13
maj
Seneste opdatering: 6/10-13 kl. 2232
2 kommentarer - Tryk for at kommentere!

Af HANS RUSTAD

20.04.2013 042

(Foto: Peder Jensen et sted i Danmark, klik f. helstørrelse.)

Simen Sætre har skre­vet boken «Fjord­man. Por­trett av en anti­is­la­mist». Anmel­derne kap­pes om å vise avsky for objek­tet. Hvor­for denne inter­es­sen for Peder Nøst­vold Jen­sen? Det vir­ker som man vil løse en gåte. Man må fin­nes sva­ret på radi­ka­li­se­rin­gen til høyre, slik at blød­nin­gen kan stanses.

Men alle­rede i utgangs­punk­tet lig­ger en ano­mali begra­vet: Hvor­dan kan to venstre­ori­en­terte for­eldre få en sønn som er anti-islamist? Det er mot nor­malt. Slik ble Fjord­man pre­sen­tert for offent­lig­he­ten: som noe natur­stri­dig. Fra Ålesund, av alle ste­der. Bare dét var til å steile av. Også Sætre ser ut til å abon­nere på Oslo vest-normalen. Han har store pro­ble­mer med å finne et for­nuf­tig svar. I ste­det søker han mot noe uten­for­lig­gende, i gruppe­dyna­mikk, far­lige tanker.

I gamle dager ville vi kalt dette for mystifisering.

Ikke på noe punkt fin­ner Sætre på å rette søke­ly­set mot den gene­ra­sjo­nen som var stu­dentra­di­kale på 60-70-tallet og som nå får Kon­gens fortjenstmedalje.

Han vil gjerne snakke med for­eld­rene og gjør flere for­søk på å komme i kon­takt med dem for å få svar på gåten: Hvor­dan er den sky gut­ten fra Ålesund blitt Fjord­man? Det er noe skrem­mende ved det, lik­som hans tan­ker, bil­dene av en fjord på Gates of Vienna, det apo­ka­lyp­tiske. Sætre gra­ver, han tror han kan finne sva­ret på det han kal­ler radi­ka­li­se­rin­gen av Fjord­man i noe som er skjult. Det mest nær­lig­gende – for­eldre­ge­ne­ra­sjo­nen og sam­tids­ut­vik­lin­gen – det som lig­ger rett opp i dagen, ser ikke Sætre.

Sætre er «idea­list», han tror det far­lige kom­mer innen­fra, at tan­ker opp­står av seg selv, at de kan smitte, sær­lig de på høyre fløy. De på venstre vier han liten opp­merk­som­het. At det kan være et påvirk­nings­for­hold mel­lom tan­ker som til­syne­la­tende er mot­stri­dende, er uten­for hans horisont.

Denne måten å betrakte høyre­si­dens tan­ker på, gjør at Sætre har som pre­miss at Anders Behring Brei­vik beund­ret Fjord­man over­måte, og der­for tok med 300 sider av hans teks­ter i mani­fes­tet. Slik får Fjord­man et ansvar som inspi­ra­tor, og Sætre vil også påvise at Jen­sen går helt opp til stre­ken for vold i sin egen argu­men­ta­sjons­rekke. Han blir der­med dob­belt skyldig.

At det kunne fin­nes en annen betrakt­nings­måte, vur­de­rer ikke Sætre, selv om Nøst­vold Jen­sen selv flere gan­ger i boken gjør Sætre opp­merk­som på den: Behring Brei­vik ga selv tyde­lig uttrykk for at han både ønsket og visste at han kom til å utløse en hekse­jakt på mode­rate islam-kritikere. En slik krise­mak­si­me­ring skulle drive flere over i hans armer.

Men det fan­tes også en annen for­tolk­ning: Behring Brei­vik ønsket å ta hevn over dem som ikke tok imot ham. Hver­ken Fjord­man eller docu­ment gjorde det. Han fikk ikke den rol­len han håpet på. Hans tan­ker ble ikke lyt­tet til. Kan­skje det lå et ele­ment av hevn i at ABB inn­lem­met Fjord­mans teks­ter i sitt mani­fest? Behring Brei­vik underla seg Fjord­man ved å inkor­po­rere hans teks­ter i sitt eget mega­lo­mane pro­sjekt. Mani­fes­tet skulle for­andre ver­den. Det hadde ikke Fjord­man klart.

