23
okt
Seneste opdatering: 23/10-13 kl. 2210
8 kommentarer - Tryk for at kommentere!

Advokat Geir Lippestad publiserte våren 2013 sin bok «Det vi kan stå for». Den handler om hans erfaringer som forsvarer for Nordens verste massemorder etter andre verdenskrig, Anders Behring Breivik.

De klart svakeste delene av hans bok etter mitt syn er der han resirkulerer floskler om toleranse, mangfold, det flerkulturelle og innvandring. Han drar til og med inn global oppvarming i en diskusjon om Breiviks massemord. Her viser Lippestad seg ikke som den relativt kompetente juristen han kan være, men mer som den tredjerangs sosialdemokratiske politikeren han også er. Enkelte andre deler av boka er heldigvis mer interessante.

Politiet ringte Geir Lippestad tidlig om morgenen den 23. juli 2011. De opplyste da om at den pågrepne Anders Behring Breivik, som allerede hadde innrømmet å stå bak terrorangrepene i Norge dagen før, ønsket ham som sin forsvarer. Dette kom totalt overraskende på Lippestad. Han rådførte seg med sin kone og gikk en tur for å tenke over saken. I teksten beskriver han hvordan han først nølte med å si ja til en så forferdelig sak, men til slutt sa ja.

Et tiår tidligere hadde Breivik delt kontor i samme bygning som Lippestad. De hadde da støtt på hverandre ved en tilfeldighet, og Lippestad hadde gitt ABB sitt visittkort. I dag kan ikke Geir Lippestad selv huske dette, men det gjorde tydeligvis Breivik.

Dette må sies å være en temmelig merkelig måte å velge advokat på i en så stor og alvorlig sak. Geir Lippestads advokatfirma var ganske lite selv etter beskjeden norsk målestokk. Langt større og mer erfarne firmaer ville helt sikkert vært villig til å ta på seg en jobb med så mye oppmerksomhet. Lippestad hadde kun hatt en enkelt sak tidligere som fikk noe særlig pressedekning og var ikke noe kjent navn. Breivik brydde seg heller ikke om at han er aktivt medlem av Arbeiderpartiet i Oslo. Valget fremstår i det hele tatt som underlig, selv om dette ikke nødvendigvis betyr at Lippestad gjorde en dårlig jobb da han først hadde fått oppdraget.

Lippestad fikk flere tilnavn etter juli 2011. «Djevelens advokat» var ett av dem. Det er slett ikke opplagt at mannen som skulle forsvare landets mest forhatte person selv skulle bli populær i pressen, men Lippestad klarte faktisk dette kunstykket. Det er kanskje hans største bedrift. Geir Lippestad ble kåret til «Årets Navn» i Norge i desember 2012.1

Han mottok derimot en del trusler helt i begynnelsen, rett etter at det ble kjent at han hadde takket ja til å bli Breiviks advokat. Lippestad beskriver hvordan han de første dagene etter terrorangrepene ble en slags lynavleder for hatet mot massemorderen, det nærmeste folk kom et utløp for sitt sinne og sin frustrasjon:

«Jeg var på linje med de verste landssvikerne fra siste krig, en person det gjaldt å holde seg unna med mindre det dukket opp en anledning til å lynsje meg.»2

Det var derfor viktig for ham å etablere en viss avstand til Breivik og hans ugjerninger, noe han lyktes med. Stemningen snudde gradvis utover seinsommeren 2011. Det hjalp at Lippestad med støtte fra andre fikk poengtert viktigheten av at alle individer i en sivilisert rettsstat har krav på en forsvarer, uansett hvem de er.

Jeg kan legge til for min egen del at når jeg leser om de hatefulle reaksjonene Geir Lippestad og hans familie mottok i dagene etter angrepene er det liten tvil om at det var riktig av meg å gå i dekning umiddelbart etter at jeg hadde stått frem ved navn. Lippestad var tross alt bare forsvarer. Jeg var på dette tidspunktet mer eller mindre personlig blitt utpekt som hjernen bak massemord og terrorisme, noe som var mye, mye verre. Hatet mot meg var deretter.

Lippestad omtaler det første politiavhøret av Anders Behring Breivik som «en bisarr forestilling.»3 ABB forklarte rolig og i detalj hvordan han hadde planlagt bombeangrepet i Oslo, stort sett uten å vise noen form for følelser overhodet. Dette var under ett døgn etter at han hadde begått det verste massemordet i landets nyere historie. Midt i fortellingen spurte han plutselig om det var lenge til lunsj, og om det var mulig å få pizza og cola. Så fortsatte han like uanfektet å beskrive selve gjennomføringen av attentatet, da han kjørte den hvite leiebilen inn i Regjeringskvartalet i Oslo. Han var like lite påvirket underveis i sin forklaring den 23. juli 2011 som om det gjaldt en ordinær varelevering, ikke en bilbombe.

