Af HANS RUSTAD
(Foto: Peder Jensen et sted i Danmark, klik f. helstørrelse.)
Simen Sætre har skrevet boken «Fjordman. Portrett av en antiislamist». Anmelderne kappes om å vise avsky for objektet. Hvorfor denne interessen for Peder Nøstvold Jensen? Det virker som man vil løse en gåte. Man må finnes svaret på radikaliseringen til høyre, slik at blødningen kan stanses.
Men allerede i utgangspunktet ligger en anomali begravet: Hvordan kan to venstreorienterte foreldre få en sønn som er anti-islamist? Det er mot normalt. Slik ble Fjordman presentert for offentligheten: som noe naturstridig. Fra Ålesund, av alle steder. Bare dét var til å steile av. Også Sætre ser ut til å abonnere på Oslo vest-normalen. Han har store problemer med å finne et fornuftig svar. I stedet søker han mot noe utenforliggende, i gruppedynamikk, farlige tanker.
I gamle dager ville vi kalt dette for mystifisering.
Ikke på noe punkt finner Sætre på å rette søkelyset mot den generasjonen som var studentradikale på 60-70-tallet og som nå får Kongens fortjenstmedalje.
Han vil gjerne snakke med foreldrene og gjør flere forsøk på å komme i kontakt med dem for å få svar på gåten: Hvordan er den sky gutten fra Ålesund blitt Fjordman? Det er noe skremmende ved det, liksom hans tanker, bildene av en fjord på Gates of Vienna, det apokalyptiske. Sætre graver, han tror han kan finne svaret på det han kaller radikaliseringen av Fjordman i noe som er skjult. Det mest nærliggende – foreldregenerasjonen og samtidsutviklingen – det som ligger rett opp i dagen, ser ikke Sætre.
Sætre er «idealist», han tror det farlige kommer innenfra, at tanker oppstår av seg selv, at de kan smitte, særlig de på høyre fløy. De på venstre vier han liten oppmerksomhet. At det kan være et påvirkningsforhold mellom tanker som tilsynelatende er motstridende, er utenfor hans horisont.
Denne måten å betrakte høyresidens tanker på, gjør at Sætre har som premiss at Anders Behring Breivik beundret Fjordman overmåte, og derfor tok med 300 sider av hans tekster i manifestet. Slik får Fjordman et ansvar som inspirator, og Sætre vil også påvise at Jensen går helt opp til streken for vold i sin egen argumentasjonsrekke. Han blir dermed dobbelt skyldig.
At det kunne finnes en annen betraktningsmåte, vurderer ikke Sætre, selv om Nøstvold Jensen selv flere ganger i boken gjør Sætre oppmerksom på den: Behring Breivik ga selv tydelig uttrykk for at han både ønsket og visste at han kom til å utløse en heksejakt på moderate islam-kritikere. En slik krisemaksimering skulle drive flere over i hans armer.
Men det fantes også en annen fortolkning: Behring Breivik ønsket å ta hevn over dem som ikke tok imot ham. Hverken Fjordman eller document gjorde det. Han fikk ikke den rollen han håpet på. Hans tanker ble ikke lyttet til. Kanskje det lå et element av hevn i at ABB innlemmet Fjordmans tekster i sitt manifest? Behring Breivik underla seg Fjordman ved å inkorporere hans tekster i sitt eget megalomane prosjekt. Manifestet skulle forandre verden. Det hadde ikke Fjordman klart.
Allerede i åpningen slår Sætre an en mystifiserende tone. Dette er Tolkien-språk:
Vi som fulgte nyhetene disse dagene (red: rett etter 22.7.), forstod at noe hadde skjedd på nettet. På det drøye tiåret som blogger hadde eksistert, hadde det vokst til en annen kraft i dem. Denne var så sterk, at man uten noensinne å røpe sin identitet kunne bli berømt, få innflytelse og bli dyrket av fans i tusenvis.
«En annen kraft i dem». «Denne var så sterk». Det er slik man snakker om Sauron.
Det som hadde boblet opp som små utslipp i nettavisens kommentarfelter, hadde vokst til noe stort. Det var noe mer enn den innvandringskritikken vi kjente, og noe mer enn islamkritikk.
