Den teksten du nå leser vil i engelsk oversettelse forme en liten del av grunnlaget for min bok om Breiviksaken, Witness to Madness, som bør være i sirkulasjon i løpet av første halvdel av 2013.

Af Peder Jensen/Fjordman

Jeg har vært kritisk til de etablerte massemediene lenge. Dette har ikke endret seg etter Breiviksaken, da jeg selv over en lengre tidsperiode stod midt inne i en stor mediestorm og kunne se med egne øyne hvordan nyheter faktisk blir laget fra dag til dag, noen ganger på til dels sterkt forvrengt og i verste fall falskt grunnlag.

Hovedsaken når det gjelder Anders Behring Breivik er selvsagt hans mange ofre og deres etterlatte familier. Det bør likevel være av en viss interesse å se nærmere på behandlingen av andre involverte parter også.

Jeg hverken kan eller vil skrive om alle nyhetsartiklene som er blitt publisert om meg i sakens anledning. Jeg er blitt nevnt i aviser i Brasil skrevet på portugisisk, samt på japansk, fransk, spansk, italiensk, polsk, russisk og en rekke andre språk som jeg ikke selv behersker. Man kan bruke automatiske oversettere på internett for å få en idé om innholdet av disse, men på et visst tidspunkt i en mediestorm kan flommen av artikler overstige din kapasitet til å svare på eller ha oversikt over. Dette kan i seg selv være skremmende effektivt. Hvis folk står på alle kanter og kaster møkk på deg er det uhyggelig vanskelig å fremstå som ren i offentlighetens øyne.

Det er vanligvis ikke helt sant at enkeltpersoner er fullstendig likeglad med hva mediene sier om dem. De fleste av oss er vanlige mennesker som gjerne vil bli likt av andre. Det gjelder også meg. Det er derimot sant at når pressen har skrevet negativt om deg tilstrekkelig mange ganger så utvikler du tykkere hud og blir flinkere til å ignorere en del av dette, for din egen mentale helses skyld. Jeg er gradvis blitt bedre til å gjøre nettopp dette.

Jeg kunne med letthet ha utgitt en hel bok utelukkende basert på hva som har vært sagt og skrevet om meg eller andre personer jeg kjenner i ulike massemedier i løpet av 2011 og 2012. Det vil jeg ikke gjøre i denne omgang, blant annet fordi dette kunne ha fremstått som altfor selvsentrert i forhold til sakens alvorlighet. Det er mange andre historier som også bør fortelles.

De artiklene i pressen som jeg nevner utgjør derfor ikke halvparten, ikke en gang en tredel, av alt som faktisk har vært skrevet om meg. Det er bokstavelig talt toppen av isfjellet. Likevel kan jeg ikke bare ignorere dette materialet fullstendig når jeg skriver en bok om hvordan Breiviksaken fortonet seg for meg. Hvordan massemediene under en mediestorm behandler kontroversielle enkeltmennesker som er i en utsatt og presset situasjon er av større interesse enn min person.

Når jeg plukker ut hvilke av de svært mange artiklene om meg som jeg velger å kommentere her tar jeg i noen tilfeller tak i saker som provoserte meg mer enn gjennomsnittlig, men også saker som jeg mener illustrerer generelle tendenser eller er kan være av prinsipiell betydning.

Hilde Haugsgjerd er sjefredaktør for Aftenposten, den dominerende avisen i Osloregionen og en av Norges to største aviser i opplagstall, ved siden av VG som har en mer nasjonal utbredelse. Hun har bakgrunn som ledende marxistisk aktivist for Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) og var på 1970-tallet gift med kommunisten Sigurd Allern, mangeårig redaktør for avisen Klassekampen. På tross av sin meget radikale fortid er hun senere blitt sjef for en tradisjonelt konservativ avis, hvilket sier atskillig om tilstanden til norsk presse.

Den 23. juni 2012, en dag etter at den aktive rettssaken mot Breivik var over (dommerne avsa sin dom i august), skrev Haugsgjerd en grenseløst selvtilfreds kommentar i Aftenposten om pressens håndtering av Breiviksaken under tittelen “Mediekritikken er stilnet”. I følge henne er de store mediene “bedre enn sitt rykte” og har opptrådt “hensynsfullt”. Det er det delte meninger om. Hun hevdet videre at massemediene er “rett og slett godt kvalifisert for oppgaven som offentlighetens lyttepost og referent”. Problemet er at en stor del av publikum mistenker at pressekorpset ser på seg selv minst like mye som våre formyndere og oppdragere som vår referent.