Lippestad skriver at

«Verken etterforskerne eller jeg hadde noensinne hørt noe lignende. De pinlig nøyaktige og helt uforbeholdne beskrivelsene av opptakten til ugjerningene åpent vinduer inn i en tankeverden og et sjelsliv jeg tror overgikk alle våre forestillinger.»4

Det eneste Breivik sa han hadde vært nervøs for var at bomben hans ikke skulle gjøre stor nok skade. Han fortalte om den store skuffelsen han hadde følt da det viste seg at alle bygningene i Regjeringskvartalet fremdeles stod etter eksplosjonen. Målet hadde vært å ta livet av mange hundre mennesker, helst tusen, ifølge Breivik selv. Det var da han bestemte seg for å gjennomføre plan B: Utøya. Han kjørte deretter fra Oslo sentrum ut til denne øya i en annen bil for å drepe noen flere mennesker, slik at han kunne nå et større samlet antall.

Geir Lippestad beskriver sitt personlige inntrykk av Breivik på dette tidlige tidspunktet. Han minnet mest av alt om en idrettsutøver som i årevis har trent til et avgjørende mesterskap. Forskjellen er at dette var et mesterskap i dreping, ikke i løping eller høydehopp.

ABB fortsatte deretter med en beskrivelse av skytemassakren på Utøya. Han fortalte i grufulle detaljer om hvordan han hadde henrettet dusinvis av ubevæpnede mennesker som tryglet for sitt liv og livet til sine venner. Lippestad innrømmer at dersom ikke politiets etterforskere og ham selv hadde vært vant med situasjoner på liv og død ville de neppe holdt ut å høre Breiviks forklaringer. Han fortalte uoppfordret om de mest blodige detaljene ved massemordet på øya, hvor han spaserte rundt i over en time og systematisk drepte 69 mennesker. Han beskrev handlingene like rolig som om han skulle fortalt om en luftetur med hunden.

Lippestad fremhever Breiviks «totale mangel på empati» og hans komplette mangel på medfølelse med sine mange drapsofre. «I hans verden var det bare ett eneste menneskes velbefinnende som hadde noen betydning, og det var hans eget,» ifølge hans forsvarsadvokat.5

Men ville en så ekstremt selvsentrert person virkelig ofre seg for sitt folk som «martyr», slik Breivik hevdet var hans mål? Dette virker ikke troverdig. Han ofret snarere mange andre mennesker for å oppnå medieoppmerksomhet omkring seg selv og sitt eget enorme ego. Hans handlinger da han til slutt møtte bevæpnet motstand antyder klart at han ønsket å leve.

Breivik sa under avhør at han var overrasket over at han fikk holde på så lenge med sin skytemassakre på Utøya før politiet endelig dukket opp. Han ringte til og med politiet fra mobiltelefon ved et par anledninger og sa at han ville overgi seg. Da en gruppe bevæpnede politimenn omsider dukket opp på øya etter godt over en time «var han aldri i tvil om at det klokeste ville være å overgi seg. Å bli tatt i live var noe av poenget».6

Lippestad forteller videre at

«Breivik hadde i grunnen bare én alvorlig bekymring, og det var for et bitte lite sår på fingeren. Han trodde det kunne være en liten beinsplint fra en eksplodert hodeskalle som hadde boret seg inn i fingeren fordi han skjøt på kloss hold og ikke hadde husket å ta på seg hansker. Nå fryktet han at såret var i ferd med å bli betent, og vendte stadig tilbake til behovet for å få det stelt.»7

Anders Behring Breivik ofret knapt en tanke på de mange menneskene han hadde skutt i stykker hodeskallen til, men han var veldig bekymret for et lite sår på en finger som han selv hadde fått i prosessen. Dette forteller oss svært mye om hans ekstremt avvikende psykologi.

Den 24. juli 2011 uttalte Geir Lippestad til internasjonal presse at «This whole case indicates that he is insane.» Advokaten mener i ettertid at dette var taktisk feil å si. Samtidig beskriver han Breiviks forestillinger som et eget «univers»8, og omtaler hodet hans som «en egen pla­net i et eget solsystem.»9 Videre sier han at «Rent intui­tivt var det nes­ten umu­lig å fore­stille seg annet enn at det bak disse syke tan­kene og hand­lin­gene lå en eller flere alvor­lige per­son­lig­hets­for­styr­rel­ser.»10 Faktisk går Lippestad i sin bok langt, overraskende langt, i å argumentere for at også noen av forsvarerne trodde at Anders Behring Breivik var og er sinnssyk.

På grunn av den ekstreme arbeidsmengden i en sak med så mange drapsofre fikk Geir Lippestad snart tre andre personer til å hjelpe seg. De andre medlemmene av Team Lippestad ble medforsvarerne Vibeke Hein Bæra, Tord Eskild Jordet og Odd Ivar Grøn.

Til sammenligning hadde landssvikeren Vidkun Quisling kun en enkelt forsvarsadvokat i 1945, på tross av at han risikerte og fikk dødsstraff. Norge i 2011-2012 hadde ikke lenger dødsstraff, så Breivik risikerte aldri dette. I motsetning til Geir Lippestad skrev Quislings advokat Henrik Arnold Thaulow Bergh aldri bok om hvordan det var å være forsvareren til datidens mest forhatte nordmann.11

På den andre siden må det nevnes at samfunnet har endret seg betydelig siden 1945. Ikke minst er medievirkeligheten blitt radikalt annerledes og mer komplisert, med TV og internett i tillegg til aviser og radio.

