4
nov
Seneste opdatering: 4/11-13 kl. 1901
12 kommentarer - Tryk for at kommentere!

Indspilning i fuld skærm 03-11-2013 205955

Hotet är inte Sverigedemokraterna utan den ”räddhet” som finns för att ta debatten. Ta ut dem i solen så spricker de som troll. Nu uppmanar hon fler socialdemokrater att gå ut och ta debatten mot rasismen och Sverigedemokraterna. Mona Sahlin, 24 oktober 2011

Socialdemokraterna kommer agera inför och under supervalåret 2014. En fråga som lyftes på strategimötet var hur man ska tackla Sverigedemokraterna. Det var Jan Larsson som förklarade hur man tänker kring SD och Jimmie Åkesson. I stället för att ta striden mot Sverigedemokraterna tänker man släppa frågan helt. – “Vi behärskar inte detta.” Det var Janne Larssons besked på mötet. Så därför ska vi inte ta i Sverigedemokraterna, utan bara låta det vara, säger en… som deltog på mötet. Stefan Löfvens strategi inför valet, 2 november 2013

Strategien skulle kunne holde et valg eller to til. 34.7 % af svenskerne vil stemme på S, 26.2 % på M i dag, men hver 5 vælger er en usikker vælger, så pludselige skred kan teoretisk ske. Spørgmålet er måske mere, hvad Sverige holder til i 2018. Der er valg den 14 september 2014 og igen i 2018. Man skal ikke ulejlige folk for tit.

Fortsætter det med at komme 2000 asylsøgere om ugen, bliver det 520.000 ny-svenske, universitetsdiplomerade civilingenjörer, civilekonomer och jurister inden Svensson får adgang til stemmeboksen igen, og så havde jeg nær glemt cirka 200.000 ‘anhöriga’ for perioden. – SVT:s politiska reporter och kommentator Margit Silberstein Sverigedemokraternas placering som tredje största parti.


Fasade og lykke

HANS RUSTAD anmelder bogen om Wenche Breivik

Marit Chris­ten­sens “Moren” er ikke en spe­si­elt god og vel­skre­vet bok, men det er en vik­tig bok. Den gir oss et inn­blikk i moren og fami­lien til Nor­ges ver­ste masse­mor­der, en aparte figur som har påført oss et nasjo­nalt traume og hvis for­bry­telse er stor nok til også å påkalle inter­na­sjo­nal opp­merk­som­het. Det er ikke bare nord­menn som vil ha svar, hvil­ket betyr at hvis ikke nord­menn kla­rer å grave etter sann­he­ten vil andre gjøre det..

Marit Chris­ten­sen har for­søkt og hun har – stikk i strid med hva Harald Stang­helle og Anders Giæ­ver skri­ver og sier – for­øket vår kunn­skap om Anders Behring Breivik.

Stang­helle må gjerne si at hun ikke har kas­tet lys over veien frem til 22/7. Det er et drøyt stykke. Enhver kan ved selv­syn kon­sta­tere at han lyver eller villeder.

Hvor­for? Det er the inside story om 22/7, som svært få har kom­men­tert. Men den eksis­te­rer like fullt og fore­går for åpen scene.

En av de ting som brakte Chris­ten­sen og Wen­che Behring Brei­vik på tale­fot var at Chris­ten­sen vet hva det vil si å være et medie­of­fer; å bli utle­vert til deres frem­sti­ling og være hjelpe­løs, utle­vert til kref­ter du ikke har noen inn­fly­telse over.

Men det er mer­ke­lig at Chris­ten­sen ikke går inn på dek­nin­gen av 22/7 og de poli­tiske førin­gene som ble tyde­lig fra første dag. Det var ikke en isla­mist som sto bak, det var “en av oss”, slik den kom­mende boken til Åsne Sejer­stad heter. Men dette utryk­ket betyr det mot­satte av hva det sier. Det er en eufe­misme for “kris­ten, fun­da­men­ta­list, hvit, mann”, de er karak­te­ris­tika for en gruppe men­nes­ker man ønsker å brenn­merke, (“stig­ma­ti­sere”), iden­ti­fi­sere og utstøte. De repre­sen­te­rer den siden av vår tra­di­sjon og kul­tur som vi vil kvitte oss med.

Man kon­stru­erte tid­lig en meta­for om en ensom ulv som kom fra en flokk. Denne for­tel­lin­gen har en så stor til­trek­nings­kraft på det ansten­dige røde bor­ger­skap i Norge at de fal­ler til­bake til den, igjen og igjen.