I tillegg til Breiviks forstyrrede sinn og uhyrlige handlinger, som naturlig nok har vært det sentrale temaet, har Breiviksaken også avdekket en skremmende systemsvikt på mange nivåer og avslørt et samfunn proppfullt av kameraderi, beslutningsvegring og utbredt feighet. I følge pressen er Norge preget av en kultur av inkompetanse, fra politiske ledelse og politiet til alternative medier og blogger som kommer med ufiltrerte meninger som visstnok er farlige og uriktige (selv om de etablerte mediene sjelden kan påvise nøyaktig hva de alternative mediene skriver som er faktisk galt).

I dette stormfulle havet av irrasjonell inkompetanse finnes det heldigvis en øy av rasjonalitet, en bauta av kompetanse, et flammende fyrtårn av “godt kvalifiserte” mennesker, og det er pressekorpset. Nå er det riktignok pressen som skriver dette om seg selv, men de er jo etter sigende så sannferdige og kompetente at det er nesten nødt til å være sant. Dette fyrtårnet av journalister med venstrepolitiske sympatier som sprer lys og håp til folkemassene er til forveksling lik det kommunistiske Albania, som ble hyllet som et sosialistisk fyrtårn i Europa av Hilde Haugsgjerds gamle partikamerater inntil systemet kollapset under vekten av sine egne løgner og inkompetanse hurtigere enn sosialistiske journalister kan si “islamofobi”.

Journalistenes mangel på selvkritikk står i skrikende kontrast til deres voldsomme kritikk av for eksempel rettspsykiatere de er uenig med. Faktisk finnes det knapt nok en eneste viktig del av samfunnet som har så mye makt og står så lite til ansvar for måten de bruker sin makt på enn massemediene. Enkelte mektige personer, som avisen Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen, mener at det skal være slik: Makt uten ansvar.

Hilde Haugsgjerd konkluderte sin mediekommentar om Breiviksaken med at “Den verdige måten rettssaken er gjennomført på, med ro og respekt mellom partene, har påvirket og preget også medienes dekning”.

Dette er det igjen sterkt delte meninger om. Som jeg uttalte til Aftenposten etter at dommen var falt var dette i høy grad pressens dom. Jeg tror min konklusjon kommer til å stå seg godt i historiens lys. Jeg har stort sett vært nøye med å ikke komme med en definitiv diagnose av Anders Behring Breivik, en person jeg aldri har møtt. Det ville vært fint om en del andre kommentatorer i massemediene kunne vist litt ydmykhet omkring dette også.

Det mest definitive jeg kan si om Breivik er at det er minst to ulike aspekter ved hans personlighet som begge er til stede og må tas i betraktning. For det første har han en del forestillinger om seg selv og verden omkring seg som i alle fall tangerer sinnssykdom og grenser til galskap, både i folkelig og muligens i medisinsk forstand. Dette gjelder ting han sa til politiet umiddelbart etter at han ble arrestert, hva han sa til de første psykiaterne og delvis hva han skrev i del 3 av det såkalte manifestet, den delen som mest direkte reflekterte hans eget sinn.

Det var dette aspektet ved ham de første rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim la vekt på i sin rapport. Det kan kanskje argumenteres for at de la for mye eller for ensidig vekt på dette, men de så og tok tak i noe som faktisk er der hos Breivik, de diktet ikke opp noe som ikke eksisterer slik en del massemedier antydet.

Det andre aspektet, som helt klart også finnes hos Breivik, er manipulerende, voldsfascinerte og sadistiske personlighetstrekk og sannsynligvis en eller flere alvorlige personlighetsforstyrrelser. Denne kalkulerende narsissisten med psykopatiske trekk fremviste Breivik da han slaktet ned dusinvis av mennesker i et planlagt terrorangrep uten å vise det minste tegn til anger etterpå, samtidig som han klager over brudd på hans menneskerettigheter når han får servert utilstrekkelig varm kaffe eller ikke får ha fuktighetskrem på sin celle.

Hvor slutter den irrasjonelle galskapen i Breiviks sinn, og hvor begynner den kalkulerte ondskapen? Jeg vet ikke. Det er vanskelig å si. Kanskje er det ubehagelig ofte slik med mennesker som begår uhyrlige handlinger.