Høsten 2011 hadde for­svarerteamet bestemt seg for å bygge for­sva­ret av Brei­vik på strafferetts­lig util­reg­ne­lig­het. Etter det de hadde opp­levd gjen­nom sam­ta­lene og avhø­rene med sin kli­ent, anså de det som sannsynlig at de psykiatrisk sak­kyn­dige som vurderte ham ville komme til samme kon­klu­sjon.

Da de to «dyk­tige og erfarne» retts­psy­kia­terne Torgeir Husby og Synne Sørheim la fram sin sakkyn­di­gerap­port den 29. novem­ber 2011 pus­tet forsvarerne ifølge Lippestad let­tet ut. Kon­klu­sjon om at Breivik var psy­ko­tisk både på gjernings- og obser­va­sjons­tids­punk­tet med­førte at de kunne bygge videre på den for­svars­stra­te­gien de allerede hadde sta­ket ut. Geir Lippestad kommenterer dette slik i sin bok:

«Utad sa vi at vi ikke var over­ras­ket, og at rap­por­ten vir­ket grun­dig og vel­over­veid. Den var på hele 243 sider. Vi syn­tes mange av beskri­vel­sene i rap­por­ten stemte med våre egne lekmannsob­ser­va­sjo­ner, spe­si­elt man­ge­len på empati. Hans totale inn­le­velse i sin egen spesielle tankever­den vir­ket for­en­lig med dia­gno­sen para­noid schi­zo­freni.»12

Selv om de aldri definerte det som noe mål i seg selv å få ham kjent utilregnelig, tok de det nesten for gitt at det var det de skulle bygge forsvaret hans opp rundt. Hele høsten 2011 hadde Lippestad argumentert for Breiviks utilregnelighet, uten å bruke det ordet direkte.

Interessant nok brydde Breivik selv seg ikke om tilregnelighetsspørsmålet til å begynne med. Han var så dypt inne i sin egen høyst spesielle og avvikende tanke­ver­den at det ikke strei­fet ham at dette kunne bli et tema. Ikke før massemediene fokuserte på spørsmålet.

I de første månedene etter angrepene levde Anders Behring Breivik i en slags mental boble. Han hadde da svært liten kontakt med andre enn politiet, hans egne forsvarsadvokater og de to rettspsykiaterne som undersøkte ham og endte med å erklære ham for sinnssyk.

Den 12. desember 2011 ble medieforbudet opphevet. Da begynte Breivik selv å følge med på hva som ble sagt om ham og saken på TV og i avisene. Han la opp sine uttalelser deretter.

Både politiets avhørere og hans egne advokater har i ettertid innrømmet at Breivik plutselig endret sine forklaringer i påfallende grad etter å ha fått tilgang til massemediene. Jo mer diskusjonen om tilregnelighet ble dratt ut i mediene, desto viktigere ble det for ham å bli kjent tilregnelig. For ham ble tilregnelighet et spørsmål om politikk, ikke om personlighet.

Bare noen dager seinere innkalte ABB Geir Lippestad til samtale. Under et møte med Team Lippestad den 23. desember 2011 gav Anders Behring Breivik beskjed om at han ikke ønsket å bli kjent utilregnelig. Han lente seg fremover, så hver enkelt av de fire forsvarsadvokatene inn i øynene og spurte dem etter tur om de mente han var tilregnelig eller utilregnelig. Lippestad beskriver dette slik i sin bok:

«Som ventet ble svarene forskjellige. De inneholdt vel egentlig alle avskygninger, fra forsøk på å unngå å svare direkte på spørsmålene og i stedet argumentere for fordelene og ulempene ved å bli dømt som det ene eller det andre, til direkte uttalelser om både tilregnelighet og utilregnelighet.»13 Han skriver om hans forsvarerteam at «Vi ble egentlig aldri helt enige verken med oss selv eller hverandre om tilregnelighetsspørsmålet.»14

Det er vanskelig å tolke disse kommentarene annerledes enn at flere av Breiviks egne forsvarere, kanskje til og med Lippestad selv, mente at Breivik var sinnssyk. Dette strider direkte med fremstillingen i massemediene om at nesten alle, bortsett fra de av mediene grovt utskjelte rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim, mente at Breivik er tilregnelig. Det er påfallende hvor lite mediene snakket om dette etter at Lippestads bok ble publisert.

Selv om Lippestad ikke sier direkte i sin bok at dommen var feilaktig går han indirekte så langt i å antyde at Breivik var og er utilregnelig at massemediene plutselig så seg nødt til å angripe deres tidligere gullgutt. Å hevde at det ikke foreligger noen tvil om Breiviks tilregnelighet er kort og godt ikke sant, noe som sterkt antyder at dommen var feil.

Geir Lippestad innrømmer at det var en utfordring å formidle til mediene på en troverdig måte ved inngangen til 2012 at forsvarerne nå hadde gjort helomvending og ville gå for tilregnelighet. De hadde tross alt argumentert for det stikk motsatte gjennom hele 2011.

