Hotet är inte Sverigedemokraterna utan den ”räddhet” som finns för att ta debatten. Ta ut dem i solen så spricker de som troll. Nu uppmanar hon fler socialdemokrater att gå ut och ta debatten mot rasismen och Sverigedemokraterna. Mona Sahlin, 24 oktober 2011
Socialdemokraterna kommer agera inför och under supervalåret 2014. En fråga som lyftes på strategimötet var hur man ska tackla Sverigedemokraterna. Det var Jan Larsson som förklarade hur man tänker kring SD och Jimmie Åkesson. I stället för att ta striden mot Sverigedemokraterna tänker man släppa frågan helt. – “Vi behärskar inte detta.” Det var Janne Larssons besked på mötet. Så därför ska vi inte ta i Sverigedemokraterna, utan bara låta det vara, säger en… som deltog på mötet. Stefan Löfvens strategi inför valet, 2 november 2013
Strategien skulle kunne holde et valg eller to til. 34.7 % af svenskerne vil stemme på S, 26.2 % på M i dag, men hver 5 vælger er en usikker vælger, så pludselige skred kan teoretisk ske. Spørgmålet er måske mere, hvad Sverige holder til i 2018. Der er valg den 14 september 2014 og igen i 2018. Man skal ikke ulejlige folk for tit.
Fortsætter det med at komme 2000 asylsøgere om ugen, bliver det 520.000 ny-svenske, universitetsdiplomerade civilingenjörer, civilekonomer och jurister inden Svensson får adgang til stemmeboksen igen, og så havde jeg nær glemt cirka 200.000 ‘anhöriga’ for perioden. – SVT:s politiska reporter och kommentator Margit Silberstein Sverigedemokraternas placering som tredje största parti.
Fasade og lykke
HANS RUSTAD anmelder bogen om Wenche Breivik
Marit Christensens “Moren” er ikke en spesielt god og velskrevet bok, men det er en viktig bok. Den gir oss et innblikk i moren og familien til Norges verste massemorder, en aparte figur som har påført oss et nasjonalt traume og hvis forbrytelse er stor nok til også å påkalle internasjonal oppmerksomhet. Det er ikke bare nordmenn som vil ha svar, hvilket betyr at hvis ikke nordmenn klarer å grave etter sannheten vil andre gjøre det..
Marit Christensen har forsøkt og hun har – stikk i strid med hva Harald Stanghelle og Anders Giæver skriver og sier – forøket vår kunnskap om Anders Behring Breivik.
Stanghelle må gjerne si at hun ikke har kastet lys over veien frem til 22/7. Det er et drøyt stykke. Enhver kan ved selvsyn konstatere at han lyver eller villeder.
Hvorfor? Det er the inside story om 22/7, som svært få har kommentert. Men den eksisterer like fullt og foregår for åpen scene.
En av de ting som brakte Christensen og Wenche Behring Breivik på talefot var at Christensen vet hva det vil si å være et medieoffer; å bli utlevert til deres fremstiling og være hjelpeløs, utlevert til krefter du ikke har noen innflytelse over.
Men det er merkelig at Christensen ikke går inn på dekningen av 22/7 og de politiske føringene som ble tydelig fra første dag. Det var ikke en islamist som sto bak, det var “en av oss”, slik den kommende boken til Åsne Sejerstad heter. Men dette utrykket betyr det motsatte av hva det sier. Det er en eufemisme for “kristen, fundamentalist, hvit, mann”, de er karakteristika for en gruppe mennesker man ønsker å brennmerke, (“stigmatisere”), identifisere og utstøte. De representerer den siden av vår tradisjon og kultur som vi vil kvitte oss med.
Man konstruerte tidlig en metafor om en ensom ulv som kom fra en flokk. Denne fortellingen har en så stor tiltrekningskraft på det anstendige røde borgerskap i Norge at de faller tilbake til den, igjen og igjen.