Alle­rede i åpnin­gen slår Sætre an en mys­ti­fi­se­rende tone. Dette er Tolkien-språk:

Vi som fulgte nyhe­tene disse dagene (red: rett etter 22.7.), for­stod at noe hadde skjedd på net­tet. På det drøye tiåret som blog­ger hadde eksis­tert, hadde det vokst til en annen kraft i dem. Denne var så sterk, at man uten noen­sinne å røpe sin iden­ti­tet kunne bli berømt, få inn­fly­telse og bli dyr­ket av fans i tusenvis.

«En annen kraft i dem». «Denne var så sterk». Det er slik man snak­ker om Sauron.

Det som hadde bob­let opp som små utslipp i nett­avi­sens kom­men­tar­fel­ter, hadde vokst til noe stort. Det var noe mer enn den inn­vand­rings­kri­tik­ken vi kjente, og noe mer enn islamkritikk.

«Bob­let opp – utslipp, vokst til noe stort» som var mer enn …

Det var en ideo­logi, kon­traji­ha­dis­men. Den hadde sitt eget ver­dens­bilde og et pro­gram for hand­ling. Det var en beve­gelse med sine egne medier, sine egne kon­fe­ran­ser, sitt eget voka­bu­lar og sine egne ten­kere. Den var født den 11. sep­tem­ber 2001, og ble muli­gens den vik­tigste nye poli­tiske beve­gel­sen i tiåret som fulgte. Til­hen­gerne hadde en for­bløf­fende selv­til­lit. De var sikre på at de hadde rett. De hadde inn­sett mer enn oss, de for­stod his­to­ri­ens gang.

Dette er mest mys­ti­fi­se­rende. Det fin­nes ingen beve­gelse i 70-årenes for­stand. Det fin­nes hel­ler ikke noe miljø. Men det fin­nes en rekke per­soner, på ulike nivåer, og de fleste er dre­vet av en bekym­ring for Ves­tens og sitt eget lands frem­tid. Det er men­nes­ker som har opp­levd å bli satt under press. Deres enga­sje­ment kos­ter på en helt annen måte enn på 70-tallet, da var vi omfav­net av flok­kens varme og styrke. Om noe så er det i dag man­gel på miljø som er det mest slå­ende, især hvis man har gra­den av sam­funns­for­and­rin­ger og mis­nøye for øye. Det gjør nett­opp at pri­sen for enkelt­in­di­vi­der er høy. Det ser man av alle som skri­ver under pseudonym.

Den pri­sen vet ikke Sætre noe om. Han går ikke inn på hva det har kos­tet Nøst­vold Jen­sen og hvilke tan­ker han har gjort seg, ut over det at han er blitt lyst fred­løs i eget land, av mediene og kommentariatet.

Sætre anven­der venstre­si­dens ter­mer når han skri­ver om «beve­gelse» og anven­der venstre­si­dens demo­ni­se­ring av høyre­si­den når han snak­ker om det som har vokst seg sterkt – og far­lig. Han er ube­visst om sitt eget språk når han går ut og inn i venstre­si­dens hus.

Der­for blir Sætres kart­leg­ging av Nøst­vold Jen­sen et håp­løst pro­sjekt. Sætre måtte først ha klar­lagt sin egen bak­grunn og sitt eget stå­sted for å for­stå Fjordmans.

Ano­mali

I Sætres optikk blir feno­me­net Fjord­man en ano­mali: noe natur­stri­dig. Det er noe uhyg­ge­lig ved disse høyre­blog­gerne. Det er samme reto­rikk som Geir Lippe­stad bru­ker. At det kan­skje skulle være snakk om en for­ståe­lig og rasjo­nell dia­lek­tikk, at det tvert imot skulle være logisk og for­ståe­lig at ML-foreldre fikk en Fjord­man til sønn, er uten­ke­lig for Sætre og 99 % av norsk presse. For dem er og blir han fascist.

Sigve Indre­gård og Sven Egil Omdals stemp­ling av Nøst­vold Jen­sen som fascist sier mest om dem selv.

Nøst­vold Jen­sen kunne med for­del gå til­bake til sine teks­ter og lese dem på nytt. Hva mener han om dem i dag? Har han nyan­sert sitt syn? Jen­sen har skre­vet ting som ikke lyder bra og ikke lød bra da de ble skre­vet hel­ler, som f.eks. i juni 2011:

I star­ted out wri­ting about Islam, and I still stand by every state­ment I have ever made about Islam and Mus­lims. Yes, the Isla­mic creed by itself is inhe­rently vio­lent. No, it can­not be refor­med, and Islam in any way, shape or form does not belong in the West. Islam, and all those who prac­tice it, must be totally and phy­si­cally rem­oved from the entire Western world.

