Af HANS RUSTAD
Trykke­fri­heds­sel­ska­bets møde om “ytrings­fri­he­den efter atten­ta­tet mot Lars Hede­gaard” var en stor suk­sess, målt i opp­slut­ning og talene til de frem­møtte poli­ti­kere og sam­funns­de­bat­tan­ter. Men på spørs­må­let: Hva gjør man? var det bemer­kel­ses­ver­dig tynt. Kon­klu­sjo­nen ble der­for til­sva­rende para­dok­sal: sam­hold og rådvillhet.

For sann­he­ten er at det libe­rale seku­lære Dan­mark i lik­het med andre seku­lære libe­rale sam­funn ikke aner hvor­dan det skal hånd­tere at de har per­soner midt i blant seg som orga­ni­sert og indi­vi­du­elt ikke respek­te­rer, men tvert­imot vil ødelegge ytrings­fri­he­ten med vold.

Denne dia­men­trale kon­flikt har det libe­rale sam­funn i den grad vans­ke­lig for å ta inn over seg, at en bestemt gruppe venstre­li­be­rale, for nå å kalle dem det, i ste­det for å ta kon­flik­ten inn over seg, hel­ler pro­ji­se­rer den på men­nes­ker som nek­ter å abon­nere på dia­log med fri­he­tens fien­der. Disse venstre­li­be­rale mener pro­ble­met lig­ger hos kri­ti­kerne av islam og mus­li­mer. Det er deres feil at hånd­ter­bare kon­flik­ter blir dypt­gå­ende og ulø­se­lige. Disse libe­rale men­nes­kene nek­ter å se sin egen rolle i “the equa­tion” i lig­nin­gen, nem­lig at de ved å aner­kjenne kren­kelse og blas­femi har valgt parti mot demo­kra­tiet. Demo­kra­tiet kan ikke leve med at en befolk­nings­gruppe til­tar seg ret­ten til å defi­nere seg selv som kren­ket og med rett til å bruke vold og trus­ler for å stanse blasfemi.

For hvert angrep blir det tyde­li­gere hvem som bru­ker vold, og det blir vans­ke­li­gere å opp­rett­holde fore­stil­lin­gen om at det er folk som Geert Wil­ders og Lars Hede­gaard som dri­ver konflikten.

Der­for er de mest ultra­to­le­rante, poli­tisk kor­rekte multi­kul­tura­lis­ter ved å komme på defen­si­ven. De har ikke len­ger samme gusto, samme pågangs­mot og freidighet.

Det var merk­bart under pro­tes­tene mot fil­men Innocence of Mus­lims. Folk synes det var en vul­gær film, men de var like­vel kalde mot rop om kren­kelse og krav om sensur.

På samme måte synes mange nok at Lars Hede­gaard kan være “karsk”, slik han omtalte seg selv i kveld. Men når han blir truet på livet redu­se­res det til en uenig­het innen­for et til­latt spille­rom. “Alle” ser plut­se­lig hva og hvem som er fienden.

De som fort­set­ter med å kalle Hede­gaard for den far­lige, får det vanskeligere.

Det er der vi er lige nu.

Det er m.a.o tegn på opp­våk­ning. Men den kom­mer sent, og hvor­dan kan man for­hindre at det skjer nye angrep? og hvor­dan kan man gjen­erobre den mark man har tapt? For det var alle på møtet enig om – og her var alle par­tier representert, bortsett fra Enheds­lis­ten: at frykt og selv­sen­sur regje­rer i det offent­lige rom. Hvor­dan fjer­ner man den? Er en roll­back mulig?

Hva er mulig?

Man tyr til sank­sjo­ner. Ny leder av Dansk folke­parti, Kris­tian Thu­le­sen Dahl, nevnte utvis­ning av utlen­din­ger som begår for­bry­tel­ser, og utsatt stats­bor­ger­skap eller stats­bor­ger­skap på prøve i ti år.

Det er ikke noe galt med for­sla­gene. Men det at så beskjedne for­slag kom­mer 24 år etter Rush­die, og kun nev­nes for­søks­vis under et debatt­møte, sier noe om hvor bakpå man er. Hadde dette vært alvor­lig ment ville Folke­tin­get for lengst hatt slike for­slag på dagsorden.

Lam­melse

Når det ikke har skjedd er det fordi man inn­erst inne vet at pro­ble­met er mye større. Hva er det som pro­du­se­rer en ung, for­mo­dent­lig annen eller tredje gene­ra­sjons inn­vand­rer, – han talte utmer­ket dansk – og får ham til å ikle seg en post­jakke og ringe på Lars Hede­gaards dør med en skarp­ladd pistol?