«Boblet opp – utslipp, vokst til noe stort» som var mer enn …
Det var en ideologi, kontrajihadismen. Den hadde sitt eget verdensbilde og et program for handling. Det var en bevegelse med sine egne medier, sine egne konferanser, sitt eget vokabular og sine egne tenkere. Den var født den 11. september 2001, og ble muligens den viktigste nye politiske bevegelsen i tiåret som fulgte. Tilhengerne hadde en forbløffende selvtillit. De var sikre på at de hadde rett. De hadde innsett mer enn oss, de forstod historiens gang.
Dette er mest mystifiserende. Det finnes ingen bevegelse i 70-årenes forstand. Det finnes heller ikke noe miljø. Men det finnes en rekke personer, på ulike nivåer, og de fleste er drevet av en bekymring for Vestens og sitt eget lands fremtid. Det er mennesker som har opplevd å bli satt under press. Deres engasjement koster på en helt annen måte enn på 70-tallet, da var vi omfavnet av flokkens varme og styrke. Om noe så er det i dag mangel på miljø som er det mest slående, især hvis man har graden av samfunnsforandringer og misnøye for øye. Det gjør nettopp at prisen for enkeltindivider er høy. Det ser man av alle som skriver under pseudonym.
Den prisen vet ikke Sætre noe om. Han går ikke inn på hva det har kostet Nøstvold Jensen og hvilke tanker han har gjort seg, ut over det at han er blitt lyst fredløs i eget land, av mediene og kommentariatet.
Sætre anvender venstresidens termer når han skriver om «bevegelse» og anvender venstresidens demonisering av høyresiden når han snakker om det som har vokst seg sterkt – og farlig. Han er ubevisst om sitt eget språk når han går ut og inn i venstresidens hus.
Derfor blir Sætres kartlegging av Nøstvold Jensen et håpløst prosjekt. Sætre måtte først ha klarlagt sin egen bakgrunn og sitt eget ståsted for å forstå Fjordmans.
Anomali
I Sætres optikk blir fenomenet Fjordman en anomali: noe naturstridig. Det er noe uhyggelig ved disse høyrebloggerne. Det er samme retorikk som Geir Lippestad bruker. At det kanskje skulle være snakk om en forståelig og rasjonell dialektikk, at det tvert imot skulle være logisk og forståelig at ML-foreldre fikk en Fjordman til sønn, er utenkelig for Sætre og 99 % av norsk presse. For dem er og blir han fascist.
Sigve Indregård og Sven Egil Omdals stempling av Nøstvold Jensen som fascist sier mest om dem selv.
Nøstvold Jensen kunne med fordel gå tilbake til sine tekster og lese dem på nytt. Hva mener han om dem i dag? Har han nyansert sitt syn? Jensen har skrevet ting som ikke lyder bra og ikke lød bra da de ble skrevet heller, som f.eks. i juni 2011:
I started out writing about Islam, and I still stand by every statement I have ever made about Islam and Muslims. Yes, the Islamic creed by itself is inherently violent. No, it cannot be reformed, and Islam in any way, shape or form does not belong in the West. Islam, and all those who practice it, must be totally and physically removed from the entire Western world.
Man aner noe trassig: Han skal i hvert fall ikke gå tilbake på noe han har skrevet.
Foreldregenerasjonen skrev enda verre ting. Men blir Fjordmans tekst harmløs av den grunn?
Man må ta et oppgjør med 60-70-årene før man forstår dagens radikale tanker. Man kan i hvert fall ikke anvende 70-årenes retorikk på 2010-tallet. Det blir dobbelt feil. Sætre burde med et minimum av kritisk blikk ha sett likheter med 60-tallet og hvor Fjordman har retorikken fra. Men at et politisk prosjekt på venstresiden kan inspirere til tanker på høyresiden, er utenkbart i det nye Norge. Det er i utgangspunktet ingen forbindelse, ingen påvirkning. Den er ikke mulig, a priori.
