Man kan roligt springe direkte til Erik Meier Carlsens analyse. Som sædvanligt slår han hovedet på sømmet. Svenske journalister kan folde ørerne ud fra minut 5:30. Helle Thorning ved ligesom Meier Carlsen, at der er splittelse i baglandet, men overvejende enighed i befolkningen. Hun skal favne  begge dele, for nu at bruge Jelved-lyrik. Thorning er “kontroversiel”. Dertil er kun at sige, at i fremtiden vil vi alle være kontroversielle, om så bare i 15 minutter, det var måske Thornings 15 minutter. Måske endda også kunstnerne og SF. Det har SF ellers ikke været siden 1958, det skulle da lige være da vi opdagede at stifteren, eks. kommunisten Aksel Larsen var CIA agent til sin død, og sov med en pistol under hovedpuden med en velbegrundet paranoia ved navnene Sachsenhausen og Kreml. Jens Otto Krag vidste det, men holdt tæt. Kamal Qureshi prøver at lægge sin egen kontroversialitet bag sig. Spring ham over. Adam Holm er mister Deadline, som tidligere Martin Krasnik var det og Meier Carlsen har det forkromede overblik.   Hele DR 2 Debatten her. (tak til uploaderen.)

I Sverige fortsætter pressekampagnen mod SD: ”Främlingsfientlighet måste bekämpas på lokalplanet”. Vi kan ikke følge den i detaljer, men vi må igen anholde svenske mediers halve sandheder og hele løgne. Artiklen omtaler fire gange “den racistiske hob, der jog flygtinge ud af den nordlandske by Vännäs”. Jovist, men tre irakere havde forinden kidnappet og voldtaget en lokal pige. Det er en uhæderlig udeladelse. Det er trist at se, at Dilsa Demirbag-Sten låner sit ellers gode navn til dette foretagende af “tok-liberalister”, der kalder sig “en grön och liberal tankesmedja.“

“Fri(are) invandring bra för ekonomin.” Javel, hvad så med den hidtidige, der nu koster et trecifret miliardbeløb hvert år ? “Grønne og liberale”, det må DN godt beholde det for sig selv. Avisen er endnu idag et refugium for gamle kommunister, jvf. den ellers udmærkede Olof Lagercrantz, men nu er det de “grønne Khmerér”, som Medelsvensson kalder dem, der står på tapetet. Nå ja, og så Carsten Jensen, kosmopolit, Marstal og så Hanne Vibeke Holst, Nordjylland et eller andet sted at dømme efter accenten. Selv ville jeg have det svært med at kunne skrive priviligerede kronikker i Folkets Dagblad i Kina, hvis jeg vidste at en mia. kinesere ikke kunne udtrykke sig frit og efter behag. Men Jensen og Holst forstyrrer det øjensynligt ikke det mindste at få et fortrin, mængder af svenskere er udelukket fra. De vil opponere imod denne beskrivelse, men de ved ikke hvad de taler om, og de er – hvad værre er for en intellektuel – antagelig ligeglade. Vil man vide, hvad vilkårerne er for offentlig samtale i Sverige, er det bare at bladre baglæns i denne blog. Der er seks år at trække på. Svensk net er så tilkommet i mellemtiden, og det vil antagelig slå delvis igennem i det kommende valg, men det vil være aldeles uden DN´s medvirken og gode vilje.

Er Sverige et demokrati ? Det korte svar er: “Nej”. Det lidt længere svar: “Jovist, men ikke rigtigt.” Det lidt længere endnu er: “Sverige er et demokrati på papiret og mange måder, det fungerer bare anderledes end det danske fordi man i tre generationer ikke har haft brug for det som instrument, og nu hvor det behøves, et det slemt rustent og dets nu meget forskellige stemmer vækker anstød blandt de toneangivende æstetikere, som kun har kendt til næsten total enighed. De skyr derfor uenighed som pesten.” Uenighed er en Orwellsk tankeforbrydelse, en uanstændighed der ikke skal administreres, men forkastes. Det er provinsiel indskrænkethed, der poserer i verdensmandsskikkelse. Her er skåningene nærmere verden, og Stockholm nærmere Sibirien, eller Petersborg i bedste fald. Svaret er derfor indtil videre: Sverige er et teaterdemokrati, der skal revitaliseres og kaldes op på scenen efter at have siddet i teater-kantinen og fuldet sig i generationer. Intet egentligt, levende demokrati kunne uforstyrret påføre sig selv sådanne ulykker, som nu har været manifeste i 15-20 år. Resultatet vi ser i dag, er uigenkaldeligt og kun i sin første vorden. Norge er mere Europa og sin historie, end det beskyttede værksted Sverige, hvor meget jeg end elskede det. Jeg afstår fra at spå om dets fremtid, det ville forstyrre min nattesøvn. Nok er døde og nok  er skadede. De må selv rede det ud. Dette er bare når Danmark kigger mod nordøst. Vi foreslår ikke løsninger på deres selvpåførte problemer, vi fører bare nogle til protokols. Vil man se flere er det her, det foregår. Man kan ikke blogge så megen “elende”, uden at løbe tør for livsmod. Ham der døde sidste uge, forrige uge, alle de unge der døde i Sverige i januar og februar i år ?  For fem og for ti år siden, som vi stadig husker. De er knapt til at finde i Sydsvenskans arkiv.Vita brevis. Det lader sig ikke gøre, en kniv i maven og de var bare væk. Snak om indignation, Mikael Wiehe. Pseudo! Undersøg selv dødelig vold i Skåne, hvis du har nogen skam i livet. Sjællænderne ville forfærdes, hvis de kendte detaljerne om alle de unge døde i det sydligste Sverige.. (Mord i Skåne Län, bare i 2009: 21.)