Man aner noe tras­sig: Han skal i hvert fall ikke gå til­bake på noe han har skrevet.

For­eldre­ge­ne­ra­sjo­nen skrev enda verre ting. Men blir Fjord­mans tekst harm­løs av den grunn?

Man må ta et opp­gjør med 60-70-årene før man for­står dagens radi­kale tan­ker. Man kan i hvert fall ikke anvende 70-årenes reto­rikk på 2010-tallet. Det blir dob­belt feil. Sætre burde med et mini­mum av kri­tisk blikk ha sett lik­he­ter med 60-tallet og hvor Fjord­man har reto­rik­ken fra. Men at et poli­tisk pro­sjekt på venstre­si­den kan inspi­rere til tan­ker på høyre­si­den, er utenk­bart i det nye Norge. Det er i utgangs­punk­tet ingen for­bin­delse, ingen påvirk­ning. Den er ikke mulig, a priori.

Og like­vel fin­nes de

Jen­sen er opp­tatt av de enorme for­and­rin­gene som Vest-Europa har gjen­nom­gått, og kan ikke unn­late å kon­klu­dere med at det er en vil­let, bevisst poli­tikk. Akku­rat det samme gjorde vi på 70-tallet: Hvis noe var urettferdig, var det fordi noen ville det slik. Også vi snak­ket om for­ræ­dere, klasse­for­ræ­dere. Men ingen hus­ker noen ting.Når vi gir avkall på vår egen erfa­ring, blir det ikke stort igjen man kan for­stå ut fra.

Hvor­dan forstå?

Skal man for­stå, må man ha noen begre­per, noen erfa­rin­ger som gjør det mulig å se lik­he­ter med dagens radi­kale. De venstre­ra­di­kale er på stats­støtte og hen­syk­nende. Nå er det på høyre­si­den det skjer. Men de er jo far­lige. Bør omheg­nes, sper­res inne, set­tes i karantene?

Når det inn­kal­les til den ene kon­fe­ranse etter den andre om høyre­eks­tre­misme, med de samme ansvar­lige venstre­ori­en­terte establishment-menneskene – er det fordi høyre­si­den i utgangs­punk­tet fra­kjen­nes evnen til å for­stå seg selv, eller er det fordi kun venstre­si­den har den nød­ven­dige moralske ballast?

Det fin­nes ingen sam­tale med denne høyre­ra­di­kale siden, og bare dét må sies å være en fal­litt­er­klæ­ring for det bestå­ende, hvis de samme kri­te­rier gjel­der dem som det gjorde for de etab­lerte på 60-70-tallet.

Denne umyn­dig­gjø­ring og for­døm­melse – er det fordi høyre­si­den er så far­lig at den ville smitte hvis den ble slup­pet løs, eller er det fordi det de sier er så umo­ralsk at offent­lig­he­ten ikke bør høre det? Den for­myn­derske opp­dra­gel­sen fun­gerte ikke på 70-tallet. Hvor­for skulle det gå noe bedre denne gang?

Simen Sætre er fasci­nert av feno­me­net Fjord­man, men i svært kon­trol­lerte for­mer. Han slip­per seg ikke løs.

Sir­kel­be­ve­gelse

Da vi gjorde opp­rør på 60-tallet, var det vik­tigste opp­da­gel­sen av den umer­ke­lige påvirk­ning: vane­fore­stil­lin­gene. Det var slik auto­ri­te­tens makt over oss kom til uttrykk! Der­for kunne vi fri­gjøre oss fra denne mak­ten ved å tenke nye tan­ker, nekte å være med på leken.

Vi skulle være kri­tiske, til under­vis­ning, for­eldre, myn­dig­he­ter: Vi ville velge selv, vi ville fri­gjø­ring. Alt vi gjorde, skulle være våre egne valg.

I dag for­mes de unge i skole og offent­lig­het med samme beste­bor­ger­lige opp­dra­gelse: Det skal være sånn! De grunn­leg­gende begre­pene står ikke til dis­ku­sjon. Hvis du for­sø­ker det, er du kan­skje ekstremist?