Og likevel finnes de
Jensen er opptatt av de enorme forandringene som Vest-Europa har gjennomgått, og kan ikke unnlate å konkludere med at det er en villet, bevisst politikk. Akkurat det samme gjorde vi på 70-tallet: Hvis noe var urettferdig, var det fordi noen ville det slik. Også vi snakket om forrædere, klasseforrædere. Men ingen husker noen ting.Når vi gir avkall på vår egen erfaring, blir det ikke stort igjen man kan forstå ut fra.
Hvordan forstå?
Skal man forstå, må man ha noen begreper, noen erfaringer som gjør det mulig å se likheter med dagens radikale. De venstreradikale er på statsstøtte og hensyknende. Nå er det på høyresiden det skjer. Men de er jo farlige. Bør omhegnes, sperres inne, settes i karantene?
Når det innkalles til den ene konferanse etter den andre om høyreekstremisme, med de samme ansvarlige venstreorienterte establishment-menneskene – er det fordi høyresiden i utgangspunktet frakjennes evnen til å forstå seg selv, eller er det fordi kun venstresiden har den nødvendige moralske ballast?
Det finnes ingen samtale med denne høyreradikale siden, og bare dét må sies å være en fallitterklæring for det bestående, hvis de samme kriterier gjelder dem som det gjorde for de etablerte på 60-70-tallet.
Denne umyndiggjøring og fordømmelse – er det fordi høyresiden er så farlig at den ville smitte hvis den ble sluppet løs, eller er det fordi det de sier er så umoralsk at offentligheten ikke bør høre det? Den formynderske oppdragelsen fungerte ikke på 70-tallet. Hvorfor skulle det gå noe bedre denne gang?
Simen Sætre er fascinert av fenomenet Fjordman, men i svært kontrollerte former. Han slipper seg ikke løs.
Sirkelbevegelse
Da vi gjorde opprør på 60-tallet, var det viktigste oppdagelsen av den umerkelige påvirkning: vaneforestillingene. Det var slik autoritetens makt over oss kom til uttrykk! Derfor kunne vi frigjøre oss fra denne makten ved å tenke nye tanker, nekte å være med på leken.
Vi skulle være kritiske, til undervisning, foreldre, myndigheter: Vi ville velge selv, vi ville frigjøring. Alt vi gjorde, skulle være våre egne valg.
I dag formes de unge i skole og offentlighet med samme besteborgerlige oppdragelse: Det skal være sånn! De grunnleggende begrepene står ikke til diskusjon. Hvis du forsøker det, er du kanskje ekstremist?
Men da er oppdragelse erstattet av indoktrinering, akkurat som på 60-tallet, og nå er det opprørerne fra den gang som er blitt sedate, konforme, intolerante, late og kontrollerende. Fremfor alt er de kjedelige. De tenker ingen nye tanker.
Meningseliten i Norge har murt seg inne bak sine egne forestillinger. De nekter å se verden på nye måter. I stedet går de på jakt etter avvikerne med de sterkeste brennemerker språket har: fascist.
Det er en ynkelig fallitterklæring.
Utrygghet
Det vitner om at de ikke vil eller kan forstå noen ting. Dessverre har mye av debatten etter 22.7. hatt en slik karakter, og Fjordman er blitt et av de verste symbolene. Det virker som det er på vegne av denne eliten at Sætre har forsøkt å knekke gåten: Hvordan oppsto Fjordman?
Hvis han kan finne svaret på dét, har han bidratt med beroligelse, gjort at man kan sove tryggere om natten; da er mysteriet løst.
