupper har gått løs på hverandre, og brannfolk som prøver å redde en moske i lys lue, utsettes for steinkasting av muslimsk ungdom. På skolen i gettoen Rosengaard er det rundt 1000 elever, to er etnisk svenske. For mindre enn en håndfull år siden var slør på jenteelevene et sjeldent syn. Nå er ei jente uten slør et sjeldent syn. Rosengaard er blitt en (i hovedsak) arabisk by i Sverige. Det samme har skjedd i de store gettoene som Rinkeby ved Stockholm og Bergsjön ved Gøteborg. I et kvinne- og barnperspektiv forstår man således at for eksempel likestilling og religionsfrihet er en sagablott – for svensk kultur er ikke-eksisterende her. Men svensk, demokratisk kultur er ikke verneverdig –, i følge det svenske tverrpolitiske etablissementet. Svensk kultur er i ferd med å kveles. Og alle taper – både økonomisk og verdimessig – uansett etnisk eller religiøs bakgrunn. For de som flyktet fra land med demokratisk underskudd til det tidligere frie og demokratiske Sverige, må det være en svært selsom opplevelse å vitne at friheten revner under deres føtter.

AUF-lederen, Gry Larsen, foreslo nylig at Norge må adoptere svensk innvandringspolitikk, for svensk politikk fører til ”toleranse og integrering”. Larsen henviser til en fersk rapport fra det skandaliserte Europeiske Overvåkningssenter for Rasisme og Fremmedfrykt (EUMC), der Sverige fremstår som mer tolerant og innvandrervennlig enn for eksempel Danmark. Ett moment er at Larsen tydeligvis ikke kjenner til hvilket lokk det er på kritiske ytringer om innvandringen i Sverige. Ett annet moment er at rapporten hun peker på er sterkt kritisert av en rekke forskere internasjonalt. Det samme senteret nektet endog i fjor å offentliggjøre en rapport som viste at den økende volden mot jøder i Europa i all hovedsak skyldes muslimer. EUMC sitt profesjonelle rykte er med andre ord særdeles frynsete. Larsen og co. burde heller bite seg merke i denne spørreundersøkelsen fra 2005, utført av det tyske analyseinstituttet GfK. Her fremkommer det at 44 prosent av europeere misliker muslimer. På topp ligger svenskene med 75 prosent, dernest nederlenderne med 72 prosent, og danskene på 67 prosent. Larsen mener at dansk politikk har skapt fremmedfrykt, samtidig som en rekke undersøkelser viser at danskene er mer vennlig innstilt overfor innvandrere i dag enn før kursendringen i den danske utlendingspolitikken i 2001. Men denne informasjonen passer ikke inn i bildet som kunnskapsselektive folk som Larsen og media generelt i Norge i flere år nå har prøvd å skape av dansker og dansk politikk.
I dystre stunder undrer jeg på om det bare er et tidsspørsmål før Sverige sprekker.
http://www.rights.no/webtekst/Gjesteskribent/Skribenten.htm

Annoncer fra Danske Partner-Ads:


Donér engangsbeløb?Kan du forpligte dig til fast betaling?


Comments are closed.