Men da er opp­dra­gelse erstat­tet av indok­tri­ne­ring, akku­rat som på 60-tallet, og nå er det opp­rø­rerne fra den gang som er blitt sedate, kon­forme, into­le­rante, late og kon­trol­le­rende. Frem­for alt er de kje­de­lige. De ten­ker ingen nye tanker.

Menings­eli­ten i Norge har murt seg inne bak sine egne fore­stil­lin­ger. De nek­ter å se ver­den på nye måter. I ste­det går de på jakt etter avvi­kerne med de ster­keste brenne­mer­ker språ­ket har: fascist.

Det er en ynke­lig fallitterklæring.

Utrygg­het

Det vit­ner om at de ikke vil eller kan for­stå noen ting. Dess­verre har mye av debat­ten etter 22.7. hatt en slik karak­ter, og Fjord­man er blitt et av de ver­ste sym­bo­lene. Det vir­ker som det er på vegne av denne eli­ten at Sætre har for­søkt å knekke gåten: Hvor­dan opp­sto Fjordman?

Hvis han kan finne sva­ret på dét, har han bidratt med bero­li­gelse, gjort at man kan sove tryg­gere om nat­ten; da er mys­te­riet løst.

Boken er ikke kon­sis­tent. Sætre skri­ver i det ene øyeblikk at Nøst­vold Jen­sen ikke kan las­tes for 22.7. Hvis Behring Brei­vik ikke hadde fun­net Fjord­man, hadde han fun­net en annen inspi­ra­tor. I neste omgang stil­ler han Nøst­vold Jen­sen til veggs. Hans siste kveld med Nøst­vold Jen­sen benyt­ter han en spørs­måls­form som pres­ser objek­tet opp i et hjørne:

Sætre er som res­ten av pres­sen opp­tatt av at Behring Brei­vik ofret seg og mente han hand­let på vegne av andre. Nøst­vold Jen­sen mener at Brei­vik kun brød seg om seg selv og sin egen stor­het. Ideo­lo­gien er under­ord­net. Dette per­spek­ti­vet ødeleg­ger Sætres, hvor kob­lin­gen ideo­logi og rett til å handle på vegne av andre, er logisk og nød­ven­dig­vis impli­se­rer også andre men­nes­ker som ser krise­tegn og behov for å gjøre noe. De går med i ABB-dragsuget. Hvis man psy­ko­lo­gi­se­rer, kan man si at det ikke er så rart at Nøst­vold Jen­sen pro­te­ste­rer og indi­vi­dua­li­se­rer Brei­vik. Men Sætre vil tvinge Nøst­vold Jen­sen til å tenke som ham selv. Han vil at Jen­sen skal tre seg selv ned på en stake:

– Men la oss si – hypo­te­tisk – at Brei­vik ønsket å gjøre noe for å stoppe det han mente var en isla­misk over­ta­kelse av Europa. Var det ikke bra da, mener du, at han i det minste prøvde å gjøre noe?

«I det minste prøvde å gjøre noe»? Det spørs­må­let hadde fått meg til å gå. Men Sætre benyt­ter seg av de sosiale kon­ven­sjo­ner, slik Ole Torp gjør når han invi­te­rer Ole Jør­gen Anfind­sen, slik Lars Hede­gaard gjør når han invi­te­res av Mar­tin Krasnik. Vi vil helst tro det beste om folk. Gi dem en sjanse.

Men på et eller annet punkt må vi lære. Chris­tian Tybring-Gjedde ble inter­vjuet av Marit Slåt­næs i Mor­gen­bla­det, og hun kver­ner om og om igjen på 17. mai-toget i Ålesund og om det gjør noe at barna går med flagg som er norske på ene siden og med deres opp­rin­nel­ses­land på den andre. Det er samme type utpres­sing for­kledt som spørs­mål. Under inter­vjuet står det med liten skrift at Tybring-Gjedde tok avstand fra det og ville trekke det. Det samme gjaldt Jen­sen og inter­vjuet i Frankfurt.

Det er ikke bare et mis­bruk av til­lit og mis­bruk av rol­len som jour­na­list. Det er ødeleg­gende for den offent­lige sam­ta­len. Hvis det fan­tes alter­na­ti­ver, kunne man bare sagt nei til de ube­ha­ge­lige. Men i Norge er det vans­ke­lig. Da ute­sten­ger man seg selv fra offent­lig­he­ten. Men spørs­må­let er om man ikke burde si nei. Når Sætre opp­sum­me­rer i epi­lo­gen, har han ikke lært noen ting:

Når Nøst­vold Jen­sen for­kla­rer at Behring Brei­vik ønsket å skade mange, ikke bare ham, men også fami­lien, repli­se­rer Sætre:

– Så du er et offer for terroren?