Boken er ikke konsistent. Sætre skriver i det ene øyeblikk at Nøstvold Jensen ikke kan lastes for 22.7. Hvis Behring Breivik ikke hadde funnet Fjordman, hadde han funnet en annen inspirator. I neste omgang stiller han Nøstvold Jensen til veggs. Hans siste kveld med Nøstvold Jensen benytter han en spørsmålsform som presser objektet opp i et hjørne:
Sætre er som resten av pressen opptatt av at Behring Breivik ofret seg og mente han handlet på vegne av andre. Nøstvold Jensen mener at Breivik kun brød seg om seg selv og sin egen storhet. Ideologien er underordnet. Dette perspektivet ødelegger Sætres, hvor koblingen ideologi og rett til å handle på vegne av andre, er logisk og nødvendigvis impliserer også andre mennesker som ser krisetegn og behov for å gjøre noe. De går med i ABB-dragsuget. Hvis man psykologiserer, kan man si at det ikke er så rart at Nøstvold Jensen protesterer og individualiserer Breivik. Men Sætre vil tvinge Nøstvold Jensen til å tenke som ham selv. Han vil at Jensen skal tre seg selv ned på en stake:
– Men la oss si – hypotetisk – at Breivik ønsket å gjøre noe for å stoppe det han mente var en islamisk overtakelse av Europa. Var det ikke bra da, mener du, at han i det minste prøvde å gjøre noe?
«I det minste prøvde å gjøre noe»? Det spørsmålet hadde fått meg til å gå. Men Sætre benytter seg av de sosiale konvensjoner, slik Ole Torp gjør når han inviterer Ole Jørgen Anfindsen, slik Lars Hedegaard gjør når han inviteres av Martin Krasnik. Vi vil helst tro det beste om folk. Gi dem en sjanse.
Men på et eller annet punkt må vi lære. Christian Tybring-Gjedde ble intervjuet av Marit Slåtnæs i Morgenbladet, og hun kverner om og om igjen på 17. mai-toget i Ålesund og om det gjør noe at barna går med flagg som er norske på ene siden og med deres opprinnelsesland på den andre. Det er samme type utpressing forkledt som spørsmål. Under intervjuet står det med liten skrift at Tybring-Gjedde tok avstand fra det og ville trekke det. Det samme gjaldt Jensen og intervjuet i Frankfurt.
Det er ikke bare et misbruk av tillit og misbruk av rollen som journalist. Det er ødeleggende for den offentlige samtalen. Hvis det fantes alternativer, kunne man bare sagt nei til de ubehagelige. Men i Norge er det vanskelig. Da utestenger man seg selv fra offentligheten. Men spørsmålet er om man ikke burde si nei. Når Sætre oppsummerer i epilogen, har han ikke lært noen ting:
Når Nøstvold Jensen forklarer at Behring Breivik ønsket å skade mange, ikke bare ham, men også familien, repliserer Sætre:
– Så du er et offer for terroren?
Det er den ultimate frekkhet: «Du, Fjordman, våger å antyde at du er brukt/misbrukt?» Sætres spørsmål er drepende.
– Kan det være stikk motsatt? At du var forbildet hans, og at han elsket tekstene dine?
Fjordman har problemer med å ta Sætre alvorlig og velger å replisere saklig:
– Breivik ville bli likt og lagt merke til, men problemet var at han ikke hadde noe talent.
Etter noen avstikkere inn i mer sympatiske sider ved Nøstvold Jensen faller Sætre ned igjen i hovedsporet, som er det samme som vi kjenner fra rettssaken: Det finnes ingen nåde. Alle skal dømmes som kan settes i sammenheng med denne mannen, og det er «vi» som bestemmer hvem du er og hva dine ord betyr. Ikke du.
Hvis dine analyser av samfunnet går ut på at utviklingen har tatt en retning som ikke er forenlig med flertallets interesser, og som ikke har flertallets mandat, kan vi dreie din kritikk av makthaverne tilbake til et spørsmål mot deg: Mener du at vi er forrædere? Hva vil dere gjøre med oss? Antyder dere ikke voldelige løsninger?
Slik spiddes kritikerne på sine egne ord. Slik forsøker Sætre å fange Nøstvold Jensen. Slik Krasnik forsøkte å spidde Hedegaard.
– Er jeg en forræder?
Et ektefødt barn av det nye Norge, som er tegnet og bygget av radikale, står uforstående overfor fenomenet «radikalisering» når det kommer i en ukjent tapning.
På 60-tallet hadde vi bare forakt til overs for borgerlig subjektivisme som kun var i stand til å mystifisere problemene, ikke forstå dem.