En rutinert og erfaren kommentator som John Olav Egeland kan skrive at beredskap og overvåking er feil måte å møte gale ideer på, man skal møte dem med argumenter. Likevel kan han uten motforestillinger skrive at;
De politiske ideene som var drivkraften i terrorprosjektet, lever derimot blant oss i beste velgående. Det ble sagt at rovdyret på Utøya var en ensom ulv, men at han kom fra en flokk. Denne flokken – og dens politiske revir – er fremdeles synlig over hele Europa. Ytre høyre blomstrer og knoppskyter i flere retninger. Den kan ha form av nokså demokratisk populisme (type Frp), men også framstå som autoritær med rasisme fordekt som kulturell identitet (f.eks. Fjordman og bloggfellesskapet Gates of Vienna).
Denne måten å fiendtlighetsstemple tanker og mennesker på, er det motsatte av det Egeland påberoper seg. Det er særlig gruppeklassifiseringen av mennesker som fiender under den mest suspekte eller ytterliggående merkelappen, som gjør at Egeland kan sitte på sin brede redaksjonsbak og provosere, polarisere og gjøre folk frustrerte.
Dobbeltheten; den selvfølgelige anstendigheten man omgir seg selv med, samtidig som man stempler og sparker folk som ikke har eiendomsrett til spaltene, er ved å kompromittere pressefriheten og respekten for det frie ord.
Det finnes ikke spor av denne konflikten i Christensens bok, selv om Behring Breivik både skrev om den og brukte den som begrunnelse. Tillitskløften kan være reell selv om Breivik var opptatt av den. I stedet sto Aftenpostens redaktør Hilde Haugsgjerd i retten og roste ytringsfriheten i Norge som den ypperste i verden.
Christensen legger vekt på å skildre tiden moren vokste opp i. Hun skriver at moren ikke forsto sønnens oppvekstmiljø. Men ville det ikke vært naturlig å skrevet noe om den tillitskløft som har oppstått i Europa mellom elite og folk de siste tiår? Eliten har ingen skrupler med å “kommentere” og adressere den ved oppdragelse, overvåking, sensur og sosial kontroll og sørger for at det ikke tas igjen, at deres stadig mer autoritære trekk beskrives. Kan det være en av grunnene til at reaksjonene på det Edward Snowden har avslørt har vært så tamme?
Christensen møtte dette Trykket selv da hun slapp boken. Hvilke tanker gjorde hun seg? Kom de voldsomme angrepene overraskende på henne?
Forutinntatt
Wenche Behring Breivik ble selv umerkelig preget av sønnens holdninger til innvandring, muslimer spesielt og Arbeiderpartiets ansvar for utviklingen. Ett sted skriver Christensen at moren ble overrasket da Christensen kunne fortelle at Arbeiderpartiet de siste år har strammet inn innvandringen.
Alle innstrammingstiltak på innvandring i Norge er imidlertid vedtatt av regjeringer utgått av Arbeiderpartiet. Wenche hadde aldri tenkt over nettopp det faktumet, og ble veldig overrasket da jeg påpekte det. Hun var i løpet av årene med sønnen blitt overbevist m at Arbeiderpartiet gikk inn for å slippe inn alle utlendinger som ville til Norge. Men innstramminger i innvandringspolitikken var ikke nok for Anders, og han tilla det ikke noen betydning at Arbeiderpartiet sto bak den. Snarere tvert imot.
Her blander Jeg-stemmen seg inn på en synsete og upresis måte. Er det den brede “upolitiske” pensel det males med i NRK som slår igjennom? Det som før var den offisielle mening er det ikke lenger. Det er avslørt som politisert og filtrert. Det trengs derfor en langt høyere språklig bevissthet, og dessverre stritter norsk journalistikk mot en slik bevisstgjøring. Oppvåkningen blir smertefull, og det er dette 22/7 handler om: man vil bevare ett syn på verden, ens eget, og la de andre stå for ondskapen.
Christensen viser at hun står trygt plantet i den sosialdemokratiske selvforståelsen, som er motstandsdyktig mot fakta: Arbeiderpartiet har foretatt kosmetiske endringer. De har stengt noen små dører, mens de store fortsatt står åpne.
