5
nov
Seneste opdatering: 5/11-12 kl. 1203
2 kommentarer - Tryk for at kommentere!

Underteksten er lidt ude af sync. med den norske lydside. Vælg det ene eller det andet.

I Oslo er over 3000 personer etterlyst, på landsbasis over 7000. De siste to årene har økningen vært på nesten 3000 personer. Mange er mistenkt eller dømt for vinning, vold, voldtekter, narkotika og drap. Hver måned kommer 60–70 nye navn på listene. For 20 år siden var det en stor enhet på 12 spanere som var ute. Ble du etterlyst i Oslo, ble du tatt med en gang, forteller politimannen.

Å ha et liv slik som jeg har nå, unner jeg ingen, sier «Irene» til NRK.Hun ble banket opp og voldtatt i sin egen stue. I dag sitter hun i sin egen leilighet og forsøker å komme seg videre. Gjerningsmannen er fortsatt på frifot. Nå er han også siktet for fem andre voldtekter. – “De hadde ham inne til avhør. Hvorfor tok de ham ikke inn i varetektsfengsling da?” spør «Irene».

Noen ganger føler jeg at jeg ser ham. Da rabler det for meg. Jeg får panikkanfall, jeg får ikke puste, og jeg tror at jeg skal dø, forteller hun. «Irene» var i full jobb med høyere utdanning før hun ble banket opp og voldtatt. Nå har hun blitt sosialklient.Én spaner skal spore opp 3000 etterlyste i Oslo

Modforestillinger

Et kjennetegn ved politiske ideologier er gjerne at de avviser motforestillinger. Tilhengere av totalitære ideologier kan bekjempe motforestillinger med vold. Velmenende norsk debatt er også preget av manglende motforestillinger.Motforestillinger; femti påstander møter motargumenter af professor emeritus Sigurd Skirbekk

En utbredt forestilling er at det borgerlige demokratiet ikke bare er en garanti for ytringsfrihetens formelle rammer, men også for at ytringsfrihet virkelig finner sted. At ytringsfriheten ikke skulle være reell, er altså utenkelig i et demokrati, ifølge denne tankegangen, fordi det ene ser ut til å betinge det andre. Ut fra en slik formalistisk forståelse av ytringsfrihet vil det være motsigelsesfullt å si at det ikke er ytringsfrihet i et demokratisk samfunn som det norske.

I det moderne mediesamfunnet er det i stor grad kulturell og sosial makt som bestemmer hvilke forklaringer av den sosiale virkeligheten som gjelder. Og kulturell og sosial makt i vid forstand gjør at visse forklaringer får en dominerende stilling i samfunnet. De som forteller oss hvordan virkeligheten er og som uttaler seg på vegne av samfunnet, kan kalles en fortolkningselite. Men fortolkningseliter i demokratier vil ikke vedkjenne seg sin status, nettopp med henvisning til at demokratiets struktur og natur hindrer at noen har et slikt fortolkningsmonopol.

Erkjennelsen av at det finnes en fortolkningselite i Norge, ligger til grunn for den siste boka til professor emiritus i sosiologi, Sigurd Skirbekk, ”Motforestillinger”. Der tar han for seg 50 påstander eller ”politisk korrekte sannheter” som hevdes av den norske fortolkningseliten og gir til beste 50 motargumenter til disse ”sannhetene”. De 50 motargumentene gjelder påstander om innvandring og integrering, familie og moral, nasjon og velferdsstat, sivilisasjon og menneskeretter, samt økologi og klima. Dette er alle temaer som det i den offentlige debatten er vanskelig å ha andre meninger om enn de som gjelder i meningsledende miljøer, uten at disse miljøene reagerer med moralistisk fordømmelse, noe som blant annet ble demonstrert i kjønnsdebatten som ledsaget Hjernvask-progammene i NRK.