Jeg er ikke fullt ut overbevist om at Breivik er tilregnelig men er villig til å diskutere dette. Det er et faktum at han hadde planlagt sine terrorangrep og selv påstår at han hadde alternative terrorplaner. Det fremstår ut ifra hans egne kommentarer og hans oppførsel den 22. juli 2011 som om han visste utmerket godt at det var virkelige mennesker han slaktet ned med kaldt blod, ikke imaginære monstre. Breivik er heldig som bor i naive og til tider dumsnille Norge. Dersom han hadde massakrert 77 mennesker og blitt erklært tilregnelig nok til å holdes strafferettslig ansvarlig for sine handlinger ville han ha blitt dømt til dødsstraff i land som har dette.

Saken er imidlertid ikke helt åpenbar, og det bør uansett ikke være tilfeldige journalister som skal avgjøre dette spørsmålet. En del nordmenn, selv noen av dem som mener at Breivik er noenlunde tilregnelig, sitter igjen med en ubehagelig følelse av at rettens avgjørelse ble til dels styrt av et voldsomt og vedvarende mediepress.

Pressen presenterer seg selv som demokratiets og rettsstatens voktere. I dette tilfellet har de imidlertid satt seg selv over loven en rekke ganger når de har presset politi, psykiatere, vitner og til og med dommere for å få det som de vil. Man kan få inntrykk av at massemediene, som ikke er valgt av noen, har opparbeidet seg så mye ukontrollert makt at det kan true hele fundamentet for rettsstaten. Dette er en trend som gjenfinnes over store deler av den vestlige verden, ikke bare i de nordiske landene, men den har sjelden vært tydeligere enn i Norge under Breiviksaken.

Når redaktør Hilde Haugsgjerd og andre hevder at de store mediene opptrådte “hensynsfullt” så må jeg tillate meg å påpeke at dette slett ikke gjaldt overfor personer som meg. Breivik påstod selv at han var medlem av en stor terrororganisasjon kalt Knights Templar. Denne påstanden måtte selvsagt undersøkes, men det er påfallende at massemediene i begynnelsen nokså ukritisk så ut til å ta en slik påstand for god fisk, uten å reflektere over at Breivik er en åpenbart forstyrret og abnormal person som liker personlig oppmerksomhet.

Halvannet år seinere har ingen funnet noe spor av Knights Templar, men i mellomtiden har helt uskyldige mennesker som Chris Knowles i England mistet sitt arbeid på grunn av grunnløse beskyldninger. Samtidig viser pressekorpset overhodet ikke det minste tegn til kritisk selvrefleksjon over dette faktum. Massemediene tråkker på folk i full offentlighet og beveger seg deretter videre uten å se seg tilbake, som om ingenting har hendt.

Jeg har selv flere ganger støtt på journalister som helt åpenbart ser ut til å nyte den makten de vet de har til å svine til personer foran et stort publikum, noe som sjelden har reelle konsekvenser for dem selv. På mitt mest irriterte har tanken streifet meg at den sadistiske og psykopatiske delen av Anders Behring Breivik kanskje kunne ha fungert som journalist: En selvhøytidelig og pompøs person med middelmådig intellekt og skriveferdigheter som liker å tråkke på andre mennesker offentlig uten å vise noe tegn til anger etterpå.

I tillegg til å være sjefredaktør i avisen Aftenposten er Hilde Haugsgjerd også leder for Pressens Faglige Utvalg (PFU), norsk presses selvoppnevnte og dessverre relativt tannløse organ mot pressefaglige overtramp.

Jeg er blitt kalt fascist og sammenlignet med toppledere fra det folkemorderiske naziregimet under andre verdenskrig. Likevel har jeg i skrivende stund sendt kun en eneste klage til PFU, og det var for manglende tilsvar hos statskringkasteren NRK. Tilsvar skal enkeltpersoner som er omtalt på en negativ måte ha i følge Vær Varsom-plakaten, som stipulerer etiske normer for norsk trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner.

Hovedgrunnen til min tilbakeholdenhet er at jeg er tilhenger av ytringsfrihet og derfor mener at det skal være en høy terskel for hva man har lov til å si, også om meg, selvsagt innenfor rammene satt av injurielovgivningen. Til gjengjeld har jeg stått ganske hardt på min tilsvarsrett i ulike massemedier, noe jeg mener er rett og rimelig.

Jeg sendte en formell klage til PFU i mars 2012 mot NRK representert ved journalist Kristian Aanensen samt nyhetsredaktør Stein Bjøntegård. I en sak publisert av NRK på internett den 23. desember 2011 skrev Aanensen om begrenset epostkontakt mellom meg og Anders Behring Breivik, delvis basert på min konfidensielle politiforklaring. Han hevder å ha sendt meg en epost i forkant av publisering. Jeg har sjekket min konto, som var kjent for en rekke journalister i NRK på dette tidspunktet. Jeg kan ikke se å ha mottatt noen epost fra ham.