Svaret på hvordan en stillferdig ålesundsgutt kunne bli terroristens favorittforfatter, ligger i en gradvis prosess av erkjennelser og brutte barrierer, som resultat av møter, opplevelser, medfødte evner, ytre hendelser og tilfeldigheter.
Høyreradikalisering har noe patologisk ved seg. «Man» går over noen «barrierer». Hvilke? Det forblir ubesvart. At det kan være et svar på reelle hendelser, nevnes ikke som en mulighet.
Et eksempel: Nøstvold Jensen hadde forlatt Mikes Palace i Tel Aviv 20 minutter før en britisk-pakistansk selvmordsbomber sprengte seg og stedet i lufta. Dette var første gang europeiske terrorister slo til i Israel.
Bomben på Mikes Palace i Tel Aviv, som han hørte bak seg noen kvartaler unna, hadde det tilleggselementet at selvmordsbombere var britiske statsborgere. Jensen har i ettertid skrevet at denne hendelsen var avgjørende for ham. I så fall kan vi snakke om det fenomenet som den ledende radikalismeforskeren Quintan Wiktorowicz kaller en «kognitiv åpning», altså en sterk opplevelse som åpner for en ny tolkning av verden. Jensen var 27 år og levde i sitt livs mest intense periode. Den meningsløse bombingen av uskyldige på en bar må ha vært en sterk opplevelse.
Man undres om den «kognitive åpning» rommer et element av subjektiv fortolkning som kan parkeres i privat sektor. Det er den type skjult maktspråk som psykologien har vært kjent for: å individualisere lidelsen slik at man fratar individet meningen med det opplevde, og avskjærer individet fra den samfunnsmessige betydning som det selv insisterer på. Sætre viser at han vil redusere Nøstvold Jensens opplevelse når han omtaler selvmordsbomben som «meningsløs». Når ble en selvmordsbomber «meningsløs»?
At en slik lesning er korrekt, bekrefter Sætre i neste avsnitt:
Hans senere uttalelse gjør det imidlertid mer realistisk å se hendelsen som en av flere begivenheter som bekrefter det verdenssynet han var i ferd med å utvikle, og forsterket dramatikken.
Her melder anomalien og patologien seg: Nøstvold Jensen var i ferd med å utvikle et aparte verdenssyn, og den «tragiske» bombingen forsterket og bekreftet denne utviklingen.
Ikke på noe punkt spør Sætre seg om dette «verdenssynet» kunne være et adekvat svar på en ekstrem utvikling. Hvis to britisk-pakistanske menn drar til Tel Aviv for å sprenge sivile jøder i luften – det var palestinere der også –, er ikke det et ganske sterkt budskap om hva som holder på å skje i Europa? Sætre synes å rubrisere det under den «tragiske», personlige vinkelen. Det har ingen større, omfattende betydning eller budskap for ham. Slik gjør hans egen forminskning av dramatiske hendelser Fjordmans reaksjon til en overreaksjon, et tegn på radikalisering. Den interne manipulasjon med språket forblir skjult.
Eller ta Sætres beskrivelse av opprinnelsen til Nøstvold Jensens «radikalisering». Da han studerte arabisk grunnfag, reagerte han på lærebøkenes beskrivelse av islam. En av dem var skrevet av John Esposito. Esposito er kjent som en apologet, en som forskjønner, en som beskriver islams solside. Hans forskningsprogram er betalt av Saudi-Arabia. Sætre beskriver hans apologetiske syn, uten å sette ham inn i den rammen han hører hjemme i: han fortjener i høy grad den eufemistiske betegnelsen «kontroversiell», men denne put-down forbeholdes høyresiden, islam-kritikerne, ikke apologetene.
Boken heter The Straight Path og er i årevis benyttet som lærebok på norske universiteter.