Gut­tene fra Luton dro til Pakis­tan på tre­nings­leir uten at noen visste noe, og de som even­tu­elt visste sa ikke noe. Det siste er det over­sette og minst like alvor­lige. Etter ter­ro­ren sier alle: “de var så hyg­ge­lige gut­ter”. Det libe­rale sam­funn ønsker ikke vite om alle trå­dene som fører frem til t-banestasjonene i Lon­don eller Hede­gaards dør. Da måtte det beskjef­tige seg med så mange spørs­mål som det er vans­ke­lige eller ingen svar på: hva gjør men­nes­ker i titu­sen­tall fra Soma­lia, Irak, Eri­trea, Pakis­tan i land som Norge og Dan­mark? Hvilke sjan­ser har de for å lyk­kes? Den tole­rante neg­li­sje­ring som er den offi­si­elle linje min­ner om Ronald Rea­gans fat­tig­doms­po­licy på 80-tallet, kalt benign neg­lect. Den reflek­ter majo­ri­te­tens hold­ning til det fler­kul­tu­relle pro­sjekt som for lengst har mislykkes.

Å følge alle spo­rene som pro­du­se­rer en “gjer­nings­mann”, ensom eller kol­lek­tiv, er å spore eli­tens egne brustne idea­ler. Avi­sene brin­ger hver dag brok­ker av infor­ma­sjon: om at syv av 10 inn­vand­rer­første­klas­sin­ger i Oslo tren­ger spe­sial­un­der­vis­ning. Om man­gel på lese­fer­dig­het, og en dypere for­stå­else av språ­ket. Om funk­sjo­nelle analfa­be­ter. Kul­tu­relle analfa­be­ter, som også omfat­ter vår egne, som har hivd tra­di­sjo­nen i fos­sen, slik man gjorde under refor­ma­sjo­nen i 1536. Også da var det en lang periode med oppløsning.

Noe lig­nende ser ut til å være på gang nå. Det er ikke bare den opp­løs­ning mus­li­mer opp­le­ver i Ves­ten, det er den opp­løs­ning som skjer med oss innen­fra. Vi kan drikke vin og hygge oss, men det er også alt vi kan. Ingen kul­tur over­le­ver på hygge.

Så hva forestår?

En dypere bølgedal.

Noen må trekke de rik­tige kon­klu­sjo­ner, og flere må komme til samme resul­tat. Slik opp­står en gruppe, en enig­het, et nytt fel­les­skap. Disse men­nes­kene vil for­mu­lere noen svar, på det indi­vi­du­elle og sam­funns­mes­sige område: deres sann­he­ter vil være bitre, men hel­ler bit­ter­het enn løgn. Det er vans­ke­lig å se for seg at ikke men­nes­kene går en periode med lut­ring i møte.

Det lyder fjernt fra dagens hygge. Men det er det som er det egent­lige bud­skap i his­to­rien om Lars Hede­gaard. Lik­som man i mid­del­al­de­ren laget legen­der og for­tel­lin­ger som rom­met tidens kjerne, vil man lage his­to­rier om hine mand fra Hor­sens som red ut i ver­den og fant seg en opp­gave. – Men ang­rer du ikke? spurte jour­na­lis­terne ham. – Nei, hvor­dan kunne jeg det, det ville jo være det samme som å for­tryde mitt liv. Det ville jo være å svikte alt jeg har kem­pet for, svarte Lars.

Den unge jour­na­list fra TV2 blev ved og blev ved. Han kunne slett ikke for­stå at Hede­gaards ver­den ikke var hans. For den unge mediale dreng er mediene ver­den. Men i den mid­del­al­derske vi nu går ind i er det his­to­rien om Lars som vars­ler det nye.

Det nye har været her en god stund, like­vel har vi svært ved å dra kjen­sel på det. Det er 24 år siden fat­waen mot Rush­die. Rush­die har lige for­talt over 600 sider hvor­dan han opp­da­get de Sata­niske vers, hva det var som fikk ham til å skrive boken. Alt står der. Men det er et tungt bud­skap, for tungt å løfte for dagens skrivende.

Bliv ved

Hva kan man andet enn å bli ved? var Hede­gaards svar i aftes. Man kan slett ikke la være. De her ting er så store at man svik­ter seg selv som men­neske hvis man lar være.

Sann­he­ter er ikke utskift­bare. De her sann­he­ter er det stoff som tiden er lavet av. Det kan man ikke skifte ut.

Jeg har i tre dager vand­ret rundt i Køben­havns gater. Byen er full av his­to­rie. Køben­hav­nere els­ker sin by. Bak det over­fla­tiske høres frem­de­les for­fed­re­nes fottrinn.

Slik vil det være i andre euro­pe­iske land. Det er ikke nasjo­na­lisme i 1800-tallets for­stand, det er nasjon og levd liv som vi fal­ler til­bake på, når vi må kjenne etter hvem vi er.

For­tvil ikke. Våre røt­ter stik­ker dypere enn vi for­le­des til å tro. Klan­gen fra Råd­hus­tår­net er klar og ren. Vagt­man­nen våker.