Jeg kontaktet Aanensen den 24. desember 2011 med anmodning om snarlig tilsvar på artikkelen. Det fikk jeg ikke fra ham. Jeg gikk da videre med saken høyere opp i organisasjonen. Jeg fikk en mindre korreksjon på det faktiske innholdet i teksten, noe som er positivt, men mottok deretter den 19. januar 2012 en epost der Stein Bjøntegård, nyhetsredaktør i NRK, mente at “det ikke er behov for ytterligere korreksjon eller tilsvar”.

Dette utgjør etter mitt syn et soleklart brudd på Vær Varsom-plakaten, både på dens intensjon og dens bokstav. Selv Bjøntegård, nyhetsredaktør i NRK, innrømmer at jeg ikke fikk tilsvar i dette tilfellet. I teorien skulle saken ha vært meget klar. Dessverre betyr ikke dette automatisk at en kontroversiell enkeltperson uten noen stor organisasjon i ryggen vil få medhold mot en maktarrogant person à la Stein Bjøntegård, som representerer landets klart største og mektigste mediehus. Jeg betraktet klagen delvis som en test av PFU. De strøk med glans.

I Oslo den 24. mai 2012 avgjorde PFU ved Line Noer Borrevik, Kirsti Nielsen, Øyvind Brigg, Ellen Arnstad, Henrik Syse og Camilla Serck-Hanssen at den mektige statskringkasteren NRK ikke hadde brutt god presseskikk.

Sagt på en annen måte: I utgangspunktet skal man ha rett til tilsvar. Denne retten gjelder derimot ikke dersom landets største nyhetsredaksjon siterer en konfidensiell politiforklaring i en sak som involverer mord på 77 mennesker pluss dusinvis av drapsforsøk, der den omtalte personen selv tar kontakt for å be om tilsvar men blir nektet dette. Pressens Faglige Utvalg (PFU) har bestemt at en slik oppførsel er utmerket presseskikk, fullt i samsvar med god etikk. Hilde Haugsgjerd, lederen for PFU, tar dette som et bevis på at alt står bra til i norsk presse.

Jeg mener det er høyst rimelig at man får tilsvar i en sak der NRK kommer med en ubalansert fremstilling av et ikke-offentlig dokument i en svært alvorlig sak som involverer massemord, til dels på mindreårige barn. Det bør legges til i skjerpende retning at vi her snakker om den største kriminalsaken i landets moderne historie. Hvis medlemmer av pressen vil skrive kritiske ting om meg så skal de selvsagt kunne gjøre det, men da må jeg i alle fall få lov til å svare på de påstandene som fremsettes om meg. Det fikk jeg ikke lov til av NRK i dette tilfellet.

Når det gjelder innholdet kan jeg nevne at min politiforklaring samlet sett kun slår fast at jeg har høy troverdighet som vitne og har snakket sant helt fra begynnelsen av, at jeg aldri noensinne har møtt Breivik, ikke hadde noe som helst med hans terrorangrep å gjøre og ikke har gjort eller skrevet noe kriminelt overhodet.

Min politiforklaring ble sitert av to medier på samme dag, statskringkasteren NRK og den kommersielle tabloidavisen VG. VGs artikkel var innholdsmessig sett styggest, faktisk så stygg at jeg har seriøst vurdert å gå til injuriesøksmål mot avisen, noe som dessverre ofte er en meget kostbar, langvarig og juridisk usikker prosess.

Jeg er tilhenger av ytringsfrihet, men å lyve om det faktiske innholdet av en konfidensielle politiforklaring dreier seg ikke lenger om ytringsfrihet. Hvis noen vil sjekke innholdet av mine essayer så kan de lese dem selv, siden alle er åpent tilgjengelige. De kan imidlertid av naturlige grunner ikke selv sjekke en forklaring som ikke er offentlig, derfor vil massemedienes løgner om innholdet av denne kunne bli stående som en varig sannhet.

Den 23. desember publiserte avisen VG på sin internettversjon en artikkel med tittelen “Slik var kontakten mellom ‘Fjordman’ og Breivik”. Den ble signert av ikke mindre enn fem journalister: Hans Henrik Torgersen, Morten Hopperstad, Marianne Vikås, Jarle Grivi Brenna og Fridtjof Nygaard.

Artikkelen er et skrekkeksempel på sensasjonshungrig og uærlig kloakkjournalistikk på sitt aller verste, en grumsete blanding av det som i beste fall er halvsannheter kombinert med en serie regelrette løgner, alt satt sammen på en måte som var tydelig designet for å gjøre meg direkte medskyldig i drap på 77 mennesker.