Fransk TV: Islamiseringen af Sverige

France 3 – Avenue de l’Europe, fransk, utekstet. Også om Laïcité i Tyrkiet.

I det multikulturelle foregangsland: Dokumentarisme er “inflammatory”

Her er i hvert fald et klart eksempel på en forskel i politisk kultur. Kunne man forestille sig en afslørende undercover-dokumentar om en moské på dansk grund blive mødt med en fælleserklæring fra ikke bare den velkendte anstændighedselite og dens islamiske kæledægger, men også adelige, folketingsmedlemmer, litteraturprofessorer og rabbinere? Jeg kan i hvert fald ikke. Det er let at angribe ubekvemme sandheder når de kommer fra politisk hold, som med Wilders’ Fitna, men jeg vil påstå at man herhjemme nok skulle afholde sig fra denne åbenlyst groteske sammenkædning af dokumentarprogrammer i landsdækkende tv, og alskens “fascisme”. Storbritannien er et land med tradition for hårde politiske modsætninger, men fronterne i dag følger ikke umiddelbart gamle skel.

We are concerned by the rise of Islamophobia, the negative coverage of Muslims in the media, the violent street mobilisations of extreme rightwing organisations like the English Defence League, and the rising electoral support for the British National party (The battle for Barking, Weekend, 13 March). Following Channel 4’s recent inflammatory documentary, Britain’s Islamic Republic, which saw concentrated attacks on the East London Mosque, the English Defence League marched through central London with placards including the demand “Close the East London Mosque now”.

The East End of London is not new to having its communities attacked by fascists and the media. The 1930s saw the Battle of Cable Street when Oswald Mosley’s blackshirts attempted to march into the Jewish community in the area. […] Islamophobia is a threat to democracy

Blandt medunderskriverne er navne som Ken Livingstone, Diane Abbott MP, professor Eric Hobsbawm, rabbi Lee Wax, professor Avi Shlaim, George Galloway MP og Lord Nazir Ahmed. Se hele listen hos the Guardian. Via Gates of Vienna – I Canada har en imam lavet en dokumentar om alle de kætterske tegnere, der fortjener at dø: First Muslim’s P.O.V Documentary, “The Blastphemy” Releases as Protest to Danish Cartoons of Prophet Muhammad (Pbuh). Den hedder “The Blastphemy”, enhver kan vælge “blast” efter behag.Traileren er her. (LFPC & Steen)

Hvad er et folk ?

“Hvad er det forøvrigt for en national – ja, man kan sige mange grimme ord om den forestilling, at vi er et folk. Det er i sig selv utroligt hindrende for at man kan føle sig tilpas i samfundet, især når vi hæfter “folk” op på etnicitet, hudfarve, øh, alle mulige ting, som vi faktisk gør.” (Svend Brinkman, cand. psyk. professor Ålborg Universitet med speciale i etik og moralfilosofi, mennesker og kulturer.)