Det er den ulti­mate frekk­het: «Du, Fjord­man, våger å antyde at du er brukt/misbrukt?» Sætres spørs­mål er drepende.

– Kan det være stikk mot­satt? At du var for­bil­det hans, og at han els­ket teks­tene dine?

Fjord­man har pro­ble­mer med å ta Sætre alvor­lig og vel­ger å repli­sere saklig:

– Brei­vik ville bli likt og lagt merke til, men pro­ble­met var at han ikke hadde noe talent.

Etter noen avstik­kere inn i mer sym­pa­tiske sider ved Nøst­vold Jen­sen fal­ler Sætre ned igjen i hoved­spo­ret, som er det samme som vi kjen­ner fra retts­sa­ken: Det fin­nes ingen nåde. Alle skal døm­mes som kan set­tes i sam­men­heng med denne man­nen, og det er «vi» som bestem­mer hvem du er og hva dine ord betyr. Ikke du.

Hvis dine ana­ly­ser av sam­fun­net går ut på at utvik­lin­gen har tatt en ret­ning som ikke er for­en­lig med fler­tal­lets inter­es­ser, og som ikke har fler­tal­lets man­dat, kan vi dreie din kri­tikk av makt­ha­verne til­bake til et spørs­mål mot deg: Mener du at vi er for­ræ­dere? Hva vil dere gjøre med oss? Anty­der dere ikke vol­de­lige løsninger?

Slik spid­des kri­ti­kerne på sine egne ord. Slik for­sø­ker Sætre å fange Nøst­vold Jen­sen. Slik Krasnik for­søkte å spidde Hedegaard.

– Er jeg en forræder?

Et ekte­født barn av det nye Norge, som er teg­net og byg­get av radi­kale, står ufor­stå­ende over­for feno­me­net «radi­ka­li­se­ring» når det kom­mer i en ukjent tapning.

På 60-tallet hadde vi bare for­akt til overs for bor­ger­lig sub­jek­ti­visme som kun var i stand til å mys­ti­fi­sere pro­ble­mene, ikke for­stå dem.

Sva­ret på hvor­dan en still­fer­dig ålesunds­gutt kunne bli ter­ro­ris­tens favo­ritt­for­fat­ter, lig­ger i en grad­vis pro­sess av erkjen­nel­ser og brutte bar­rie­rer, som resul­tat av møter, opp­le­vel­ser, med­fødte evner, ytre hen­del­ser og tilfeldigheter.

Høyre­ra­di­ka­li­se­ring har noe pato­lo­gisk ved seg. «Man» går over noen «bar­rie­rer». Hvilke? Det for­blir ube­svart. At det kan være et svar på reelle hen­del­ser, nev­nes ikke som en mulighet.

Et eksem­pel: Nøst­vold Jen­sen hadde for­latt Mikes Palace i Tel Aviv 20 minut­ter før en britisk-pakistansk selv­mords­bom­ber sprengte seg og ste­det i lufta. Dette var første gang euro­pe­iske ter­ro­ris­ter slo til i Israel.

Bom­ben på Mikes Palace i Tel Aviv, som han hørte bak seg noen kvar­ta­ler unna, hadde det til­leggs­ele­men­tet at selv­mords­bom­bere var bri­tiske stats­bor­gere. Jen­sen har i etter­tid skre­vet at denne hen­del­sen var avgjø­rende for ham. I så fall kan vi snakke om det feno­me­net som den ledende radi­ka­lisme­fors­ke­ren Quin­tan Wik­toro­wicz kal­ler en «kog­ni­tiv åpning», altså en sterk opp­le­velse som åpner for en ny tolk­ning av ver­den. Jen­sen var 27 år og levde i sitt livs mest intense periode. Den menings­løse bom­bin­gen av uskyl­dige på en bar må ha vært en sterk opplevelse.

Man und­res om den «kog­ni­tive åpning» rom­mer et ele­ment av sub­jek­tiv for­tolk­ning som kan par­ke­res i pri­vat sek­tor. Det er den type skjult makt­språk som psy­ko­lo­gien har vært kjent for: å indi­vi­dua­li­sere lidel­sen slik at man fra­tar indi­vi­det menin­gen med det opp­levde, og avskjæ­rer indi­vi­det fra den sam­funns­mes­sige betyd­ning som det selv insis­te­rer på. Sætre viser at han vil redu­sere Nøst­vold Jen­sens opp­le­velse når han omta­ler selv­mords­bom­ben som «menings­løs». Når ble en selv­mords­bom­ber «meningsløs»?