Allerede tidlig i 2012, før rettssaken var begynt, uttalte Lippestad til pressen at Anders Behring Breivik endret sin forklaring ut ifra det som stod om ham i mediene. Han uttalte da at ABB leser «alt om saken i avisene og tilpasser sin forklaring etter det som står der. Ikke minst når det gjelder det mediene har skrevet om at han skal være tilregnelig. Det tar han som et tegn på at journalistene og han selv er på linje».15

Legg merke til at ABB selv mente at journalistene var hans allierte i denne kampen. Slett ikke alt Breivik hevder samstemmer med virkeligheten, men i dette tilfellet gjorde han en korrekt vurdering. Når det gjelder tilregnelighet og å bruke hans angrep og såkalte manifest som et verbalt våpen mot kritikere av islam opptrådte massemediene i meget høy grad som massemorderens allierte både før, under og etter rettssaken.

Etter politiske reaksjoner og et voldsomt mediepress grunnet påstanden om at Breivik er sinnssyk oppnevnte Oslo tingrett og dommer Wenche Elizabeth Arntzen snart et annet par med rettspsykiatere. De skulle foreta en ny mental vurdering av Breivik. Denne avgjørelsen var praktisk talt unikt i norsk rettshistorie inntil da. Dette skjedde på tross av at verken påtalemyndighetene eller Breiviks forsvarere ønsket nye medisinsk sakkyndige.16 Både påtalemyndighetene og forsvarerne mente at rettspsykiaterne Husby og Sørheim hadde gjort en grundig og overbevisende jobb og at deres konklusjon virket troverdig.

Politiets avhører Geir Egil Løken fortalte seinere Oslo tingrett at Breivik markant endret sine forklaringer tidlig i 2012.17 I følge Løken konkluderte Breivik med at han måtte forandre måten å forklare seg på, etter at han ble kjent med den første rettspsykiatriske vurderingens konklusjon og fikk tilgang på massemedia. Han tonet blant annet ned sin visstnok mektige organisasjon Knights Templar svært mye, selv om han fremdeles hevder at den eksisterer.

breivik

Breivik innså tydeligvis at det ikke ser bra ut for en påstått tilregnelig person å hevde at han er «kommandør» for en organisasjon ingen andre mennesker på hele planeten har hørt om. Dette minner om personer som tror de er Napoleon eller Julius Cæsar og kommanderer ikke-eksisterende militære styrker. Slikt ansees normalt som et klart tegn på alvorlig sinnssykdom.

Det store stridsspørsmålet er om hovedpersonen tror på dette selv. Knights Templar er så sentralt i de delene av det såkalte manifestet Breivik selv har skrevet at hele hans forestillingsverden langt på vei vil kollapse uten denne ikke-eksisterende organisasjonen. Uten Knights Templar som revolusjonært påskudd blir Breivik plutselig redusert til en mann som liker å drepe barn for å komme på TV. Det er ikke spesielt heroisk.

Kyniske observatører vil muligens hevde at det faktum at Breivik var i stand til å endre på sine forklaringer antyder at han er kalkulert og derfor tilregnelig. Dette kan være riktig, men ikke nødvendigvis. Det finnes nok av eksempler på reelt sinnssyke personer som prøver å dempe sine uttalelser og skjule sine symptomer når de får negative reaksjoner på disse fra andre mennesker. Jeg har selv opplevd dette fra pasienter. De lykkes kanskje delvis med denne strategien, men ikke alltid.

Det er verdt å notere seg at under et fengslingsmøte den 6. februar 2012 lo folk i rettssalen høylytt18 da «Kommandør» Breivik forlangte å få Krigskorset med tre sverd, Norges høyeste utmerkelse i krig.19

Breivik kjempet på dette tidspunktet aktivt for å bli erklært tilregnelig. Han fikk heller ikke stille opp i sin selvkomponerte uniform med sine oppdiktede Knights Templar-medaljer, slik han gjerne ville. Han ville utvilsomt fremstått som mer åpenlyst gal for folk flest hvis han hadde fått lov til det. Dette betyr at den fysiske rammen rundt ham i rettssalen kan ha begrenset utfoldelsen av hans eventuelle sinnssykdom. Likevel sa han så mye absurd at familiemedlemmer til mennesker han nylig hadde myrdet åpenlyst lo av ham i retten.

De nye rettspsykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen la frem sin erklæringen den 10. april 2012, kun få dager før selve rettssaken skulle begynne. Denne konkluderte med at Breivik er tilregnelig, stikk motsatt av hva den første psykiatriske erklæringen kom frem til.

Den rettsmedisinske kommisjon i Norge kom med åpen kritikk av klare mangler i denne andre rapporten, noe de ikke hadde hatt mot den første og opprinnelige rapporten.20 Den andre rapporten kom dessuten i stand etter samtaler hvor Breivik i følge ham selv, politiet og forsvarerne hadde betydelig endret sine forklaringer etter å ha lest medieomtalen av ham.

Det er objektivt sett all grunn til å anta at Anders Behring Breivik var mest sannferdig om sine tanker og forestillinger i samtalene med de første rettspsykiaterne, som foregikk i relativ isolasjon kort tid etter angrepene. Likevel valgte Wenche Elizabeth Arntzen og de andre dommerne i sin dom fra august 2012 å fullstendig ignorere den første rettspsykiatriske erklæringen som indikerte at Breivik er sinnssyk. De baserte sin konklusjon på den andre, mangelfulle og kritiserte rapporten som ble utarbeidet seinere og under dårligere betingelser.