Det gjør at boken mangler dybde.
Dysfunksjonell
Christensen beskriver et menneske som kommer fra dysfunksjonelle forhold, og som hele livet sliter med å holde verden på plass. Hun gjør det med sin egen overlevelsesstrategi: fortrengning.
– Langt senere begynte jeg å forstå at hennes overlevelsesteknikk gikk ut på å fortrenge vonde minner. Når det ble for mye, skrudd hun bare av som hun sa,. Denne “skru-av”-teknikken observerte jeg mange ganger. Da gjorde hun med høyre hånd en vridende bevegelse mot tinningen og kastet hodet sitt til side, for å deretter å smile triumferende. Hun brukte den samme teknikken da hun igjen tok kontakt med sin fenglsede sønn. Hun “skrudde av” de uhyrlige forbrytelsebe han hadde begått, og husket ham bare som sin sønn.
Men hva er forholdet mellom dette fasademennesket, som var ute av stand til å vurdere hva sønnen holdt på med, og dagens samfunnsutvikling? Finnes det kaoskrefter i dagens samfunn som holdes på plass av en fasade? Er det sin egen fasade Stanghelle og Giæver forsøker å bevare?
Bak konformitet og prestasjonsiver, får man følelsen av at dysfunksjonalitet er mer utbredt i dag enn det var i 50- og 60-årene. Den gang ble samfunnet holdt på plass av en strengere oppdragelse og en sterkere internalsering av verdier. De sosiale sanksjonene var sterkere og myndighetene mer brutale. Ting hadde to sider: menneskene hadde en sterkere pliktfølelse. Det var fortsatt noe som het autoritet. I dag er snart begge deler borte. Narsissisme og selvrealisering er noe annet. Og da har vi ikke berørt de kaoskraftene vi importerer.
Men i stedet for å konfrontere kaos, velger mediekratiet å gå etter en høyreside som de kan se vokser, men som er negasjonen av deres egen tilkortkommentet. Det gir seg hysteriske utslag.
Stanghelles ankepunkt har vært at boken krenker intimsfæren til Wenche Behring Breivik. Det klinger så falskt at man må være redaktør for ikke å høre det. Også Giæver har gjort moralske overtramp til sitt hovedangrep. Begge er krenket på avdødes vegne. Det er bisarrt.
Giæver skrev en kommentar bygget på en intimdetalj i boken som han ikke ville oppgi, men som han konfronterte redaksjonssjef Jan Erik Laure med. Laure er en garvet journalist, og sto i sin tid for forsiden: – Til døden skiller dere ad. Tittelen sto over bryllupsbildet av et par som hadde endt i drap. Mange fant forsiden støtende. Hvis en mann som kan lage en slik forside sier det står noe i boken som han aldri ville satt på trykk, må det være ille!
Hva er det som er så ille at Giæver ikke kan si det? Wenches mor ble rammet av polio under svangerskapet. Hun ville ikke ha rullestol, men kreket seg rundt på to krakker som hun satte foran seg. Men seksualliv hadde hun. En elsker kom på jevnlige besøk, og Wenche forteller at overtrekket på sofaen i stuen ble stivt av sæd.
Tenk dette er så forferdelig at Giæver og Laure aldri kunne satt det på trykk! VG har falt 24.000 bare siste år og er nå ende på 167.000 på hverdager.
Hvis sæd på sofaen er for sterkt for Giæver/Laure burde de vurdere et annet yrke enn tabloid.
Direkte
Detaljen er vesentlig. Den sier noe om morens liv, men den sier i enda høyere grad noe om Wenche Behring Breivik, for det var slike detaljer hun ikke hadde noe problemer med. Hun likte nærmest å gjengi dem, og de kunne komme plutselig, i en helt uvant setting.
Hvordan skulle Christensen fått frem dette trekket uten å gi eksempeler?
Er Stanghelles, Giævers, Rimehaugs eller Bromarks indignasjon ekte? Tror de på det de sier, eller er det skuespill? Jeg tror de tror på det. Hele Medie-Norge er fanget i en boble og 22/7 har utviklet seg til et syndrom. Hvorvidt man tror er uvesentlig og irrelevant. Verden er slik de ser den.