At en slik les­ning er kor­rekt, bekref­ter Sætre i neste avsnitt:

Hans senere utta­lelse gjør det imid­ler­tid mer rea­lis­tisk å se hen­del­sen som en av flere begi­ven­he­ter som bekref­ter det ver­dens­sy­net han var i ferd med å utvikle, og for­ster­ket dramatikken.

Her mel­der ano­ma­lien og pato­lo­gien seg: Nøst­vold Jen­sen var i ferd med å utvikle et aparte ver­dens­syn, og den «tra­giske» bom­bin­gen for­ster­ket og bekref­tet denne utviklingen.

Ikke på noe punkt spør Sætre seg om dette «ver­dens­sy­net» kunne være et ade­kvat svar på en eks­trem utvik­ling. Hvis to britisk-pakistanske menn drar til Tel Aviv for å sprenge sivile jøder i luf­ten – det var pale­sti­nere der også –, er ikke det et ganske sterkt bud­skap om hva som hol­der på å skje i Europa? Sætre synes å rubri­sere det under den «tra­giske», per­son­lige vin­ke­len. Det har ingen større, omfat­tende betyd­ning eller bud­skap for ham. Slik gjør hans egen for­minsk­ning av dra­ma­tiske hen­del­ser Fjord­mans reak­sjon til en over­re­ak­sjon, et tegn på radi­ka­li­se­ring. Den interne mani­pu­la­sjon med språ­ket for­blir skjult.

Eller ta Sætres beskri­velse av opp­rin­nel­sen til Nøst­vold Jen­sens «radi­ka­li­se­ring». Da han stu­derte ara­bisk grunn­fag, rea­gerte han på lære­bø­ke­nes beskri­velse av islam. En av dem var skre­vet av John Espo­sito. Espo­sito er kjent som en apo­lo­get, en som for­skjøn­ner, en som beskri­ver islams sol­side. Hans forsk­nings­pro­gram er betalt av Saudi-Arabia. Sætre beskri­ver hans apo­lo­ge­tiske syn, uten å sette ham inn i den ram­men han hører hjemme i: han for­tje­ner i høy grad den eufe­mis­tiske beteg­nel­sen «kon­tro­ver­si­ell», men denne put-down for­be­hol­des høyre­si­den, islam-kritikerne, ikke apologetene.

Boken heter The Straight Path og er i årevis benyt­tet som lære­bok på norske universiteter.

For­fat­te­ren var pro­fes­sor med mange års bak­grunn fra uni­ver­si­te­ter som Oxford og Har­vard … Espo­sito aksep­terte islamsk logikk og inn­viet leserne i hvor­dan den så ut innen­fra. Han for­talte om ret­nin­ger innen reli­gio­nen, om riv­nin­ger mel­lom grup­pe­rin­ger og debat­ter rundt kvn­ne­nes posi­sjon, sharia-lovgivning og behand­ling av mino­ri­te­ter. Han skrev om dok­tri­nene til leder­ska­pet i Iran, Libya og Saudi-Arabia, uten selv å ta stil­ling til etiske eller moralske aspek­ter ved dem. Han etter­stre­bet objek­ti­vi­tet, og gikk der­med ikke inn på å beømme reli­gio­nen, selv om han i noen par­tier ga seg inn på mild kri­tikk. Deri­mot gikk han i rette med det han kalte «vest­lige ste­reo­ty­pier og vrang­fore­stil­lin­ger», og frem­stil­lin­gen var der­med ikke helt fri for for­fat­te­rens temperament.

Etter­stre­bet objek­ti­vi­tet? Skri­ver om Saudi-Arabia og Iran uten å ta stil­ling til etiske aspek­ter? Men går i rette med «vest­lige ste­reo­ty­pier og vrang­fore­stil­lin­ger», og dette beteg­ner Sætre som et uttrykk for temperament!

Med disse ord beskri­ver Sætre hvor­for han ikke kan skrive en bok om Nøst­vold Jen­sen og «radi­ka­li­se­ring». Han er selv en del av den hers­kende bevisst­het som Nøst­vold Jen­sen gjør opp­rør mot.