Geir Lippestads inntrykk av ABB, etter å ha hatt daglig kontakt med ham siden juli 2011, var at «Han passet verken inn i den utilregnelige eller tilregnelige båsen; han gikk utenpå eller fylte dem begge.»21 Den andre psykiatriske rapporten var en «gledens dag» for Breivik, like mye som den var det for massemediene. Han var veldig fornøyd med den nye konklusjonen, som kom til under sterkt mediepress. Mannen som sjelden viser følelser smilte og lo.

20.04.2013 042

Den 29. november 2011, etter at det var klart at Breivik kunne bli betegnet som sinnssyk, spurte spaltisten Anders Giæver retorisk i avisen VG: «Kan vi leve med dette?»22 Spørsmålet var ikke om avgjørelsen til de første psykiaterne var korrekt, bare om den var akseptabel. Det var den tydeligvis ikke. Hans avis bestemte seg nemlig hurtig for å bølle med og trakassere alle som ikke mente at Breivik er en tilregnelig antiislamist.

De første psykiatrisk sakkyndige ble utsatt for grov personhets og til dels karakterdrap i pressen. Torgeir Husby måtte kjø­res på syke­hus i ambulanse under prosessen.23 Synne Sørheim har i ettertid uttalt at på grunn av press og trusler mot henne og hennes familie ville hun aldri ha tatt på seg oppdraget hvis hun visste på forhånd hvor mye mediehets det ville innebære.24

«Forbrytelsen» til Husby og Sørheim var at de hadde utført sitt arbeid etter beste evne, innenfor rammene som det norske samfunnet hadde lagt opp for dem. De hadde ikke skapt landets juridiske system. De hadde bare vært onde nok til å ikke komme med den konklusjonen massemediene og store deler av det politiske establishment ønsket.

Ironisk nok var de som mest lojalt fulgte opp det norske juridiske systemet aktoratet ved statsadvokatene Inga Bejer Engh og Svein Holden. De gjorde samlet sett en god figur under rettssaken. De var også i tvil om Breiviks tilregnelighet. Som mange andre mente de at planleggingen og utføringen av hans uhyggelige attentat talte i retning av tilregnelighet. Men de påpekte samtidig at det forelå reell tvil om hans tilregnelighet. Da tilsa etablert norsk rettspraksis at han burde betraktes som utilregnelig.

Det var og er legitimt å være uenig i dette. Jeg kjenner selv personer som mener at Breivik er tilregnelig og burde vært hengt for sine 77 mord. Faktum er likevel at aktoratet valgte å følge etablert norsk rettspraksis. De gruppene som klaget høyest over dette var påfallende ofte de samme gruppene som hadde støttet utformingen av denne rettspraksisen.

Mange på høyresiden har lenge argumentert for at det juridiske systemet ikke straffer forbrytere hardt nok når de dømmes for en forbrytelse. Det er dessuten for mange voldelige lovbrytere som ikke dømmes til fengsel, hevder de samme gruppene.

Det er fascinerende å legge merke til at en del av de samme venstreintellektuelle som selv har støttet dette systemet plutselig ble svært provosert når det også skulle gjelde for Breivik. Breivik er muligens sinnssyk og kanskje mishandlet som barn. Likevel ble han ikke fremstilt som et offer for samfunnet, slik de samme intellektuelle ofte gjør med andre kriminelle.

I rettssaken mot Breivik fikk vi den pussige og høyst uvanlige situasjonen at en erklært sinnssyk person og hans forsvarsadvokater kjempet med nebb og klør for at han skulle bli ansett som tilregnelig og dømt til mange år i fengsel for grove forbrytelser. Samtidig endte aktoratet opp med å prosedere på at den tiltalte var utilregnelig. Det er nesten alltid omvendt, at aktoratet ønsker fengselsstraff og at forsvarerne vil ha den tiltalte erklært utilregnelig. I Breiviksaken var det normale snudd på hodet.

Mange observatører, blant annet regionsavisen Adresseavisen på lederplass25 og debattredaktør Halvor F. Tretvoll fra NRK, fremhevet i august 2012 dommen som “modig”. 26 Dommen kan kalles mange ting. Den kan til og med ha vært riktig. Men modig var den definitivt ikke.

Objektivt sett krever det ikke mye mot å gi hele landets mediepolitiske establishment akkurat den avgjørelsen de har presset på for å få. Det krever langt mer mot å stå imot et slikt massivt press. Det motet hadde ikke de to fagdommerne og tre legdommere i Oslo tingrett.

Rettspsykiater Michael Setsaas var svært overrasket over dommen. Grunnen til dette var all tvilen som vanligvis kommer tiltalte til gode, men som dommerne valgte å ignorere i denne bestemte saken. Advokat Morten Furuholmen uttalte at dommen var resultatet av et «massivt, vedvarende press fra eksterne kilder som har ønske om ett bestemt resultat». Han delte påtalemyndighetens oppfatning av jussen om at Breivik måtte erklæres utilregnelig fordi det forelå reell tvil om hans tilregnelighet. Samtidig hadde han full forståelse for den lettelsen som bredte seg i folket etter domfellelsen.27

Breiviks grufulle massakre var ett av de største nasjonale traumene siden andre verdenskrig. Nasjonen ønsket å legge denne opprivende saken bak seg, ikke å rippe opp i alle sårene nok en gang. Dette er forståelig. Breivik er også skyldig og er bak lås og slå der han hører hjemme. Hva er så problemet, kan man sikkert spørre?