Elsebeth Gerner Nielsen: Alle danskere burde omgås to indvandrere. Netværket. P 1 Fra ‘dem og os’ – til ‘vi’. min. 44:06

Et tu, Polonia

Dozens of people are protesting plans by the country’s Muslim community to build a second mosque in Warsaw.The protesters gathered Saturday at the mosque’s construction site in the city’s outskirts. They chanted “Radical Islam, no thanks” and held up banners saying “Stop the Radicals” and “Political Islam is threat to Europe.”A tiny group of counter-protesters turned out carrying banners reading: “Warsaw is for everybody” and “Stop Islamophobia.” – So far Poland has been spared the tensions over Islam that Western Europe has experienced in recent years. Dozens rally in Warsaw to protest plans for mosque. (Muslims intensify rallies vs. anti-Islam acts in Europe,United Kingdom, Switzerland, Sweden, France, Germany, France, Norway.)

Selvmordsparadigmet

af Ole Jørgen Anfindsen, PhD, redaktør, Honest Thinking, Norge, Et forord til bogen “Selvmordsparadigmet – hvordan politisk korrekhet ødelegger samfunnet” skrevet med støtte fra Fritt Ord.

Den vestlige sivilisasjon er i ferd med å begå selvmord. Å leve innebærer å forsone seg med at verden ikke alltid er slik man kanskje skulle ønske at den var. Individer eller samfunn som nekter å forholde seg til virkeligheten, er ikke liv laga. Dette er en universell erfaring, uavhengig av tid og sted. De vestlige elitene har imidlertid bestemt seg for å utfordre denne erfaringen, og har lagt ut på ett av de dristigste eksperimentene i menneskehetens historie. Man har bestemt seg for at noen av de erkjennelsene som det har vært bred enighet gjennom hundrevis eller tusenvis av år, skal forkastes til fordel for dogmer som sier at virkeligheten er annerledes enn slik alle kan se at den er. To av de viktigste stikkordene her er kjønn og rase. Enhver oppegående person kan både se og forstå at det nødvendigvis må finnes systematiske forskjeller mellom kvinner og menn. Det samme gjelder raser. Og i begget tilfeller bekrefter vitenskapen at det forholder seg omtrent slik som sunn fornuft tilsier. Vi er ikke like.

Men et samfunn, en nasjon eller en sivilisasjon som – av politiske eller andre hensyn – velger å ty til systematisk løgn og virkelighetsfornektelse på noen områder, vil ha store problemer med å snakke ærlig og sant på alle andre områder. Slike samfunn blir etter hvert gjennomsyret av intellektuell uredelighet, noe som tapper dem for livskraft. Holder man på lenge nok, graver man sin egen grav. Den vestlige sivilisasjon har nå holdt på med dette såpass lenge at bare det å komme seg opp av graven, om vi nå skulle få lyst til å avbryte selvmordsforsøket, vil vise seg å være vanskelig. Og ikke minst har vi gjort oss sårbare overfor eventuelle fiender som måtte dukke opp. Skulle noen komme forbi som er tilstrekkelig godt utstyrt med graveredskaper, er det bare å skuffe jord og sand tilbake over dem som virrer omkring i dypet, og deretter reise en gravstøtte over en sivilisasjon som mistet troen på seg selv, og som derfor mistet viljen til å leve og evnen til å videreføre sine egne verdier.

Hva dette essayet handler om
Dette essayet handler ikke primært om rase- eller kjønnsproblematikk, men om hvordan intellektuell uredelighet ødelegger samfunnet. Likevel vil de vestlige elitenes forhold til kjønn og rase, samt til demokrati, skolevesen, islam, lov og orden, innvandrings- og integreringspolitikk, og litt til, bli brukt både for å illustrere hvor mye løgn, hykleri og virkelighetsfornektelse som etter hvert finnes rundt omkring, og dessuten for å vise hvilken destruktiv innflytelse dette får på samfunnet. Og det viktigste av de temaene som vil bli brukt for å illustrere det overordnede poenget om intellektuell uredelighet, er rase. Det er to grunner til dette. Dels er det innen raseproblematikk at uærligheten stikker dypest, og dels er det på dette området at konsekvensene av å nekte å se sannheten i øynene, blir størst.

Rasisme?
Så dette er altså et rasistisk essay, vil noen utvilsomt tenke. Vel, det spørs hva slags rasismedefinisjon du ønsker å legge til grunn. Dersom du mener at alle som ikke deler de såkalte antirasistenes verdenbilde, per definisjon er å betrakte som rasister, ja da hører essayet og dets forfatter selvsagt hjemme i den kategorien. Men allerede her rører vi ved noe av kjernen i hele problemkomplekset. Antirasister og multikulturalister har tilranet seg en definisjonsmakt som setter dem i stand til å utelukke fra samfunnsdebatten alle som ikke er enige med dem. Og dette er altså en del av det bildet som trer frem når man undersøker vestlige samfunn; oppfatninger om hva som er rett eller galt, sant eller usant, styres ikke lenger av hvordan virkeligheten faktisk er, men etter hvordan noen har bestemt at den bør være. Slik kan vi ikke ha det i et demokratisk samfunn.