Christensen skriver at hun i Wenche Behring Breivik fikk innsyn i en verden hun var ukjent med; en der ting ikke hang i hop. Som ikke var borgerlig. Hun er ellers påpasselig med å påpeke at hun kommer fra beste vestkant og er fra ordnede forhold. Nå har vel ikke Christensens liv vært helt borgerlig i alle faser, og kanskje hun kunne trukket flere veksler på sitt eget liv.
Vanskeligere er det å forstå at et menneske som har vært utenrikskorrespondent for NRK i det tidligere Sovjetunionen og reist land og strand rundt, ikke har møtt mennesker som Wenche Behring Breivik. Det finnes andre måter å være skrudd sammen på enn den borgerlige. Noen henger ikke sammen i det hele tatt. De forstår ikke politikk ut fra eksistensielle forhold: de er apolitiske av nødvendighet.
Slike var det mange av i det gamle Norge; jenter fikk barn utenfor ekteskap, de møtte en hard kamp for tilværelsen, jentene måtte ta jobber som hushjelp hos enkemenn og det ble mine barn og dine barn på en annen måte enn nå. Høykultur var et fremmedord, og høyere utdannelse var uoppnåelig. Jenter som Behring Breivik fikk ingen støtte, de måtte ut i verden og klare seg på egen hånd. De var fra småsteder som Kragerø og måtte treffe valg de ikke forsto konsekvensen av.
Noen har karakter, noen blir uintegrerte personer og får ikke skikk på tingene. Noe av dette ser ut til å ha gått i arv til barna. Både datteren Elisabeth og sønnen Anders avbrøt utdannelsen, slik moren gjorde.
Moren hadde et barn utenfor ekteskap før hun traff Wenches far. Også Wenche fikk barn med en som ikke ville gifte seg med henne, en svenske ved navn Tommy. Historien gjentar seg, som man sa den gang.
Normalitet og avvik
Likevel viste Wenche oppdrift. Hun skaffet seg hjelpepleierutdannelse og fikk seg både leilighet og jobb. Men i tillegg til oppdrift var det noe annet som gjorde at hun brøt opp uten å finne noe fast fotfeste. Fotfeste ble bare hverdagen og rutinene etter at hun ble uføretrygdet som 43-åring.
I stedet for fotfeste lærte hun barna “å være veloppdragne, lydige, rene, velstelte og ryddige”. Men det var en merkelig form for ryddighet og opptatthet av det ytre. Å beskrive en families atmosfære og ånd er vanskelig. Men når man leser Christensens karakteristikk av moren ser man for seg sønnens forfengelighet som var litt skrudd. Han forsto ikke hvordan han virket på andre mennesker.
Hva er normalitet? Noen familier ser ut til å mangle det. Wenche var heldig og fikk seg leilighet på Nedre Silkestrå i Oslo, et kupp den gangen.
Innredningen av den nye leiligheten med maling og stell tok både tid og krefter. Det skulle bli så bra! Men det var fortsatt noe som ikke stemte: Wenche hadde aldri levd i en “normal familie”, og visste ikke helt hvordan hun skulle oppføre seg overfor barna.
Wenche ber om hjelp, og slik Christensens fremstiller det var det Statens Senter for Barne og Ungdomspsykiatri, SSBU, som misforsto da de la inn hele familien til observasjon i tre uker i februar 1983.
Christensen er lojal mot moren, og gjengir saken fra hennes synsvinkel. Det blir noe uforløst over fremstillingen av morens kontakt med hjelpeapparatet og deres vurdering av familien.
Var overlege og barnespykiater Per Olav Næss’ rapport det første alvorlige varsel om at noe var galt? Eller var det en overreaksjon? Næss mente å se tegn til alvorlig skjevutvikling hos Anders og anbefalte fosterhjem.
Ville Norges-historien sett annerledes ut om rapporten var blitt fulgt opp? Christensen går ikke nærmere inn på dette springende punkt.