VG hevdet at “i samtaler med politiet har ‘Fjordman’ kastet nytt lys over sitt forhold til Breivik. Under arbeidet med manifestet, hadde Breivik kontakt med ‘Fjordman’ på e-post. De to ble kjent med hverandre i september 2009 gjennom nettstedet Document.no, hvor begge var aktive og skrev flere innlegg.”

La oss analysere dette avsnittet. For det første antydet VGs redaksjon med uttrykk som “ble kjent med” og “forhold” sterkt at jeg kjente Anders Behring Breivik langt bedre enn jeg hadde sagt offentlig. Dette inntrykket ble forsterket i resten av teksten, selv om det er fullstendig feilaktig. Det var ingenting å kaste “nytt lys” over fordi mitt forhold til Breivik, i alle fall sett fra min side, var stort sett ikke-eksisterende, og det lille som fantes fortalte jeg om fra begynnelsen av. Jeg valgte å legge alle de svært få kortene jeg hadde på bordet umiddelbart.

VGs opprinnelige artikkel ble publisert på internett, men sirkulerte seinere i papirutgaven av avisen. Min egen far satt for eksempel og måtte lese denne artikkelen på selveste julaften. Datoen det ble publisert på er selvsagt ikke hovedpoenget her, men det legger en ekstra dimensjon til det hele at det ble gjort midt under julefeiringen.

Epostkorrespondansen er ytterst begrenset. Det finnes ikke det minste hint om voldelige aksjoner der, og få om noen opplysninger som ikke er offentlig kjent. Det eneste Breivik nevnte var at han skrev på en eller annen veldig lang tekst, uten å spesifisere så mye hva den inneholdt.

I den aller siste eposten jeg mottok fra ham, den 11. februar 2010, skrev han at han ville være ferdig med “compendiumet” innen et par uker og ville distribuere dette via tusenvis av kontakter på Facebook. Nesten ett og et halvt år seinere fremstod det ferdige kompendiet fremdeles som meget dårlig redigert og veldig uferdig, om vi ser bort fra innholdet og kun ser på formen. Hva nå enn ABB har gjort på i mellomtiden så kan han tydeligvis ikke ha brukt mye tid på kompendiet/manifestet.

Samtidig spilte han dataspill som World of Warcraft tilnærmet dagen lang i deler av denne perioden. Dette antyder at det faktiske innholdet av manifestet egentlig ikke var så viktig for Breivik. Teksten var et middel for å oppnå oppmerksomhet omkring hans person, og kanskje lage problemer for andre personer han nevnte der.

Den første eposten sendte jeg den 11. september 2009 og lød “Hei fra Fjordman. Du ville ha tak i meg?” ABB hadde da forsøkt å ta kontakt via leserkommentarene på den populære uavhengige nettsiden Document.no. I den siste av dem skrev jeg kort og relativt høflig tilbake den 11. februar 2010 at jeg ikke bruker Facebook, den sosiale nettverkstjenesten som nå har anslagsvis en milliard aktive brukere på verdensbasis.

Samlet sett sendte jeg fire eposter til Breivik, inludert disse to, hvorav ingen var lengre enn et par setninger. Det finnes ingenting som står i noen av disse fire epostene som selv den mest fiendtlig innstilte person kunne beskrive som voldelig eller ekstremt. Når VGs redaksjon hevdet at jeg skrev “ekstreme” ting i disse epostene så var det ikke en gang en halvsannhet, det var en direkte og uforfalsket løgn. Det var heller ingen liten løgn, den var spesifikt konstruert for å høres ut som om jeg per epost hisset opp en person til å begå massemord.

Jeg bortimot eksploderte av raseri da jeg så dette på trykk. Etter en serie rasende eposter fra min side til VGs redaksjon som gikk helt opp til ansvarlig redaktør Torry Pedersen publiserte avisen endelig en liten korreksjon:

“Rettelse 29.12.2011: VG skrev i en tidligere publisert versjon av denne saken at Peder ‘Fjordmann’ Jensen og Anders Behring Breivik har ‘utvekslet e-poster hvor de diskuterer sitt ekstreme syn’. Dette er ikke riktig. Jensen har ikke gitt uttrykk for ekstreme synspunkter i e-poster til Breivik. VG beklager feilen”.