Raseskille?
Som vi snart skal se nærmere på, har vestlige lands myndigheter generelt, og FN-organet UNESCO spesielt, i hele etterkrigstiden foret oss med en jevn strøm av propaganda for å få oss til å tro at det ikke eksisterer noen vesentlige forskjeller mellom rasene, samt at raser egentlig ikke finnes. Dette viser seg ved nærmere undersøkeler å være ønsketenkning. Det hadde vært fint om verden var slik, men det er den altså ikke. At noe slikt var for godt til å være sant, burde man ha skjønt hele tiden. Av grunner vi bare kan spekulere i, valgte man likevel å bygge politikken på virkelighetsflukt, og konsekvensene kommer til å bli deretter.

Betyr dette at jeg går inn for en fullstendig raseskillepolitikk? Mener jeg at det i Norge kun bør bo etniske nordmenn, at det i Sverige kun bør bo etniske svensker, og så videre? Samt at Europa kun bør befolkes av europeere? Nei, det mener jeg ikke. Denslags visjoner er like utopiske som de vi i dag styrer etter. Vi lever i en internasjonal verden, og det bør vi fortsette med. Den globaliserende eliten har i og for seg helt rett når den påpeker at vi ikke kan sitte på hver vår lille, nasjonalstatlige tue og ha nok med oss selv. Men derav følger det altså ikke at vi bør gå til den motsatte ytterlighet, hvilket er hva vi nå er i ferd med å gjøre.

Min holdning kan, litt spissformulert, oppsummeres som følger. Så sant lov og orden opprettholdes, og så sant samfunnet ikke ødelegges, kan vi gjerne holde oss med et så stort etnisk/rasemessig mangfold som mulig. Men altså ikke mer enn det. Det er med en helt spesiell forventning jeg imøteser protestene fra dem som er uenige i dette siste.

Så hvor stort mangfold kan vi tillate før samfunnet går i oppløsning eller blir dysfunksjonelt? Jeg vet ikke, og den som leter etter klare svar i dette essayet, vil bli skuffet. Mitt anliggende på akkurat dette punktet, er ganske enkelt å påpeke at ett eller annet sted finnes det en øvre grense for hvor stort etnisk/rasemessig mangfold vi kan tillate før det går galt. Dette er selvsagt en smertelig erkjennelse, men jeg tror ikke det finnes noen vei utenom. Skal vi overleve i det lange løp, kan vi ikke fortsette å late som om menneskets natur er annerledes enn hva den faktisk er.

Skrivestil
Dette essayet er et kampskrift. Her forsøker jeg å slå alarm om en utvikling som ikke er bærekraftig, og da passer det ikke å bruke en tørr og akademisk stil. I den engelskspråklige verden er det vanlig å skrive både polemisk og spissformulert i visse sammenhenger, og jeg mener vi trenger mer av dette også i Norge. Dessuten trenger vi mindre wishful thinking, og mer riskful thinking (Støvring 2010). Dette essayet er mitt forsøk på å gi et lite bidrag i så måte. Jeg håper du som leser vil bli både provosert og engasjert.

Norsk Wikipedia sier: ”Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Essay kommer fra det franske «essai» (forsøk) eller «essayer» (forsøke).” På nettet finnes det en rekke artikler som sier noe om hvordan et essay bør eller ikke bør skrives. Jeg påstår ikke at min bok oppfyller alle kravene, men synes likevel det er på sin plass å bruke dette begrepet. For det første viser det seg at temaet politisk korrekthet er enormt, og jeg vil på ingen måte late som om jeg har gitt en fyldestgjørende, boklig fremstilling av de mange emnene jeg er innom. Min bok er et forsøk på å få frem de viktigste momentene, samtidig som jeg er vel vitende om at svært mye mer kunne ha vært sagt om dem alle. For det andre tillater jeg meg altså å bruke en både uformell og konfronterende stil, samt ta med en del digresjoner eller personlige avsnitt her og der, noe essaysjangeren gir rom for. Leseren vil se at jeg uttaler meg nokså kategorisk om en del naturvitenskapelige spørsmål der jeg mener at det ikke er så veldig mye rom for tvil. Noen vil kanskje hevde at boken derfor ikke kan kalles et essay, men mitt svar til dette er at det som blir stående som åpne eller bare delvis besvarte spørsmål i denne boken, slik det gjerne forventes av et essay, er de praktiske og politiske konsekvensene som bør følge av nevnte naturfaglige erkjennelse. Merk forøvrig at et essay ikke behøver å være kort.

