Kronik i Aftenposten.no. Gengivet med forfatterens tilladelse. Findes også på engelsk: The Rule of Law After 7/22 by Peder Jensen, a.k.a. Fjordman.

Norske meningspoliti. Mitt ublide møte med politiet reiser prinsipielt viktige spørsmål knyttet til hvordan man skal behandle vitner i store kriminalsaker.

Viktige prinsipper

Jeg vet at det er folk som ikke liker meg. Det skal de få lov til, men det er viktig å huske på at en sivilisert rettsstat skal fungere uavhengig av om man liker vedkommende eller ei. Jeg mener at mitt ublide møte med norsk politi reiser prinsipielt viktige spørsmål knyttet til hvordan man skal behandle vitner i store kriminalsaker. Du kan interessere deg for dette selv om du er uenig med eller til og med misliker mine skriverier.

«Psykisk medvirkning»

Det er også meningsløst å holde godt dokumenterte tekster ansvarlig for hva en forstyrret person gjør. Dersom vi skal ta «psykisk medvirkning» på alvor bør de som distribuerer Koranen, som i meget klare ordelag oppfordrer til vold mot ikke-muslimer, holdes ansvarlig for medvirkning til talløse jihadistiske terroraksjoner over hele verden. Skjer det?

I sitt terrormanifest siterte Anders Behring Breivik en rekke ulike mennesker fra hele verden, åpenbart uten deres viten eller samtykke. Å bli sitert av personer man aldri har møtt er noe man ikke selv kan ha kontroll over, men siden jeg var den eneste nordmannen blant dem som ble sitert der innså jeg at jeg før eller siden burde snakke med myndighetene om saken.

Jeg kontaktet først Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ved fysisk å banke på deres hovedkontor i Oslo. De ville imidlertid ikke prate med meg og ba meg heller sende en e-post. De har vel kaffepauser i etterretningstjenesten også. I avisene kunne man få inntrykk av at politiet aktivt hentet meg inn til avhør, men hverken de eller pressen ante hvem jeg var inntil jeg 4. august troppet opp på Manglerud politistasjon sammen med Knut Ditlev-Simonsen fra Advokatfirmaet Staff. Jeg kunne like gjerne ha vært Mikke Mus for deres del.

Ingen hint
Selv om jeg ikke var juridisk forpliktet til å si noe, svarte jeg på de fleste spørsmålene. Den eneste formen for indirekte kontakt jeg har hatt med Behring Breivik er at vi begge postet kommentarer på nettsiden Document.no. Det er riktig at han forsøkte å ta kontakt med meg på et tidspunkt i 2009 og sendte meg en håndfull e-poster.

De er, som alt annet han sa til andre før hans ugjerninger, lite oppsiktsvekkende og litt intetsigende, uten det minste hint om fremtidige terroraksjoner. Jeg var dessuten totalt uinteressert i noe møte. Noe annet vet jeg ikke om Behring Breivik. Absolutt ingenting.

Litt nølende ga jeg frivillig politiet adgang til min telefonlogg, noe som er en betydelig utstrakt hånd fra en person som ikke er siktet for noe og som selv vet at han ikke har vært involvert i de kriminelle hendelsene. Men jeg nektet å følge politiets anmodning om å gi dem min datamaskin, noe jeg anså som en for sterk inngripen i mitt privatliv. Jeg ble deretter fotfulgt av flere politifolk og presset til å overlevere den.

Ikke mistenkt

Det var Bård Dyrdal, leder for vitneavhørsprosjektet om 22. juli-terroren, som gjennomførte tvangsvedtaket, støttet av politiadvokatene Christian Hatlo og Pål-Fredrik Hjort Kraby. «Han hadde status som vitne og vi fikk en lang og grei forklaring fra ham på de spørsmålene vi hadde,» sa Kraby til NRK.

Det er riktig, jeg hadde status som vitne både før og etterpå og har aldri noensinne vært mistenkt eller siktet for å ha begått en kriminell handling. For ordens skyld sier politiet pr. e-post i oktober, etter å ha studert all min kommunikasjon i flere måneder, at jeg fremdeles ikke er mistenkt for noe.

Dyrdal uttalte da han annonserte at jeg umiddelbart skulle eskorteres til min leilighet av et halvt dusin politifolk for å ransake mine bøker, filmer, fotografier, kjøkkentøy og skittentøy i timevis, at det er mye press i denne saken. I praksis betyr det sannsynligvis at politiet lar massemediene diktere deres handlinger i saken mot Behring Breivik. Det fantes ingen objektiv, faglig begrunnelse for det de gjorde mot meg.

Merkelig prioritering

De konfiskerte også en koffert med klær og sokker som ikke inneholdt noe elektronisk utstyr. På et tidspunkt da altfor mange voldtekter og andre grove forbrytelser står uoppklart i deler av landet kan man spørre seg om det er en riktig prioritering av politiet å bruke flere måneder på å studere sokkene til en person fullstendig uten kriminelt rulleblad.

Det finnes overhodet ingenting på min PC som kan knytte meg til terrorangrepene. Det eneste som kunne være av interesse der for politimyndighetene, og da mer for PST enn det vanlige politiet, er kontakter jeg har med fredelige mennesker i mange land som ikke liker islam. Det betyr at norsk politi satte til side vanlige rettsprinsipper for å beslaglegge en PC som ikke kan brukes til noe annet enn å drive ulovlig overvåking på rent politisk grunnlag.

Den begrunnelsen politiet brukte overfor meg er det som kalles tredjemannsransaking, noe som innebærer at bevis for Behring Breiviks terrorangrep måtte finnes i min leilighet og at det var fare for bevisforspillelse. Dette er latterlig. Jeg hadde selv kontaktet politiet og svart på spørsmål i mange timer, nettopp fordi jeg ikke har noe å skjule. Det var dessuten gått to uker siden terrorangrepene, rikelig tid til å fjerne bevis dersom det hadde eksistert, noe det ikke gjorde.

Jeg har aldri hørt om et vestlig demokratisk land der et frivillig vitne, som selv tok kontakt med myndighetene og av politiet er omtalt som samarbeidsvillig, som ikke har noe kriminelt rulleblad, ikke kjente gjerningsmannen og som attpåtil ikke var i nærheten av åstedet da forbrytelsen skjedde, får sin leilighet ransaket og sitt datautstyr konfiskert.

Da jeg fortalte Lars Hedegaard fra The International Free Press Society hva slags behandling jeg hadde fått som vitne, var hans reaksjon at det jeg har vært utsatt for i denne saken minner om tilstandene i totalitære stater som vi dessverre kjenner altfor godt fra det 20. århundre. «Hvis noen for bare noen år siden hadde sagt at det stolte og frie Norge, som vi dansker så opp til under den tyske okkupasjonen, ville ende opp slik ville jeg ha betegnet dem som utilregnelige.» Dette er harde ord fra en nabo og skadelig for Norges internasjonale omdømme.

Farlig presedens

Jeg frykter at behandlingen av meg i denne saken kan skape en farlig presedens som i verste fall innebærer at politiet fra nå av kan ransake leiligheten til borgere de ikke liker oppsynet til, spesielt hvis de sier noe politisk ukorrekt, og konfiskere deres datautstyr, kamera og klær uten å sikte dem for å ha gjort noe kriminelt overhodet.

Da har vi ikke lenger et kriminalpoliti, vi har fått et meningspoliti. Ønsker vi å ha et slikt samfunn?

Rettsstaten etter 22/7 – se også kommentarfeltet.