Disse uttalelsene krenket Wenche dypt. Hun ville ikke en gang høre om det, og i hvert fall ikke under noen omstendigheter gi fra seg Anders.
Når en mor setter seg på bakbena er hun ikke lett å overkjøre. Ikke når hun har evnen til å holde på fasaden. Det gjelder alle sosiale lag.
Skjebnen skulle gi nok en sjanse til å forhindre at Anders fortsatte skjevutviklingen. Det er vanskelig ikke å tenke i de baner.
Samarbeidspartner for overlege Næss, psykolog Arild Gjertsen, fulgte opp: barnet var ikke blitt omplassert, faren hadde imidlertid krevd foreldrett, men hadde tapt i retten. Moren satt dermed med begge barna, og Gjertsen skrev en bekymringsmelding, der han “gjentok frykten for at Anders kunne bli alvorlig syk dersom han ble værende med moren i hjemmet”.
Saken ble overført barnevernet, som kom på to uanmeldte besøk. De fant forholdene tilfredsstillende.
Likevel foreslo barnevernet overfor Oslo barnevernsnemnd at hjemmet skulle settes under tilsyn, og at Anders skulle få en tilsynsfører.
Så skriver Christensen at situasjonene “virkelig var endret for familien”. Hun møtte med advokat i nemnda og fikk gjennomslag.
Den 25. juni 1984 overprøvde Oslo barnevernsnemd forslaget om tilsyn fra barnevernet og konkluderte med at vilkårene for vernetiltak overfor Anders ikke var til stede. Saken ble henlagt.
Christensen stopper ikke opp og spør om dette var systemet som virket og som kunne ha avverget 22/7. Næss og Gjertsen kan ha sett rett. Det var Wenche Behring Breiviks overfladiske sosiale ferdigheter som førte frem.
Dialog som handikap
Dette gjelder også måten hun taklet konflikter på: mellom barna, og i forhold til skole og senere politi. Wenche var “desorientert” og kunne ikke ta stilling. Hun forsto ikke hva det handlet om.
Hun er eksemplet på empansipasjonens sorte side: Hun lar barna være autoriteter på linje med seg selv.
Wenche var overbevist om at kjefting og bråk ikke førte fram med barn. I stedet forsøkte hun å ta dem med på råd, inngå kompromisser og lage avtaler som skulle overholdes.
Christensen kunne her kommet inn på at den dialogkulturen som passer middelklassen ikke fungerer for andre, at den tvert imot kan virke destruktivt. Den gjør at en bestemt type middelklassebarn får et fortrinn, mens unger fra andre sosiale lag kaver og går seg bort. I det sosialdemokratiske Norge er dette fortsatt ikke anerkjent. Dialogkulturen er den eneste farbare.
Den er 60-tallets lille colombiegg: Den gir 60-tallsgenerasjonen anledning til å vinne mens de fremstår som de edleste og beste.
Andre har betalt prisen. Når den pendelen svinger som man selv har satt i bevegelse ved oppblåst velferdsstat, overforbruk, oljeøkonomi og arbeidsinnvandring, kan man anklage høyresiden for privatisering og ekstremisme og bevare fasaden som edel og rettvis. Vinn-vinn.
Sidelinjen
Noen skjønner ikke dette. I Behring Breiviks hjem var det ikke bøker i hyllene, men reproduksjoner av Mona Lisa og Laura Ashley-stil. Hun var med på den økonomiske oppturen når hun visste å avansere i boligmarkedet. Men helsen fikk en alvorlig knekk med Herpes simplex encefalitt, vannansamling i hodet som følge av vanlig herpes. Hun måtte få innlagt dren og ble tidlig ufør. Dermed var hun sjaltet ut av arbeidslivet og ble passiv tilskuer til den verden barna skulle ut i.
Hun kunne ikke gi dem noe råd. Wenche hadde gått på danserestauranten Ribo i Universitetsgata i unge år, og i moden alder var det treffpunkt på Ekbergrestauranten, før Christian Ringnes gjorde stedet mondent, og Christensen skriver at Wenche gjorde som moren sa – bosatte seg på vestkanten, men ikke forsto at folk fra vest ikke gikk på Ribo og ikke på Ekebergrestauranten.