La det også være nevnt at jeg har anstrengt meg for å skrive om de ulike emnene på en slik måte at folk flest skal ha mulighet for å henge med. Snobbete akademikere vil utvilsomt rynke på nesen over essayets folkelige stil, men skal vi redde demokratiet fra den politiske korrekthets kvelertak, er det nødvendig med et bredt, folkelig engasjement. Da må det skrives på en måte folk flest forstår. Jeg innser at noen avsnitt nok vil være tunge å komme gjennom for den som ikke er kjent med det aktuelle problemområdet fra før, men i det store og hele bør essayet kunne leses og forstås av vanlige, samfunnsengasjerte mennesker.

Dette essayet er altså skrevet for den avislesende mannen og kvinnen i gata. Samtidig henvender jeg meg til journalister, redaktører, politikere, forskere, byråkrater og ulike typer eksperter som er blitt virvlet inn i den politisk korrekte runddansen, og som derfor, slik jeg vurderer det hele, trenger noen velrettede spark bak, samt å bli fortalt, in no uncertain terms, at de medvirker til et opplegg der uærlighet er satt i system. Å skrive for begge de nevnte hovedgruppene er en vanskelig balansegang, og det gjenstår å se i hvilken grad jeg har lykkes.

Essayets struktur
Essayet er delt inn i to hoveddeler. Del I inneholder det mest sentrale stoffet, og kapitlene der er ment å skulle leses i rekkefølge. Del II inneholder en rekke appendikser, og disse kan leses i vilkårlig rekkefølge. Lesere som synes essayet er litt vel omfattende, kan nøye seg med å lese del I, uten å gå glipp av hovedbudskapet. Lesere som har tenkt å ytre seg offentlig om essayets innhold, gjør imidlertid klokt i å lese det i sin helhet. Særlig Appendiks F, som drøfter forholdet mellom etikk, religion og naturvitenskap, og som dessuten beskriver det moralfilosofiske fundamentet essayet bygger på, vil være essensielt for den som ønsker å forstå hvorfor jeg har de holdningene jeg har. Del II inneholder forøvrig bidrag fra forskerne Henry Harpending, Frank Salter og Roger Scruton, samt fra den norske bloggeren Fjordman.

Essayets sentrale tema er politisk korrekthet, med dertil hørende intellektuell uredelighet og samfunnsødeleggende konsekvenser. Mitt viktigste eksempel for å illustrere dette er raseproblematikk, men også islam, feminisme og en rekke andre emner vil bli drøftet.

Etter en generell innledning, samt en popularisert innføring i dette med paradigmer,[1] kommer tre kapitler som belyser problematiske sider ved den rasetenkningen som har hatt hegemoni i Vesten de siste 60 år eller så. Deretter kommer et kapittel om islam, samt et om feminisme, relativisme og postmodernisme. Så kommer et kapittel jeg har valgt å kalle Hummer og kanari, der diverse emner av betydning for essayets hovedbudskap berøres mer kortfattet. Så kommer et kapittel der jeg drøfter hvilke betingelser som må være oppfylt for at det skal være mulig å opprettholde et bærekraftig demokrati. Del I avsluttes med et konkluderende kapittel og et etterord.

Referanser og fotnoter
Jeg har forsøkt å være raus med referansene. Jeg håper dette vil bidra til å overbevise leseren om at essayets budskap ikke er tatt ut av løse luften, samtidig som det blir enkelt å gå videre med temaer man fatter interesse for. Som et konkret tiltak for å gjøre dette siste så lett som mulig, vil hele referanselisten bli gjort tilgjengelig i elektronisk format på nettstedene HonestThinking.org og Selvmordsparadigmet.no. De aller fleste artiklene jeg henviser til, finnes på nettet, så her skal det bare være å klikke seg rett inn på disse, uten å måtte skrive inn lange og krøkkete nettadresser for hånd, og forhåpentlig med færre lenkeråterelaterte frustrasjoner.

I en rekke fotnoter henviser jeg til Wikipedia. Dette nettleksikonet er et fascinerende eksempel på hva det er mulig å få til gjennom samhandling på nettet, men, som enhver ansvarlig bruker av Wikipedia må ha klart for seg, er hele konseptet også beheftet med visse innebygde svakheter. La meg derfor understreke at jeg aldri bruker Wikipedia som eneste kilde for å påstå noe som helst. Som oftest er disse fotnotene kun ment som en kjapp henvisning til en nettside der leseren kan finne mer informasjon om en person eller et emne, og Wikipedia viser seg altså ofte å være et utmerket sted å begynne. Stoff fra Wikipedia siteres kun i tilfeller der jeg vet at den aktuelle teksten harmonerer med andre kilder.