Det kom­mer igjen og igjen:

Hold­nin­gen er psy­ko­lo­gi­se­rende. Det er noe galt med Nøst­vold Jen­sen. Kapit­let avslut­tes med:

Hos Jen­sen fan­tes en utålmodighet.

Neste kapit­tel åpner:

Det hadde vokst frem en strid­bar­het i ham, som nå begynte å vise seg i det han skrev.

Det er kan­skje ikke helt til­fel­dig at flere av dagens kri­ti­kere av islam og fler­kul­tu­rell utopi er eller har vært marx­is­ter. Lars Hede­gaard anven­der samme ubønn­hør­lige sam­funns­ana­lyse og logikk som på 70-tallet: Sam­funns­mes­sige begi­venh­ter gir ned­slag i men­nes­ke­nes sinn, og de rea­g­rer som poli­tiske dyr. Men for radi­ka­lerne som sit­ter med mak­ten er sam­fun­net blitt noe selv­sagt, slik det var for bor­ger­ska­pet på 60-70-tallet. Det er inn­ly­sende, et demo­krati, fritt og åpent, og de som mener noe annet, er avvi­kere som lider av et eller annet. En defekt. Ordet tanke­feil ville blitt slått hardt ned på av stu­dentra­di­ka­lerne på 60-tallet. Nå bru­kes det med den største selvfølgelighet.

Det er vans­ke­lig å dis­ku­tere med noen som ikke «ser» pro­ble­mene, men har makt til å gjøre «deg» til et problem.

Sætre er ikke helt ens­ret­tet. Han er inne på noe, på spo­ret av andre svar. Som når han påpe­ker at Nøst­vold Jen­sen ikke til­sva­rer den gjengse opp­fat­nin­gen av «isla­mo­fobe», som inn­krøkte heim­fø­din­ger, nos­tal­gi­kere, kunn­skaps­løse. Han har tvert imot reist, sett mye, kan mye. Det gjør ham ufor­klar­lig. Han skulle ikke vært radi­ka­li­sert. Det stri­der mot det normale.

Sva­ret er å finne paral­lel­ler, noe som ligner, og Sætre greier å se en lik­het med Sayyid Qutb og hans reise til Ame­rika. Qutb så bare et Sodomoa og Gomorrah. Han ble inspi­ra­tor for al-Qaida. Slik Fjord­man inspi­rerte ABB? Qutb ser for­fall, Fjord­man ser for­fall. For­fal­let må stan­ses. Ergo …

Det er som når Hen­rik Thune sier at Nouri al-Maliki er en Sad­dam uten bart. Midtøsten-forskning blir barne-tv for voksne.

Sætre har noe å henge kri­tik­ken av islamske sam­funn på: Han og fami­lien var i Qatar i noen måne­der og opp­levde der å bli behand­let som under­såt­ter. «De kunne være used­van­lig frekke, som da en bilist stop­pet kona mi og vår ett år gamle dat­ter og til­bød pen­ger for sex.»

Min avsmak for dem ble så sterk at jeg måtte sen­su­rere meg selv. Jeg for­søkte å skrive om dem i en bok jeg job­bet med, men de som leste utkas­tene, syn­tes det ble for vold­somt. Jeg holdt igjen, men det gjorde meg bare sin­tere. … I etter­tid kan jeg knytte det hele til avstan­den mel­lom min libe­rale norske opp­dra­gelse og det kon­ser­va­tive qatarske sam­fun­net, og kan­skje var det en kul­tur­kol­li­sjon. Det spil­ler uan­sett ingen rolle, for da vin­te­ren kom, reiste jeg hjem og glemte hele greia.

Sætre vel­ger å betrakte situa­sjo­nen oven­fra, og rela­ti­vi­se­rer det hele. Han for­la­ter seg selv som sub­jekt. Hva blir det da igjen av poli­tik­ken? Der­med avskjæ­rer han seg fra å for­stå dem som rea­ge­rer poli­tisk, som fak­tisk leg­ger poli­tiske pre­mis­ser til grunn. For apo­li­tiske som Sætre blir de andre ufor­ståe­lige. De blir «radikalisert».

Da blir opp­rørsk­het en per­son­lig egen­skap, noe indremedisinsk:

Hva om man kom­mer som Jen­sen, med en «mildt islam-kritisk hold­ning»? Hva om man er opp­rørsk og føler sann­he­ten blir under­trykt? Hva om man da møter jøde­hat, anti-vestlige hold­nin­ger og mannssjåvinsisme?