Hyggelig det. Nå skal det nevnes at denne bittelille unnskyldningen, eller hva den enn skal kalles for, kom utelukkende etter at jeg hadde direkte skjelt ut en rekke av VGs journalister og åpenlyst truet avisen med et potensielt injuriesøksmål, som kunne koste dem et betydelig beløp hvis jeg vant. Det var heller ingen tom trussel. Jeg kan vise frem disse epostene til en domstol og påvise at påstanden er 100% løgn.

Jeg tror heller ikke et sekund på at dette var en “feil”. VG hadde sannsynligvis gjort et bevisst valg om at de skulle svine meg til og om nødvendig dikte opp ting for å få til dette, hvilket de også gjorde.

At VG løy om ekstreme og muligens voldelige eposter som aldri har eksistert er imidlertid bare den første av flere regelrette løgner som stod i deres artikkelen. Den neste var påstanden om at “Blant annet kan det ut fra e-postutvekslingen mellom de to virke som Anders Behring Breivik visste hvem personen bak ‘Fjordman’ -navnet var”.

Dette er igjen en grov, uforfalsket løgn, og det står heller ikke i min konfidensielle politiforklaring som VG hevdet å referere til. Dette er nok et eksempel på at avisen aktivt og målrettet diktet opp ting som ikke står der.

Tvert imot skrev Breivik selv den 10. desember 2009 i en av de ganske få, ikke-voldelige og nokså upåfallende epostene han sendte til meg at “Jeg vet ikke hvem du og har heller ingen interesse av å finne det ut”. Dette ble ikke referert av verken VG eller NRK da de skrev om min politiforklaring. Det passet sikkert ikke deres agenda. Etter det jeg har hørt gjorde politiet under avhør tester med både mitt egentlige navn og mitt bilde. Breivik gjenkjente ikke mitt navn eller mitt ansikt av den meget enkle grunn at han aldri hadde sett dette før.

Breivik refererte dessuten til meg som bosatt i Trøndelag, slik jeg seinere sa i tilsvar til VG. Dette hadde stått på min gamle blogg og var bevisst villedende fra min side. Jeg har aldri bodd, studert eller arbeidet der og har ingen tilknytning til regionen. I skrivende stund er det mange år siden jeg var der selv som turist på kort besøk.

Grunnen til at Breivik ikke visste dette er fordi han kun hadde tilgang til informasjon som fantes på internett. Han trodde jeg bodde i Trondheim, den største byen i regionen, men jeg skrev dette for å holde min identitet skjult. Som jeg påpekte overfor politiet under avhør viser denne eposten indirekte at ABB ikke kjente meg.

De fleste mennesker jeg møtte som Fjordman før Breiviksaken, stort sett i utlandet, visste ikke mitt egentlige navn, postadresse eller telefonnummer, men de visste i det minste hvordan jeg så ut. For eksempel møtte jeg akademiker og forfatter Ole Jørgen Anfindsen ved en anledning for en samtale på utestedet Beer Palace på populære Aker Brygge i Oslo sentrum. Han planla da utgivelsen av boken Selvmordsparadigmet, som jeg bidro med et kapittel til, og ville gjerne møte personen som skrev under pseudonym før han publiserte det jeg skrev. Det mente jeg var rett og rimelig, så jeg gikk med på det. Jeg sa også fra meg eventuelle inntekter fra hans bok.

Anfindsen kom i problemer i de første turbulente dagene etter Breiviks terrorangrep, da pressen lette etter meg, fordi han hadde møtt meg en eneste gang i hele sitt liv. Stort sett taklet han denne vanskelige situasjonen ganske bra. Han kjente ikke mitt egentlige navn og leste om dette i avisene noen dager etterpå, men han visste i det minste at jeg bodde i Osloregionen. Denne informasjonen hadde han fra ett enkelt, relativt kort møte.

Tilsvarende hadde jeg møtt skribent Hallgrim Berg, tidligere Stortingsrepresentant for partiet Høyre, en enkelt gang som Fjordman. Dette var på en konferanse om islam i Roma i Italia. Møtet var svært kort, ikke så veldig mye mer enn et smil og et håndtrykk, men selv da visste Berg vagt hvordan jeg så ut og kunne umiddelbart høre på min dialekt at jeg kom fra Vestlandet, ikke Trøndelag. Anders Behring Breivik visste ikke noe av dette.

VG antydet også i sin artikkel at Breivik var en del av min personlige omgangskrets, hvilket heller ikke var korrekt. Ikke bare hadde jeg ikke møtt ham selv, ingen av mine personlige venner eller mennesker jeg regelmessig omgås hadde møtt Breivik før terrorangrepene. Han var en ikke-eksisterende person i mitt miljø. Norsk politi har heller aldri konfrontert meg med påstander om noe annet, etter halvannet års etterforskning.