Noen av de artiklene som refereres er skrevet av min bror Jens Tomas, eventuelt av ham og meg i fellesskap. Henvisninger til disse artiklene vil alltid inneholde hans initialer. I henvisninger til innlegg og artikler jeg har skrevet alene, nøyer jeg meg med å bruke etternavn og årstall (pluss bokstavkoder a, b, c, etc for å skille referanser utgitt samme år).

Rasebegrepet
De siste årene er det i norsk samfunnsdebatt blitt hevdet at vi bør slutte å bruke ordet rase (jf Åmås 2008). Jeg begynte skrivingen av essayet med en ambisjon om å erstatte dette ordet med begrepet kontinentgruppe,[2] men fant snart ut at det var lettere sagt enn gjort. En av grunnene er at det finnes en rekke ordsammenstillinger som ikke er helt enkle å erstatte, for eksempel hovedrase, underrase, rasemessig, raseproblematikk, rasepolitikk, rasebegrep, raseblandet, raseskille og rasedebatt. En annen grunn er at kampanjen for å fjerne ordet rase fra språket ser ut til å bunne i en forestilling om at rase ikke er et meningsfylt, biologisk begrep, hvilket er et mildt sagt problematisk standpunkt (jf Sesardic 2010). Jeg har derfor valgt å bruke begrepet rase på samme måte som de fleste aktører i rasedebatten i den engelskspråklige verden gjør det, nemlig som en nøytral betegnelse på en kontinentgruppe eller etnisk gruppe. Jeg henviser i den sammenheng særlig til interjuet i American Scientist med vitenskapsjournalist Nicholas Wade fra New York Times, der han gir uttrykk for tilsvarende synspunkter (Esty 2006).

Mens jeg forberedte meg på å skrive dette essayet, var det flere som rådet meg til å unngå raseproblematikk. Dette essayet tar imidlertid sikte på å overbevise leseren om følgende:

Deler av den verdensanskuelsen som ligger til grunn for politikk og forvaltning i den vestlige verden, er vitenskapelig uholdbar.
Våre samfunn og vår sivilisasjon vil bli ødelagt dersom vi ikke snart tar et oppgjør med disse tendensene.
Med utgangpunkt i en slik målsetting blir raseproblematikk et viktig emne. Ønsket om å utrydde all rasetenkning har tilsynelatende vært et av de mest sentrale elementene i det generelle paradigmet som har dominert den vestlige verden siden 1945. Den politiske utviklingen i etterkrigstiden kan ikke forstås uten dette perspektivet, og jeg bruker begrepet etterkrigsparadigmet for å betegne hele det settet med politiske, filosofiske og vitenskapelige forestillinger som har preget våre samfunn i nevnte periode. Utviklingen viser dessverre at etterkrigsparadigmet er i ferd med å bli et selvmordsparadigme; dette paradigmet er ikke bare i full gang med å ødelegge den vestlige sivilisasjon, det kommer også til å ta livet av tusenvis, kanskje millioner, av mennesker av europeisk herkomst om vi ikke snart tar til vettet. Våre barns og barnebarns fremtid avhenger av at dagens selvmordsparadigme byttes ut med noe annet. Det kommer ikke til å skje før tilstrekkelig mange mennesker gjør opprør mot et intellektuelt og politisk rammeverk som er falskt og hyklerisk, og derfor også destruktivt og inhumant. Få steder stikker falskheten og hykleriet dypere enn i rasespørsmål, og nettopp derfor forsøker dette essayet å ta et grundig oppgjør med etterkrigsparadigmet akkurat på dette punktet.

Ytringsfrihet og hjernevask
Vi som er så heldige å bo i den vestlige verden, har stor grad av ytringsfrihet og trosfrihet. De fleste mennesker jeg har møtt opp gjennom årene, ser da også – i større eller mindre grad – ut til å kunne tenke selvstendig. Likevel har jeg utallige ganger sett og hørt mennesker snakke på en måte som røper at de, i hvert fall i visse spørsmål, egentlig ikke tenker så veldig selvstendig når det kommer til stykket (jf Åmås 2007, side 47 ff).