Ja, hva da? Sætre stil­ler spørs­må­let, men glem­mer å svare på det. I ste­det går han til­bake til ano­ma­lien, den sub­jek­tive fak­tor hos Nøst­vold Jensen.

Den sub­jek­tive fak­to­ren fin­ner gro­bunn i det nye vekst­mon­net: inter­nett. Her ska­pes nye far­lige fel­les­skap. Her opp­står vrangforestillingene.

De fleste fore­trek­ker den infor­ma­sjo­nen som pas­ser inn i sitt poli­tiske syn, og i enga­sjerte fel­les­skap skjer en ren­dyr­king. Etter hvert kan det ren­dyr­kede bil­det virke vik­ti­gere og rik­ti­gere enn alter­na­ti­vene, for eksem­pel det såkalte «main­stream media». Med ett er det hoved­åren av nyhe­ter som vir­ker skjev og eks­trem, det er de van­lige mediene som skju­ler ting. I oppo­si­sjon til dette ska­pes et «vi» av men­nes­ker som ten­ker anner­le­des og har sett mer.

Her er det hvor­dan ting kan «virke», ikke hvor­dan de er. Det fore­går inne i hodet på Fjord­man og andre, og Sætre, Øyvind Strøm­men og andre er leger som kan se inn i hodene deres. Disse som går seg vill i det mørke net­tet, får vrang­fore­sti­lin­ger om at mediene er «skjeve og est­reme», at de skju­ler ting. For det gjør de jo ikke? Så uvi­tende går det ikke an å være etter årtier med medie­kri­tikk. Å neg­li­sjere denne kri­tik­ken og gjøre den til et spørs­mål om sek­te­riske feiloppfatninger/vrangforestillinger, er å dis­kva­li­fi­sere seg selv fra å omtale kri­ti­kere av det bestående.

Det kan være at Fjord­man ikke er spe­si­elt far­lig. Det kan være at han blir høyst for­ståe­lig hvis man leser ham i lys av 70-tallets radi­ka­lisme. Jeg vil for­mode at hvis man greier å dis­se­kere sin egen for­tid, vil man over­leve Fjord­mans teks­ter. Det er opp­stått en frykt for at tan­ker = hand­ling som er banal og hys­te­risk. Hvis det var en slik sam­men­heng, burde vi ikke da forby black metal? Det har jo ført til flere drap og kirkebranner?

Simen Sætre: Fjord­man. Por­trett av en antiislamist. 312 sider, Cap­pe­len Damm, 2013

Det spren­ger ram­mene for en bok­om­tale å gjøre en gjen­nom­gang av Fjord­mans teks­ter. De lig­ger her:

http://chromatism.net/fjordman/fjordmanfiles.htm

http://gatesofvienna.net/2013/04/two-terrorists-and-a-double-standard/

0 0 votes
Article Rating


Donér engangsbeløb?Kan du forpligte dig til fast betaling?

Subscribe
Notify of
guest

2 Comments
Most Voted
Newest Oldest
Inline Feedbacks
View all comments
Peter Andersen
10 years ago

Det er jo igen det her mærkelige fænomen med en radikal højrefløj, som er racistisk fordi den kritiserer islam. Nu kan man jo kritiserer islam af mange grunde, men den mest hyppige grund er vel det totalt modsatte syn på mennesker som islam har. Det kan folk, i al almindelighed, jo se. Ellers ville venstrefløjen vel heller ikke finde på begreber som moderat islam. Hvis man så finder en mand som Breivik eller pastor Terry Jones, så er de lige pludselig synonyme med islam-kritik. Det er jo noget pjat. De er selvfølgelig helt specielle, men den generelle kritik af islam… Read more »

Mackety
Mackety
10 years ago

Venstrefløjspolitikere har gennem årtier forsøgt at beskrive islam- og indvandringskritik som noget der hører til på den yderste højrefløj. Nyrup rev bøger itu og kaldte DF ikke-stuerene – Simen Sætre kalder Fjordman “fascist”. Men faktisk er og har islam- og indvandringskritikken altid været tværpolitisk ude i den almindelige befolkning. Så det eneste venstrefløjspolitikerne opnår, er at sætte sig selv uden for det gode selskab. Bemærk at de procenter af stemmerne som DF sidder på, procent for procent svarer til dem S har mistet over de sidste 15 år. Mysterium? Nej da – sådan går det, når man ikke vil stå… Read more »

2
0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x