Forfatteren var professor med mange års bakgrunn fra universiteter som Oxford og Harvard … Esposito aksepterte islamsk logikk og innviet leserne i hvordan den så ut innenfra. Han fortalte om retninger innen religionen, om rivninger mellom grupperinger og debatter rundt kvnnenes posisjon, sharia-lovgivning og behandling av minoriteter. Han skrev om doktrinene til lederskapet i Iran, Libya og Saudi-Arabia, uten selv å ta stilling til etiske eller moralske aspekter ved dem. Han etterstrebet objektivitet, og gikk dermed ikke inn på å beømme religionen, selv om han i noen partier ga seg inn på mild kritikk. Derimot gikk han i rette med det han kalte «vestlige stereotypier og vrangforestillinger», og fremstillingen var dermed ikke helt fri for forfatterens temperament.
Etterstrebet objektivitet? Skriver om Saudi-Arabia og Iran uten å ta stilling til etiske aspekter? Men går i rette med «vestlige stereotypier og vrangforestillinger», og dette betegner Sætre som et uttrykk for temperament!
Med disse ord beskriver Sætre hvorfor han ikke kan skrive en bok om Nøstvold Jensen og «radikalisering». Han er selv en del av den herskende bevissthet som Nøstvold Jensen gjør opprør mot.
Det kommer igjen og igjen:
Holdningen er psykologiserende. Det er noe galt med Nøstvold Jensen. Kapitlet avsluttes med:
Hos Jensen fantes en utålmodighet.
Neste kapittel åpner:
Det hadde vokst frem en stridbarhet i ham, som nå begynte å vise seg i det han skrev.
Det er kanskje ikke helt tilfeldig at flere av dagens kritikere av islam og flerkulturell utopi er eller har vært marxister. Lars Hedegaard anvender samme ubønnhørlige samfunnsanalyse og logikk som på 70-tallet: Samfunnsmessige begivenhter gir nedslag i menneskenes sinn, og de reagrer som politiske dyr. Men for radikalerne som sitter med makten er samfunnet blitt noe selvsagt, slik det var for borgerskapet på 60-70-tallet. Det er innlysende, et demokrati, fritt og åpent, og de som mener noe annet, er avvikere som lider av et eller annet. En defekt. Ordet tankefeil ville blitt slått hardt ned på av studentradikalerne på 60-tallet. Nå brukes det med den største selvfølgelighet.
Det er vanskelig å diskutere med noen som ikke «ser» problemene, men har makt til å gjøre «deg» til et problem.
Sætre er ikke helt ensrettet. Han er inne på noe, på sporet av andre svar. Som når han påpeker at Nøstvold Jensen ikke tilsvarer den gjengse oppfatningen av «islamofobe», som innkrøkte heimfødinger, nostalgikere, kunnskapsløse. Han har tvert imot reist, sett mye, kan mye. Det gjør ham uforklarlig. Han skulle ikke vært radikalisert. Det strider mot det normale.
Svaret er å finne paralleller, noe som ligner, og Sætre greier å se en likhet med Sayyid Qutb og hans reise til Amerika. Qutb så bare et Sodomoa og Gomorrah. Han ble inspirator for al-Qaida. Slik Fjordman inspirerte ABB? Qutb ser forfall, Fjordman ser forfall. Forfallet må stanses. Ergo …
Det er som når Henrik Thune sier at Nouri al-Maliki er en Saddam uten bart. Midtøsten-forskning blir barne-tv for voksne.
Sætre har noe å henge kritikken av islamske samfunn på: Han og familien var i Qatar i noen måneder og opplevde der å bli behandlet som undersåtter. «De kunne være usedvanlig frekke, som da en bilist stoppet kona mi og vår ett år gamle datter og tilbød penger for sex.»
Min avsmak for dem ble så sterk at jeg måtte sensurere meg selv. Jeg forsøkte å skrive om dem i en bok jeg jobbet med, men de som leste utkastene, syntes det ble for voldsomt. Jeg holdt igjen, men det gjorde meg bare sintere. … I ettertid kan jeg knytte det hele til avstanden mellom min liberale norske oppdragelse og det konservative qatarske samfunnet, og kanskje var det en kulturkollisjon. Det spiller uansett ingen rolle, for da vinteren kom, reiste jeg hjem og glemte hele greia.
Sætre velger å betrakte situasjonen ovenfra, og relativiserer det hele. Han forlater seg selv som subjekt. Hva blir det da igjen av politikken? Dermed avskjærer han seg fra å forstå dem som reagerer politisk, som faktisk legger politiske premisser til grunn. For apolitiske som Sætre blir de andre uforståelige. De blir «radikalisert».