Et av mine siktemål er å overbevise leserne om at vi alle sammen er utsatt for en viss grad av hjernevasking hele tiden. Meningsdannelsen er ikke så fri og ubundet som vi kanskje tror, for samfunnet ønsker at vi skal tenke på en bestemt måte i en rekke spørsmål. Dette er ikke nødvendigvis et problem, siden det nå engang er slik at alle samfunn har behov for å sette et visst preg på hvordan innbyggerne tenker. For dersom det ikke finnes et visst minimum av fellesverdier knyttet til språk, kultur, religion, etnisitet eller andre slike ting, vil samfunnet mangle den nødvendige sammenhengskraften. Spørsmålet er altså om den hjernevasken som foregår er av det gode eller dårlige slaget. Handler det om å formidle sanne og gode verdier og holdninger til befolkningen, eller handler det om noe helt annet?

Dramatiske forandringer
Dette essayet argumenterer for at forandringer – med logisk nødvendighet – vil tvinge seg frem. Spørsmålet er om vi klarer å gjennomføre forandringene på en slik måte at vår kunst, kultur og vitenskap, samt vårt demokrati og våre øvrige verdier, blir videreført, eller om vi venter så lenge med å ta grep at hele vår sivilisasjon går nedenom og hjem. Et annet spørsmål er om de som har gitt opphav til den vestlige sivilisasjon, nemlig folk av europeisk herkomst, vil overleve i det lange løp, og eventuelt på hvilken måte. Dette høres kanskje litt voldsomt ut, men det er ufattelige verdier som nå står på spill. Innen du har lest ferdig, håper jeg å ha overbevist deg om at dette ikke er å ta for hardt i.

Ærlighet varer lengst
En verden der rase, kultur, religion og alle andre forskjeller mellom mennesker er uten betydning, er utopi. Dersom man lenge nok, intenst nok og i tilstrekkelig stor skala arbeider for å sette utopiske visjoner ut i livet, vil det til slutt gå galt. Den som ønsker å bidra til en bedre verden, må derfor passe nøye på ikke å bygge på utopi og ønsketenkning, og i stedet jobbe innenfor de rammer som virkeligheten setter for oss. Av den enkle grunn at ærlighet varer lengst. Det er derfor vi alle har en moralsk forpliktelse til å vende ryggen til antirasismen; den vil i det lange løp bare føre til død og ødeleggelse (mer om dette senere). Det er derfor vi på nytt trenger å besinne oss på forkjellen mellom moralisme og skinnhellighet på den ene siden, og sannferdig moralfilosofi på den andre siden (jf Appendiks F). Jeg oppfordrer alle mennesker av god vilje, alle som oppriktig bryr seg om sine medmennesker, alle som vil bidra til større utbredelse av kunnskap og filosofi, alle som ønsker å fremme demokrati og menneskerettigheter, til å gjøre opprør mot den politiske korrektheten som er i ferd med å ødelegge den vestlige verden.

Takk
Mange mennesker har på ulikt vis hjulpet meg i forbindelse med skrivingen av dette essayet. Bidragene er gitt som viktige innspill, som velvillig hjelp med en rekke problemstillinger, som svar på konkrete spørsmål, som samtaler om aktuelle temaer, eller som gjennomlesning og konstruktiv kritikk av tidligere utgaver av manus. Mange av dem som generøst har bidratt, har gjort dette til tross for at de er uenige med meg på ett eller flere områder. Derfor må ingen av dem bli tatt til inntekt for mine synspunkter; på samme måte som jeg ikke ønsker å bli det for deres. Jeg vil herved rette en varm takk til Abdul Aziz Ahmed, Arild Broch, Asghar Ali, Athar Akram, Basim Ghozlan, Eystein Halle, Farhat Khan, Farrukh Abbas Chaudhry, Ferdinand Næshagen, Frank Salter, Hans Rustad, Henry Harpending, Iver Mysterud, Jared Taylor, Jarl Giske, Jason Malloy, Lena Larsen, Linda Noor, Mohammad Usman Rana, Morten Groven, Nils Reinton, Nils Roll-Hansen, Nina Hjerpset-Østlie, Phil Rushton, Shoaib Sultan, Sigurd Skirbekk, Steve Sailer, Sunnev Gran, Terje Bongard, Vincent Sarich, Zorica Mitic og Øivind Østberg. I tillegg til disse har jeg fått tildels svært god hjelp av enkelte som av ulike grunner har følt behov for anonymitet; en varm takk også til dere.