Problemet er at prosessen absolutt ikke gikk riktig for seg. Jeg har sagt lenge, også i private samtaler, at 20% av diskusjonen omkring Breiviks tilregnelighet faktisk dreier seg om psykiatri. Han er et komplisert tilfelle som balanserer mellom det tilregnelige og det utilregnelige. Hvilken side han til syvende og sist faller ned på er ikke lett å fastslå med sikkerhet.

Problemet er de 80% av debatten som aldri handlet om psykiatri, men snarere om politikk og ideologi. Rettsprosessen mot Breivik medførte en uhørt aggressiv og pågående innblanding fra massemediene, helt inn på hvilke vitner som skulle føres under rettssaken.

Noen få dager før rettssaken mot Breivik skulle begynne deltok daværende statsminister Jens Stoltenberg på et populært program på nasjonalt TV. Han uttalte da at det ville være en fordel for alle som ble rammet av terrorangrepene den 22. juli 2011 om Anders Behring Breivik ble vurdert til å være tilregnelig.28

Det er høyst upassende at et lands øverste politiske leder rett før en stor rettssak skal begynne offentlig erklærer hva som bør bli resultatet av denne rettssaken. Han fikk heldigvis litt kritikk for dette 29, men ikke nok. Jens Stoltenberg hadde vært statsminister lenge, minister i flere departementer på 1990-tallet og leder for landets største politiske ungdomsbevegelse (AUF) på 1980-tallet.30 Hans prominente far Thorvald Stoltenberg har blant mye annet vært norsk utenriksminister. Mannen er mer eller mindre født og oppvokst med medieoppmerksomhet. Det blir altfor lettvint å avfeie hans uttalelser på nasjonalt TV som en feil.

Han var ikke så direkte seinere, men en lang rekke personer arbeidet hardt for at statsministerens klart uttrykte ønske skulle bli oppfylt. En av dem var Stoltenbergs partifelle fra Arbeiderpartiet, Arne Strand. Som sjefredaktør for det gamle partiorganet Dagsavisen skrev Strand flere innlegg som argumenterte for at Breivik diagnose som utilregnelig burde endres.31 Han ble hjulpet i dette langvarige prosjektet av landets tre største aviser, Aftenposten, VG og Dagbladet, samt statskanalen NRK og til dels det kommersielle TV2.

Så snart dommen var blitt kjent og Jens Stoltenberg fikk det resultatet han offentlig hadde uttalt ville være ønskelig hyllet statsminister Jens Stoltenberg domstolens uavhengighet.32 Å ha sans for ironi er tydeligvis ikke en sosialdemokratisk dyd.

Det aller styggeste med den juridiske prosessen og offentlige debatten i kjølvannet av Breiviks terrorangrep er hvordan disse nesten umiddelbart ble brukt aggressivt som verbalt slagvåpen mot alle som var i opposisjon til sosialdemokratene, masseinnvandring eller islamisering. Dette faktum vil kaste lange skygger over rettsprosessen i mange år fremover.

Anders Behring Breivik ble av Oslo tingrett ansett for å kunne holdes kriminelt ansvarlig for sine handlinger. Han ble dømt til rundt 3 måneders fengsel for hvert av sine 77 mord, 21 års fengsel totalt. Heldigvis ble han også idømt såkalt forvaring utover dette. Det betyr at han kan holdes innesperret mye lenger, i teorien resten av sitt liv (selv om dette er omdiskutert), dersom han fortsatt ansees som en trussel mot samfunnet. Men slik forvaring er teknisk sett ikke en vanlig fengselsstraff og omtales heller ikke som dette.

Dommen ble nesten universelt fremstilt som en seier for rettsstaten Norge. Men er det egentlig tegn på et godt fungerende juridisk system at brutale drap straffes med bare tre – 3 – måneder i et relativt komfortabelt skandinavisk fengsel? Er dette ikke snarere tegn på et system som er for svakt mot kriminalitet, og tar mer hensyn til forbryterne enn til deres ofre? Hva slags signal sender Norge egentlig ut til verden når landet straffer kaldblodige mord på nasjonens unge mennesker med kun 12-13 uker i fengsel?

Advokat Carl Bore var en av meget få etter dommen som i norsk offentlighet reiste spørsmålet om Norge burde gjeninnføre dødsstraff. Han var nøye med å presisere at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft.33 En person skal dømmes etter loven slik den var da han begikk sine forbrytelser. I 2011 hadde ikke Norge noen strengere straff enn 21 år i fengsel pluss mulighet for forvaring, som var det Breivik fikk.

Carl Bore påpekte derimot at så seint som på 1940-tallet henrettet Norge en rekke landssvikere som Vidkun Quisling, uten at dette da var særlig kontroversielt. Bore nevnte også at ett av de vanligste og viktigste argumentene mot dødsstraff er at det som regel finnes litt tvil. Man risikerer da å henrette uskyldige mennesker. Dette argumentet gjelder imidlertid ikke for Anders Behring Breivik. Det er absolutt 100% sikkert at mannen er massemorder. Det foreligger ingen tvil overhodet om dette faktum.