Jeg sendte et enkelt spørsmål per epost våren 2012 til VGs skribenter Hans Henrik Torgersen, Morten Hopperstad, Marianne Vikås, Jarle Grivi Brenna og Fridtjof Nygaard: “Hadde en eller flere av journalistene som forfattet VGs oppslag om meg den 23. desember 2011 faktisk lest hele min politiforklaring før dere skrev artikkelen? Ja eller nei. Hvis nei, hvorfor siterer dere fra en meget sensitiv tekst som dere ikke en gang har lest? Er dette etisk forsvarlig?”

Jeg fikk da et uhyggelig arrogant svar tilbake fra Marianne Vikås om at de dessverre ikke kunne diskutere sine journalistiske metoder og at de håpet jeg ville ha “forståelse” for dette. Hun ba altså om forståelse for at de publiserte grove løgner om meg og massemord.

De siterte en konfidensiell politiforklaring, hvilket er ulovlig og ville ha fått konsekvenser hvis de ikke som journalister hadde tilhørt en juridisk privilegert klasse og derfor slipper å følge de samme lovene og reglene som andre mennesker, i likhet med adelen i gamle dager. Man fortjener ingen “forståelse” for å drive karakterdrap på enkeltpersoner ved å feilsitere kilder som ikke er offentlig tilgjengelig, slik at folk ikke kan sjekke dem selv.

Jeg bad heller ikke om å få vite kilden. Jeg vet selvsagt at journalister ikke vil oppgi sine kilder. Det jeg spurte om var enkelt og greit om de hadde lest politiforklaringen. Dette ville de altså ikke svare på.

Slik jeg ser det er det to muligheter. Den første og mest sannsynlige er at VG (og NRK) hadde en kilde, antakeligvis i politiet, som under juleferien gav dem selektiv, men sterkt forvrengt, informasjon fra min politiforklaring som samtidig utelot mye, uten at journalistene selv hadde lest politiforklaringen.

Journalister fra statskringkasteren NRK bekreftet senere at noen journalister hadde mottatt et tilbud fra en korrupt politimann om å kjøpe interne politidokumenter relatert til Breiviksaken mot en betaling på 30 000 kroner. NRK hevder selv at de avviste dette tilbudet. Talsmenn for politiet innrømmet under etterforskningen at de mange lekkasjene var blitt et så stort problem for dem at en rekke vitner eller ofre ikke ville snakke med dem av frykt for at alt de sa ville bli referert og forvrengt i massemediene etterpå. Det var mange parter involvert i saken, også forsvarsadvokater. Ikke alle lekkasjene kom fra politiet, men noen av dem gjorde det sannsynligvis.

Alternativ to er at en eller flere av de nevnte journalistene fra VG faktisk hadde lest min politiforklaring, men bestemte seg for å direkte lyve og dikte opp ting som ikke står der for å klistre en person som ikke hadde gjort noe kriminelt til 77 drap og dusinvis av drapsforsøk.

Alternativ to ville i de flestes mening være verst, men alternativ en er knapt så veldig mye bedre. Det innebærer at en rekke journalister i landets største nasjonale avis i en sak om det verste massemordet i moderne nordisk historie publiserte svært grove og alvorlige påstander om en navngitt enkeltperson basert på en hemmelig, sterkt forvrengt og til dels direkte forfalsket politiforklaring som de ikke en gang hadde lest.

Til syvende er det redaktørene og redaksjonen kollektivt, ikke kun den enkelte journalist, som er ansvarlig for innholdet som publiseres. Likevel mener jeg at oppførselen de nevnte personene har utvist i dette tilfellet er så grovt uetisk, klanderverdig og løgnaktig at de har diskvalifisert seg fra å arbeide som profesjonelle journalister noe sted. Hans Henrik Torgersen, Morten Hopperstad, Marianne Vikås, Jarle Grivi Brenna og Fridtjof Nygaard bør derfor få sparken fra sin jobb og helst aldri noensinne arbeide med noe mer komplisert enn hamburgere.

Kort fortalt frikjenner min politiforklaring meg blankt på alle punkter, etablerer at jeg har snakket sant og ikke har brutt norsk lov. Dette på tross av at politiet ransaket min bopel og konfiskerte mange av mine personlige eiendeler. Hvis det er noen som har løyet og muligens brutt loven her er det faktisk norsk politi selv, ikke meg.