Selvimmunisering

Skirbekks motargumenter er i stor grad fraværende i den norske debatten, ikke fordi argumentene mangler hold. Men de kommer ikke fram fordi de strider mot fortolkningselitens oppfatninger som daglig pøses utover den norske opinionen av mediene. Konklusjonen man kan trekke av Skirbekks bok, er at ytringsfriheten i dette landet er ganske begrenset. Og mangelen på motforestillinger til den moralistiske ønsketenkningen som preger den norske samfunnsdebatten, er en svakhet ved og en trussel mot det norske demokratiet, mener han.

Fortolkningseliten ser på seg selv som progressiv, ja som selve garantien for humanitet. Den forstår seg selv som nøytral i sak og som universell i sine verdier, og den har annektert moralen og det gode. Eliten trenger derfor ikke å nyorientere seg i forhold endringer i verden og justere sine egne oppfatninger. De praktiserer på denne måten en form for selvimmunisering mot virkeligheten. Eller som Skirbekk skriver: ”Evnen til å gjennomskue ideologier som presenterer seg som progressive og nøytralt saksgjengivende, er lite utviklet i et norske samfunnet”. Og de som leverer kritiske synspunkter til denne hegemoniske forståelsen, stemples ofte som bakstreverske, bondske, fascistiske, rasistiske og dumme. Sett fra en slik synsvinkel framstår det norske demokratiet som noe man, med en parafrase over Alexis de Tocquevilles 1800-tallsstudie av demokratiet i USA, kan kalle et despotisk demokrati.

Småbrune taxisjåfører

Ideologisk sett er Tocquevilles liberale konservatisme noe som kan falle i tankene når man leser Skirbekks bok. De som måtte finne på å forstå ham som rabulist, er fullstendig ute av kurs. Skirbekk kan derimot oppfattes som irriterende saklig og analytisk, men det skyldes at han står med sine åndelige røtter godt festet i den vestlige sosiologiens grunn med strenge krav til vitenskapelighet, saklighet og etterprøvbarhet.

Ifølge filosof og rådgiver i Civita og medlem av Minervas redaksjonsråd, Lars Gauden-Kolbeinstveit, befinnner Skirbekk seg i det man kan kalle den konservative og folkelige høyrebølgen som vi ser i dagens Norge. Skirbekk er med andre ord politisk fjernt fra de globaliseringskåte og EU-begeistrede gutteklubb-miljøene i Civita og Minerva. I disse miljøene unnlater man heller ikke å ty til den politiske korrekte stigmatiseringsretorikken når det trengs. Og filosofen (sic) Gauden-Kolbeinstveit er intet unntak. I sin anmeldelse av Skirbekks bok i tidsskriftet Minerva anvender han mer indirekte verbalvåpen når han skriver at: ” Sigurd Skirbekk vil knuse femti politisk korrekte myter, men han tilfredsstiller neppe småbrune (sic) taxisjåfører på bygda (sic). Til det er han for nyansert og saklig.”

Ideologifrie marxister

Skirbekk makter nok ikke godt nok å vise hvem den norske fortolkningseliten er, og det ingen enkel sak, som han selv skriver. Men det er tydelig at han sikter til den kultur- og venstreradikale falangen som dominerer den offentlige debatten her i landet på de saksområdene han legger fram sine motargumenter. Dette er miljøer som er mot diktatur, ufornuft og fordommer og selvsagt for det gode. Men for å kunne påberope seg autoritet, er det ikke nok med god vilje, man må ha argumenter som er bedre enn andre fortolkere, som også kan være opptatt av fornuft, demokrati og det gode. Det er en slik overlegen argumentasjonen Skirbekk mener fortolkningseliten mangler.

”Motforestillinger” gir ingen fyldestgjørende forklaring på hvorfor kultur- og venstreradikale holdninger har en slik hegemonisk status på så mange samfunnsområder her i landet. Men skal man ha en slik forklaring, er det umulig å overse innflytelsen fra den militante ml-bevegelsen. AKP-ml hadde et organisasjonsmønster som vi finner i forbudte undergrunnsbevegelser i diktaturer. Og bevegelsens fiendebilder er lagret i ryggmargen på bevegelsens tidligere medlemmer og deres avleggere som i dag sitter i sentrale stillinger i offentlig administrasjon, i skolene og de høyere utdanningsinstitusjonene, i kulturlivet, i de utallige statsfinansierte NGO-ene og i mediene, alle områder der den politiske korrekte tenkningen har monopolstatus. Deres betydning for den massive venstre- og kulturradikale indoktrineringen av det norske samfunnet de siste 30-40 årene kan neppe overdrives. Og selvimmuniseringen i den norske meningseliten kan jo settes i et forklarende lys når man vet at marxistene ser på seg selv som ideologifrie.