Breivik har heller aldri uttrykt det minste fnugg av anger over sine 77 mord. Han har tvert imot sagt at han gjerne ville drepe enda flere mennesker. Hvis man virkelig mener at han er tilregnelig, hva blir da argumentene mot dødsstraff, var spørsmålet Carl Bore stilte.

Temaet ble umiddelbart lagt død hos de politiske elitene og ble knapt nevnt igjen.

Advokat Lippestad er på sitt mest usmakelige når skriver sarkastisk om en religionsviter som visstnok laget «sitt eget show»34 ved å nekte å stille opp som vitne mot sin vilje for Team Lippestad og massemorderen Breivik. Personen han sikter til er skribenten og dissidenten Hanne Nabintu Herland. Herland kan skrive kontroversielle ting, men hun har sine meningers mot. Dette er en verdifull egenskap i et samfunn som kan preges av for mye konsensus.

Lippestad legger til at «I ettertid ser jeg at hun argumenterer for at den europeiske kulturen bør ha forrang i Europa, og at innvandrere må underordne seg denne». At han får denne høyst rimelige og fornuftige tanken til å høres ut som noe ekstremt sier mest om ham selv. Herland uttalte i pressen at Geir Lippestad og de andre forsvarsadvokatene opptrådte uredelig ved å ikke informere henne og andre personer (deriblant meg) om at de ikke hadde vitneplikt.35

Forsvarer Geir Lippestad snakker i sin bok om Breiviks «støttespillere». Dette ser uhederlig nok ut til å omfatte flere av de som ble kalt inn som vitner under rettssaken, sannsynligvis inkludert en del av forsvarernes egne motvillige vitner. Jeg (Fjordman) er omtalt flere ganger i boka, og uthevet som en av de slemme og onde allerede i forordet.36

Lippestad har fortsatt denne linjen etter at hans bok kom ut. Han er bekymret for påstått antiislamsk ekstremisme i Europa og mener samfunnet må ta et offentlig oppgjør med de rasistiske holdningene som visstnok lå bak Breiviks ugjerninger. Hans medforsvarer Vibeke Hein Bæra besøkte i desember 2012 Brussel.37 Hun snakket der med EUs myndigheter om hvordan Breivik visstnok var blitt radikalisert av internett og hva som kan gjøres med dette.

Våren 2013 talte Arbeiderparti-mannen Lippestad til Arbeiderpartiets landsmøte.38 De var da i ferd med å lansere en viktig valgkamp, som de til slutt tapte. Lippestad advarte der mot intoleranse. Han delte podium med Arbeiderpartiets leder, statsminister Jens Stoltenberg.

Sannsynligvis forbinder minst 95% av alle nordmenn Lippestad først og fremst med Breiviks terrorangrep og rettsprosessen etterpå. Han var relativt ukjent selv i lille Norge før denne saken. Hans opptreden på Arbeiderpartiets landsmøte var selvsagt fullt lovlig, men den bidro i manges øyne til en ytterligere politisering av Breiviks ugjerninger. Det kunne fremstå som om kampen mot massemorderen og kampen mot sosialdemokratenes kritikere var to sider av samme sak.

Som nevnt tidligere går Lippestad i sin bok overraskende langt i å fremheve hvor mentalt forstyrret Breivik faktisk er. Han feiger riktignok ut på slutten ved å hevde at han tror utfallet av rettssaken var korrekt, men dette virker ikke troverdig sett i forhold til det han selv har skrevet noen sider tidligere.

Lippestad indikerer hvordan erfarne politiavhørere som har håndtert drapsmenn og hardbarkede voldsforbrytere før ble sjokkert over Breiviks iskalde og følelsesløse beskrivelser av 77 svært brutale mord. Rettspsykiaterne Terje Tørrissen og Agnar Aspaas mener Breivik er tilregnelig. Likevel innrømmet de at de aldri har møtt noen som ham tidligere. Tørrissen har uttalt at han på et tidspunkt selv var i tvil om mannen virkelig er sinnssyk og psykotisk.39

Uavhengig av hva man mener om Anders Behring Breiviks tilregnelighet er det krystallklart at han er en psykologisk sett eksepsjonelt avvikende og abnormal person. Hans forsvarer omtaler ABBs tanker og forestillinger som en egen planet i et eget solsystem i et separat univers som bare gir mening for ham. Dette er Lippestads ord, ikke mine.

Det store spørsmålet mange lesere vil sitte igjen med etter å ha lest dette er: Hvis Anders Behring Breiviks sterkt avvikende hode er en egen planet som befinner seg i et helt annet univers enn vi andre gjør, hvor relevant er Breivik da egentlig for samfunnsdebatten? Geir Lippestad gir aldri noe godt svar på dette spørsmålet i sin bok. Tror han på sin egen tvilsomme påstand om at internett aleine skapte Breivik? 40

Etter selv å ha utførlig beskrevet hvor avvikende og uvanlig Breivik faktisk er fremstår det som veldig lite overbevisende når Lippestad deretter umiddelbart prøver å bruke samme mann som eksempel på hva som kan skje hvis man tillater for mye innvandringskritikk på internett.

Kilder:

1) Geir Lippestad kåret til Årets Navn i VG

2) Det vi kan stå for, side 66.

3) Det vi kan stå for, side 45.

4) Det vi kan stå for, side 46.

5) Det vi kan stå for, side 53.

6) Det vi kan stå for, side 52.