Noen av mine nærmeste må også nevnes i denne sammenheng. En spesiell takk til min eldste sønn Ole Jakob for grundig gjennomlesning av manus, og ditto kommentarer og konstruktiv kritikk. Takk til mine brødre Jens Tomas og Per Anders for utallige diskusjoner både før og etter at dette prosjektet ble igangsatt. Takk til mine foreldre Astri og Knut som skapte et hjem der samfunnsdebatt var en del av kulturen, og der kunnskap og læring alltid sto høyt i kurs. Takk til min far for mange språklige kommentarer til manus.

Og særlig ønsker jeg å takke min kjæreste, og etter hvert også forlovede, Anne Margrethe. Takk for all støtte og oppmuntring, takk for motstand og meningsbrytning, takk for de mange timene du brukte på å ta en kritisk gjennomgang av manus. La meg også benytte anledningen til å sende noen varme tanker til den herlige vennegjengen jeg har fått anledning til å bli (bedre) kjent med etter at Anne Margrethe kom inn i livet mitt. Takk for rause holdninger i møte med synspunkter mange av dere er fremmede for, og takk spesielt til de av dere som to vinterferier på rad har båret over med min noe asosiale fokus på skrivevirksomhet.

Takk til forlagssjef Alf Egil Bergli, som har trodd på dette prosjektet hele veien. Og takk til Stiftelsen Fritt Ord for stipend som satte meg i stand til å arbeide fulltid med bokprosjektet i tilsammen fem måneder i 2008 og 2009. Jeg er dessuten takknemlig overfor alle dere som gjennom støtteerklæringer bidro til at jeg fikk nevnte stipend.

Håp
Som vi etter hvert skal se, finnes det sterke krefter hvis motivasjon for å støtte det multikulturelle prosjektet er at man ønsker å ødelegge den vestlige sivilisasjon, samt sørge for at hvite mennesker blir utryddet eller redusert til minoriteter over alt der de finnes. Det er dette fullblods antirasisme egentlig handler om. Det er imidlertid noe som heter at det onde kan bli vendt til det gode. Mitt håp er at Vesten også i fortsettelsen vil berikes av verdifulle impulser fra innvandrere som har evne og vilje til å la seg integrere i vår kultur og vår samfunnsform. Og ikke minst er det mitt håp at mennesker i andre deler av verden etter hvert skal få del i Vestens umistelige idealer og verdier. Jeg håper med andre ord at Vesten i det 21. århundre skal få være en nettoeksportør av demokrati og menneskerettigheter, av frihet og rasjonalitet; ikke en nettoimportør av den mangel på nevnte verdier som preger mange av de landene vi henter våre innvandrere fra.

Vi har arvet en sivilisajon som – til tross for tildels alvorlig feilskjær og sykdomstegn – på en rekke områder representerer noe av det ypperste menneskeheten har frembragt. Denne arven må vi, i ydmyk takknemlighet til alle dem som har gått foran oss, kjempe for å bevare og videreutvikle. Jeg ønsker ikke med dette å oppmuntre til sjåvinisme og hovmod. Tvert imot tror jeg vi lettere vil kunne bøte på noen av Vestens mest himmelropende tåpeligheter dersom vi blir flinkere til å lytte til andre sivilisasjoners livsvisdom. Så lenge kaoskreftene gis anledning til stadig sterkere å feste sitt grimme grep, ser det dessverre mørkt ut. La oss likevel bevare håpet om at lyset vil seire til slutt.

Antirasistene styrer oss mot et samfunn preget av etniske motsetninger, organisert kriminalitet, religiøs ekstremisme, økonomisk sammenbrudd, vold, utrygghet og ymist anna. De mener dette er en nødvendig pris å betale dersom deres langsiktige og utopiske mål skal nås. Jeg nekter å tro at denslags har bred oppslutning hos nordmenn, eller hos andre, hvite majoritetsgrupper som antirasistene arbeider for å ’dekonstruere’. De fleste av oss foretrekker å leve i stabile og velfungerende demokratier, og vi ønsker – så langt det er mulig – fredelig og harmonisk sameksistens mellom folk av alle raser, kulturer og religioner. Dette er imidlertid uforenlig med antirasismen, som ved nærmere ettersyn viser seg å være en destruktiv hatideologi, primært rettet mot Vesten og mot hvite mennesker.

Denne ondskapen må stoppes, før det er for sent. Situasjonen bringer tankene hen til den gamle gospel- og protestsangen We shall overcome (der jeg tillater meg å slå sammen to vers til ett):

The truth shall set us free, the truth shall set us free,
The truth shall set us free some day;
Oh, deep in my heart, I do believe,
That we shall overcome some day.

Antirasistene skal ikke få lov til å utrydde oss eller ødelegge vår sivilisasjon.

Oslo, mars 2010.