Hun var uvitende om den verden hun gjerne ville være en del av.
Hun ble med Jens Breivik til London som diplomatfrue. Det var ikke det at hun ikke klarte de sosiale forventningene. Hun forsto dem ikke. Mannen var utålelig. Men det var ikke bare det. Wenche falt også igjennom på en annen måte. Hun følte seg mindreverdig.
Har hun overført denne følelsen på sønnen? Også han led åpenbart av mindreverdighetskompleks.
Christensen skriver at Wenche gjerne ville ha en lykkelig familie, men ikke visste hvordan.
Lykke
Dette er noe av kjernen i boken, men Christensen går ikke nærmere inn på hvorfor noen mennesker ikke har den evnen. Leo Tolstoj skriver at hver familie er ulykkelig på sin egen måte.
I det breivikske hjem syntes det å ha vært meget spesielt. Samboerskapet med sønnen etter hjemflyttingen i 2006, syntes å ha vært en slags galskap for to.
Wenche Behring Breivik dro på en tung arv som gjorde at hun skydde konflikter.
Hun manglet trolig både autoritet og helse til å takle problemene da de ble alvorlige. I tillegg hatet hun konflikter og ville ha dem bort så fort hun kunne, aller helst ved å feie dem under teppet.
Selv landets forrige statsminister er beskyldt for konfliktskyhet. Skyldes det bakenforliggende familiehistorier som gjør at man kvier seg, orker ikke? Konflikter aktiverer noen opplevelser man bare ikke orker å bli minnet om.
Også i de sosialdemokratiske familiedynastier har det vært personlige tragedier. Men av en eller annen grunn er det ingen refleksjon over hva det skyldtes. Bare det å nærme seg temaet er tabu.
Men oppgjør har da vært borgerskapets nemesis. Gjelder ikke det samme det røde borgerskapet? Er behovet for fasade enda sterkere for dem?
Man får intrykk av gjennom kulturen at i de borgerlige hjem er faren en pedofil overgriper, som i filmen Festen. Eller som i et teaterstykke av Lars Noren. På 80-tallet sendte SVT oppsetninger av hans stykker som fjetret seeren.
Men hvorfor er det aldri skrevet tilsvarende stykker eller laget tilsvarende filmer om det røde borgerskap? Dette er ikke et retorisk spørsmål. Jeg tror det er noe av grunnen til at motstanden mot å kulegrave familiehistorien til ABB er så intens. En forståelse av gjerningsmannen vil måtte være et møte med milepælen for 68’er-generasjonen.
Det vil den ikke.
Marit Christensen, Moren, Aschehoug forlag, 245 sider
Min far er ved at dø, han er 85 år. Jeg besøgte ham igen i aftes på hospitalet, men han var meget træt og efter fem minutter måtte jeg gå igen – han ville bare sove. Regnen silede ned og jeg var uden paraply, så jeg skrånede lynhurtigt over gaden og ned i kvarteret hvor de små listige steder findes for de ensomme på en kedelig mandag aften, “En lille julebryg” bad jeg om og jeg fik den graciøst overrakt mod betaling af den fyrstelige sum af 24 kroner. Jeg trak en smøg op, tændte den og indhalerede et sug… Read more »
Det var en värmande beskrivning av en kväll med lyckad utgång.
Man tackar!
Hej LarsS
Også tak fra mig for at fortælle denne lille fine historie fra livet.