7) Det vi kan stå for, side 49.

8) Det vi kan stå for, side 101.

9) Det vi kan stå for, side 101.

10) Det vi kan stå for, side 102.

11) Kronikk: «Geir Lippestad er en helt. Det er ikke du.»

12) Det vi kan stå for, side 113.

13) Det vi kan stå for, side 118.

14) Det vi kan stå for, side 98.

15) Breivik tilpasser forklaringen etter mediene

16) Ingen kritikk av Breivik-rapporten

17) Fra kommandør til fotsoldat: Breivik endret personlighet under avhørene

18) Tilhørerne lo av Breivik – hilste med håndjern da han kom inn

19) Dette ble sagt på fengslingsmøtet

20) “Kommisjonen: – Tar ikke nok hensyn til morens opplysninger

21) Det vi kan stå for, side 160.

22) Anders Giæver kommenterer: Kan vi leve med dette?

23) VGs hardkjør mot Husby/Sørheim

24) Sørheim: – Ville ikke gjort det igjen

25) Leder lørdag 25. august 2012: En god, modig og riktig dom

26) En modig dom

27)  Furuholmen: Retten har ikke klart oppgaven sin

28) Fordel for ofrene hvis Breivik blir dømt tilregnelig

29) Statsministeren bør ikke uttale seg om rettssakens utfall

30)  Stoltenberg, Jens ( 1959- )

31) Det må ikke være noen tvil

32) Stoltenberg: – Oslo tingrett bestod testen

33) Bistandsadvokat vil ha debatt om dødsstraff

34) Det vi kan stå for, side 179.

35) Herland om Lippestad: – Han er en uredelig advokat

36) Det vi kan stå for, forord.

37) Diskuterte bekjempelse av ekstremisme

38) Lippestad kritiserte behandlingen av romfolk

39) Tørrissen i tvil om tilregnelighet under rettssaken

40) Lippestad: Det var nettet alene som radikaliserte Breivik

0 0 votes
Article Rating


Donér engangsbeløb?Kan du forpligte dig til fast betaling?

Subscribe
Notify of
guest

8 Comments
Most Voted
Newest Oldest
Inline Feedbacks
View all comments
trackback

[…] Behring Breivik ble vurdert til å være tilregnelig.” Sjovt nok er mange af de norske MSM kilder til den udtalelse forsvundet fra nettet. Breivik skulle være politisk nyttig, og det blev han da. […]

Marit
10 years ago

Takk, Fjordman for en edruelig gjennom gang av boken om massemordet.
At AP og medie-eliten i Norge ble tillatt å bestemme at en tydelig sinnsyk mann skulle erklæres frisk og tilregnelig, er absurd. Og viser at Domstolen ikke er uavhengig, men påvirket av politiske føringer. Rettsstat ?

Crass Børsting
Crass Børsting
10 years ago

En god og saglig Fjordman-artikel. Tak!

Advokat Carl Bore er måske en af de få, der offentligt har talt om dødsstraf for Breivik, men mange må have tænkt det samme. Breivik er et ekstremt tilfælde og skulle have haft en ekstrem straf. Væk med ham.

norge
norge
10 years ago

Det er ikke noen god bok, siden Lippestad har vært bundet av taushetsplikten. Alt av interesse ved den, dvs noen få avsnitt, var raskt ute i media. Ellers har det vel kommet fram etterhvert at Lippestad var andrevalget, kjendisadvokat John Christian Elden var førstevalg, men han sa nei med bortforklaringen at han var oppnevnt som bistandsadvokat for noen Utøya-ofre.

Santor
Santor
10 years ago

Tak til Fjordman for at have sparet mig for 186 norske træpenge 🙂

For mig at se er det mest bemærkelsesværdige i den bog at Lippestad udtaler “internettet alene skabte Breivik”. Jow Jow men, internettet “skaber” jo så mange ting, ikke mindst mangemillionærer.

JensH
JensH
10 years ago

Utroligt at overvære et nabo-land begå nationalt selvmord, men her er den seneste prognose fra Migrationsverket: “Kraftig ökning av asylsökande Antalet asylsökande till Sverige är det högsta på 20 år och Migrationsverket skriver nu upp sin prognos rejält för i år, erfar SVT Nyheter. I dag har verket 25.000 platser för asylsökande, men nu bedömer man att antalet sökande för 2013 hamnar på omkring 55.000 personer. Det är det högsta antalet sedan Balkankriget i början av 1990-talet. Främst är det situationen i Syrien som gör att Migrationsverket skriver upp prognosen. Bedömningen är att lika många kommer att söka asyl 2014.… Read more »

Ola Nordmann
Ola Nordmann
10 years ago
Reply to  JensH

Sverige er fortapt. Situsjonen iSverige ender med en av to ting. 1. Det svenske folket gjør opprør. 2. Innvandrerne blir i flertall, og tar over landet.

Kuffarten
Kuffarten
10 years ago
Reply to  JensH

Lad os be’ til, at broen over til de svenske dummernikser brækker midt over en skønne dag. Ellers burde man indføre visumregler for alle svenskere og nordmænd, som vil til Danmark, for som det er nu, kan alle ny-svenskere og ny-nordmænd jo bare tage til Danmark, som det passer dem. Ubehagelig tanke!

8
0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x