Sparket fra jobben

Det er tankevekkende at pensjonisten Skirbekk framstår som en nokså isolert systemkritisk røst i det norske samfunnet. Og pensjoniststatusen deler han med andre som tidvis kommer med systemkritiske ytringer, men fra en annen politisk kant, som historieprofessor Kåre Lunden og sosiologiprofessor Ottar Brox. Rekrutteringen til det vesle ”lauget” av systemkritikere her til lands virker tynn, selv om personer som historiker Nils Rune Langeland til tider skaper blest i mediene med sine utspill og får sitt pass påskrevet som kjønnsfascist, men han blir som kjent også ”velsignet” med andre fasciststempler. Og ut fra det offentlige ordskiftet her i landet virker et også som Brox og Lunden solid erfaring med lignende stigmatisering.

I et land med nærmest totalt fravær av kritiske medier på de saksområdene Skirbekk drøfter i boka si, viser altså demokratiets stygge, despotiske ansikt seg så snart fortolkningseliten trues, som når eksempelvis Langeland får noe på trykk. Enda styggere sanksjoner opplevde en skribent i landets eneste mediekritiske organ av betydning, nettstedet document.no, da han ble sparket fra sin jobb fordi han den 22. juli i fjor skrev at det kunne stå islamister bak massakrene. Mannen ble avskjediget nærmest helt friksjonsfritt, vel neppe noe å undre seg over i ”det despotiske demokratiet” Norge, som, ifølge Skirbekk, ut fra en demokratibevarende synsvinkel ville tjene på å utvikle en alternativ fortolkningselite. Men spørsmålet er om det er mulig i et samfunn der ytringsfriheten i stor grad er formell og der dominansen fra det venstreradikale ”presteskapet”, deres støttespillere og deres ”mytologi” er så tung.
Det despotiske demokrati, Et oppgjør med politisk korrekthet

0 0 votes
Article Rating


Donér engangsbeløb?Kan du forpligte dig til fast betaling?

Subscribe
Notify of
guest

2 Comments
Most Voted
Newest Oldest
Inline Feedbacks
View all comments
Steinadler
Steinadler
11 years ago

Det kan forøvrig kanskje passe å minne om at et stort mindretall av befolkningen gjennom tiår har vennet seg til å bli overkjørt av det eneveldige Ap-styret. Det danner også bakgrunn for masseinnvandringspolitikken og den råskapen som samme politiske miljø har vist seg istand til ovenfor egen befolkning i det multikulturalistiske prosjektets navn. Når tilstanden i Sverige er enda verre skyldes det sannsynligvis at Socialdemokraterna har hatt en ytterligere dominerende stilling.

Steinadler
Steinadler
11 years ago

”Motforestillinger” gir ingen fyldestgjørende forklaring på hvorfor kultur- og venstreradikale holdninger har en slik hegemonisk status på så mange samfunnsområder her i landet. Men skal man ha en slik forklaring, er det umulig å overse innflytelsen fra den militante ml-bevegelsen. AKP-ml hadde et organisasjonsmønster som vi finner i forbudte undergrunnsbevegelser i diktaturer. Og bevegelsens fiendebilder er lagret i ryggmargen på bevegelsens tidligere medlemmer og deres avleggere som i dag sitter i sentrale stillinger i offentlig administrasjon, i skolene og de høyere utdanningsinstitusjonene, i kulturlivet, i de utallige statsfinansierte NGO-ene og i mediene, alle områder der den politiske korrekte tenkningen har… Read more »

2
0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x