Da politiet truet seg til å storme inn i min leilighet den 4. august 2011 hadde jeg status som vitne. Politiet sa selv at jeg var samarbeidsvillig. Jeg var ikke siktet for noe som helst. Faktisk har jeg aldri i mitt liv vært siktet, langt mindre dømt, for å ha begått en straffbar handling. Det inkluderer Breiviksaken. Jeg har ikke engang en fartsbot.

Politiadvokat Christian Hatlo uttalte i august 2011 til blant annet journalist Astrid Meland at jeg gav mitt samtykke til husransakelsen. Meland arbeidet på det tidspunktet for avisen Dagbladet men har siden meldt sin overgang til konkurrenten VG. Det burde altså være enkelt for VG å sjekke dette med henne. Hatlo kan i terorien ha blitt feilsitert, men hans uttalelser samsvarer med det norsk politi uttalte til andre medier om saken.

La oss stoppe opp et øyeblikk og tenke oss om. Hvor mange mennesker som selv vet at de ikke har begått noe kriminelt og ikke er siktet for noe smiler og sier til politiet at de gjerne må la et halvt dusin politifolk storme inn i deres bolig uten forvarsel og beslaglegge alt de har lyst på der? Nesten ingen, vil jeg anta. Ikke bare er dette en løgn fra politiets side, løgnen er så åpenbar og lett gjennomskuelig at selv journalister burde være i stand til å avsløre den. De som gjentok dette som papegøyer gjorde seg skyldig i ukritisk og nesten bevisstløs zombie-journalistikk.

At jeg gav samtykke til husransakelse og beslag er blank løgn, og det burde Christian Hatlo vite av alle mennesker. Det var han, sammen med politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby, som formelt beordret bruk av tvangsmidler mot meg. Dette kan bevitnes ikke bare av meg og min advokat Knut Ditlev-Simonsen, som var til stede under både avhør og husransakelse, det står til og med i min politiforklaring, den samme som VG og NRK (feil)siterte. Denne er basert delvis på mitt første, turbulente avhør, som ble tatt opp på lydbånd av politiet selv.

Jeg signerte på dette, med supplerende opplysninger, etter mitt andre avhør i november 2011. Jeg konfronterte da politimennene som foretok det andre avhøret med meg om at Christian Hatlo ikke hadde fortalt sannheten, og viste til hans uttalelser i forhold til det politiet selv hadde tatt opp på bånd. Man må spekulere i om Hatlo ikke forteller sannheten om dette fordi han vet at min husransakelse var ytterst tvilsom rent juridisk sett og ville skjule sine spor fra det han må ha visst antakeligvis var et klart lovbrudd som han personlig medvirket til.

Du har status som vitne og blir beskrevet som samarbeidsvillig av politiet selv. Du er tidligere ustraffet og har et kritthvitt kriminelt rulleblad. Du er ikke siktet for noe, politiet har ingen domsavsigelse eller støtte fra noen dommer og har ingen beviser overhodet på at du har vært aktivt involvert i en kriminell handling, ikke en gang noe så banalt som epleslang. Likevel annonserer politiet uten forvarsel at de vil storme inn i din bolig for å beslaglegge alt de har lyst på der. Slik var mitt møte med norsk politi, som fotfulgte meg til min bopel.

Kort oppsummert sier min politiforklaring at jeg ikke har løyet eller brutt loven, men antyder sterkt at norsk politi har løyet og muligens brutt loven i deres behandling av meg som vitne. I denne situasjonen presenterte VG grove usannheter for å begå karakterdrap på meg. De ignorerte altså aktivt en potensiell nyhetssak i min politiforklaring, og gjorde i stedet et bevisst valg om å svine til min person med flere direkte løgner.

Redaksjonen i landets største nasjonale avis, VG, og muligens også redaksjonen i statskringkasteren NRK, sitter med tilgang til opplysninger som indikerer at to politiadvokater tungt involvert i den største kriminalsaken i landets historie kan ha bidratt til direkte brudd på norsk lov. Minst en av dem ser ut til å ha aktivt og direkte løyet til massemediene om dette. Likevel har verken VG eller NRK gjort det aller minste med denne saken. Dette har jeg gjort en rekke mennesker i VGs redaksjon oppmerksom på. De vet det godt, men gjør ingenting.

Det kan selvsagt tenkes at medlemmer av pressen mener at rettssikkerheten til islamkritikere dessverre måtte suspenderes på dette tidspunktet. Hvis det er tilfellet så bør massemediene i så fall være ærlige nok til å si dette.

Jeg skal komme tilbake med mer detaljer om mitt møte med norsk politi i et senere essay.