Da blir opprørskhet en personlig egenskap, noe indremedisinsk:
Hva om man kommer som Jensen, med en «mildt islam-kritisk holdning»? Hva om man er opprørsk og føler sannheten blir undertrykt? Hva om man da møter jødehat, anti-vestlige holdninger og mannssjåvinsisme?
Ja, hva da? Sætre stiller spørsmålet, men glemmer å svare på det. I stedet går han tilbake til anomalien, den subjektive faktor hos Nøstvold Jensen.
Den subjektive faktoren finner grobunn i det nye vekstmonnet: internett. Her skapes nye farlige fellesskap. Her oppstår vrangforestillingene.
De fleste foretrekker den informasjonen som passer inn i sitt politiske syn, og i engasjerte fellesskap skjer en rendyrking. Etter hvert kan det rendyrkede bildet virke viktigere og riktigere enn alternativene, for eksempel det såkalte «mainstream media». Med ett er det hovedåren av nyheter som virker skjev og ekstrem, det er de vanlige mediene som skjuler ting. I opposisjon til dette skapes et «vi» av mennesker som tenker annerledes og har sett mer.
Her er det hvordan ting kan «virke», ikke hvordan de er. Det foregår inne i hodet på Fjordman og andre, og Sætre, Øyvind Strømmen og andre er leger som kan se inn i hodene deres. Disse som går seg vill i det mørke nettet, får vrangforestilinger om at mediene er «skjeve og estreme», at de skjuler ting. For det gjør de jo ikke? Så uvitende går det ikke an å være etter årtier med mediekritikk. Å neglisjere denne kritikken og gjøre den til et spørsmål om sekteriske feiloppfatninger/vrangforestillinger, er å diskvalifisere seg selv fra å omtale kritikere av det bestående.
Det kan være at Fjordman ikke er spesielt farlig. Det kan være at han blir høyst forståelig hvis man leser ham i lys av 70-tallets radikalisme. Jeg vil formode at hvis man greier å dissekere sin egen fortid, vil man overleve Fjordmans tekster. Det er oppstått en frykt for at tanker = handling som er banal og hysterisk. Hvis det var en slik sammenheng, burde vi ikke da forby black metal? Det har jo ført til flere drap og kirkebranner?
Simen Sætre: Fjordman. Portrett av en antiislamist. 312 sider, Cappelen Damm, 2013
Det sprenger rammene for en bokomtale å gjøre en gjennomgang av Fjordmans tekster. De ligger her:
http://chromatism.net/fjordman/fjordmanfiles.htm
http://gatesofvienna.net/2013/04/two-terrorists-and-a-double-standard/
Det er jo igen det her mærkelige fænomen med en radikal højrefløj, som er racistisk fordi den kritiserer islam. Nu kan man jo kritiserer islam af mange grunde, men den mest hyppige grund er vel det totalt modsatte syn på mennesker som islam har. Det kan folk, i al almindelighed, jo se. Ellers ville venstrefløjen vel heller ikke finde på begreber som moderat islam. Hvis man så finder en mand som Breivik eller pastor Terry Jones, så er de lige pludselig synonyme med islam-kritik. Det er jo noget pjat. De er selvfølgelig helt specielle, men den generelle kritik af islam… Read more »
Venstrefløjspolitikere har gennem årtier forsøgt at beskrive islam- og indvandringskritik som noget der hører til på den yderste højrefløj. Nyrup rev bøger itu og kaldte DF ikke-stuerene – Simen Sætre kalder Fjordman “fascist”. Men faktisk er og har islam- og indvandringskritikken altid været tværpolitisk ude i den almindelige befolkning. Så det eneste venstrefløjspolitikerne opnår, er at sætte sig selv uden for det gode selskab. Bemærk at de procenter af stemmerne som DF sidder på, procent for procent svarer til dem S har mistet over de sidste 15 år. Mysterium? Nej da – sådan går det, når man ikke vil stå… Read more »