Jag delar inte Hans Rustads uppfattning utan betraktar Anders Bering Breiviks familjeförhållanden och uppväxt som ett sidospår. Anders Bering Breiviks gärningar är tvivels utan extrema, men finns det något som talar för att han skulle blivit en massmördare om Norge och Europa inte varit utsatt för en invasionsartad invandring? Kanske skulle ABB endast ha förblivit ett vanligt socialfall med psykosocialt relaterade problem, om det inte vore för den han kom att uppfatta som en pågående förintelse av det norska folket. Det är fel att göra Anders Bering Breiviks föräldrar ansvariga. Skulden ska istället läggas på dem som genom en ansvarslös… Read more »
Jeg tror, de fleste er enige om, at det er kombinationen af de faktorer, du nævner. ABB’s barndom har dog været stærkt underbelyst. I så grov en sag, mener jeg ikke man kan tillade sig at mørklægge noget.
Instruktør Lollike sagde forleden i Deadline, at ABB var en fra starten normal dreng. Fra den smule vi ved, er der intet der tyder på det. Hans mor havde psykiske problemer, hans mormor er beskrevet som ‘paranoid’.
Nå venter jeg på en bok som belyser Anders Behring Breiviks far som lever og er bosatt i Frankrike. Hans avvisende og fraværende attityd til sønnen, bør også settes under lupen. For om mulig å forstå LITT mer av hvordan det kunne gå så galt.
ABB har selv sagt at hans far hadde 4 barn, men ikke kontakt med noen av dem.
I denne boken blir det fokusert på moren. Men en far har LIKE stort ansvar for barnets oppvekst og utvikling.
Et menneskes oppvekst er på ingen måte et “sidespor”, Mittiprick. Barndommen er selve fundamentet for vår utvikling til et sundt og harmonisk fungerende individ. Hvis dette fundamentet mangler, kan det gå fryktelig galt
med enkelte. ABBs hat mot samfunnet kom senere. Men han var alt ødelagt fra barndommen.
Norges 2 beste psykiatere diagnostiserte ham som psykotisk og paranoid schizofren. Likevel ble han dømt som tilregnelig. Mot aktoratets innstilling. En politisk dom. En skam for det norske rettsvesen.
Det som är av stor betydelse för frågan om invandringen är journalisternas och politikernas svek. De båda grupperna benämns ofta felaktigt eliten. Mer korrekt vore att benämna denna blandning av moraliskt defekta förrädare, bedragare och psykopater, för Makten.
Frågan om eventuella brister och abnormiteter hos Breviks föräldrar är och förblir ett sidospår. Om vi väljer att följa det kommer vi att glömma den viktigaste frågan – invandringen som leder till att vi förlorar våra hem, vår fred och trygghet. Se nu till att inte förlora väsentligheterna ur sikte!
Følg de norske nyhedssites her til aften. Noget tyder på, at en somali har fået et anfald af sudden jihad syndrome…
Interessant at bemærke, at hvor de to blokke “normalt” har plejet at køre helt forudsigeligt i modfase – altså når den ene blok går x procent frem, så går den anden ca. x procent tilbage – så er den blå blok på det seneste begyndt at gå langt mere tilbage, end rød blok går frem. Der er kun en mulig konklusion – blå blok i Sverige storbløder nu vælgere til SD – og til “Ved Ikke” – , som er rasende over den førte indvandrings- og flygtningenpolitik og manglen på viljen i de borgerlige partier til at se problemerne og… Read more »
Jag är säker på att hela svenska folket skulle välkomna en debatt om SAPs förhållande till KGB, Stasi, Muslimska Brödraskapet och Al Qaida och vilken inverkan det har haft för etableringen av “Den Generösa Flyktingpolitiken”.
Somaliskfødt mand gør Scotland Yard til grin 😀 Bliver vestlige politikere og politifolk da virkelig aldrig klogere? Det skorter da ellers ikke på negative erfaringer med denne type “kulturberigere” … Her flygter terror-mistænkt i burka http://ekstrabladet.dk/112/article2139261.ece Han ankom til moskeen iført lyse bukser, mørk jakke og hue, men forlod den formummet i en heldækkende burka. Og pist borte var den terrormistænkte Mohammed Ahmed Mohamed, der var sat under særlig overvågning af det britiske politi. Se også: Han flygtede fra fængslet i burka [!!!] Den pinlige episode fandt sted fredag ved An-Noor Masjid-moskeen i Acton i det vestlige London. … Somalieren… Read more »