En ruti­nert og erfa­ren kom­men­ta­tor som John Olav Ege­land kan skrive at bered­skap og over­vå­king er feil måte å møte gale ideer på, man skal møte dem med argu­men­ter. Like­vel kan han uten mot­fore­stil­lin­ger skrive at;

De poli­tiske ide­ene som var driv­kraf­ten i ter­ror­pro­sjek­tet, lever deri­mot blant oss i beste vel­gå­ende. Det ble sagt at rov­dy­ret på Utøya var en ensom ulv, men at han kom fra en flokk. Denne flok­ken – og dens poli­tiske revir – er frem­de­les syn­lig over hele Europa. Ytre høyre blomst­rer og knopp­sky­ter i flere ret­nin­ger. Den kan ha form av nokså demo­kra­tisk popu­lisme (type Frp), men også fram­stå som auto­ri­tær med rasisme for­dekt som kul­tu­rell iden­ti­tet (f.eks. Fjord­man og blogg­fel­les­ska­pet Gates of Vienna).

Denne måten å fiendt­lig­hets­stemple tan­ker og men­nes­ker på, er det mot­satte av det Ege­land påbe­ro­per seg. Det er sær­lig gruppe­klas­si­fi­se­rin­gen av men­nes­ker som fien­der under den mest sus­pekte eller ytter­lig­gå­ende merke­lap­pen, som gjør at Ege­land kan sitte på sin brede redak­sjons­bak og provosere, polarisere og gjøre folk frustrerte.

Dob­belt­he­ten; den selv­føl­ge­lige ansten­dig­he­ten man omgir seg selv med, sam­ti­dig som man stemp­ler og spar­ker folk som ikke har eien­doms­rett til spal­tene, er ved å kom­pro­mit­tere presse­fri­he­ten og respek­ten for det frie ord.

Det fin­nes ikke spor av denne kon­flik­ten i Chris­ten­sens bok, selv om Behring Brei­vik både skrev om den og brukte den som begrun­nelse. Til­lits­kløf­ten kan være reell selv om Brei­vik var opp­tatt av den. I ste­det sto Aften­pos­tens redak­tør Hilde Haugs­gjerd i ret­ten og roste ytrings­fri­he­ten i Norge som den ypperste i verden.

Chris­ten­sen leg­ger vekt på å skildre tiden moren vokste opp i. Hun skri­ver at moren ikke for­sto søn­nens opp­vekst­miljø. Men ville det ikke vært natur­lig å skre­vet noe om den til­lits­kløft som har opp­stått i Europa mel­lom elite og folk de siste tiår? Eli­ten har ingen skrup­ler med å “kom­men­tere” og adres­sere den ved opp­dra­gelse, over­vå­king, sen­sur og sosial kon­troll og sør­ger for at det ikke tas igjen, at deres sta­dig mer auto­ri­tære trekk beskri­ves. Kan det være en av grun­nene til at reak­sjo­nene på det Edward Snow­den har avslørt har vært så tamme?

Chris­ten­sen møtte dette Tryk­ket selv da hun slapp boken. Hvilke tan­ker gjorde hun seg? Kom de vold­somme angre­pene over­ras­kende på henne?

Forut­inn­tatt

Wen­che Behring Brei­vik ble selv umer­ke­lig pre­get av søn­nens hold­nin­ger til inn­vand­ring, mus­li­mer spe­si­elt og Arbei­der­par­ti­ets ansvar for utvik­lin­gen. Ett sted skri­ver Chris­ten­sen at moren ble over­ras­ket da Chris­ten­sen kunne for­telle at Arbei­der­par­tiet de siste år har stram­met inn innvandringen.

Alle inn­stram­mings­til­tak på inn­vand­ring i Norge er imid­ler­tid ved­tatt av regje­rin­ger utgått av Arbei­der­par­tiet. Wen­che hadde aldri tenkt over nett­opp det fak­tu­met, og ble vel­dig over­ras­ket da jeg påpekte det. Hun var i løpet av årene med søn­nen blitt over­be­vist m at Arbei­der­par­tiet gikk inn for å slippe inn alle utlen­din­ger som ville til Norge. Men inn­stram­min­ger i inn­vand­rings­po­li­tik­ken var ikke nok for Anders, og han tilla det ikke noen betyd­ning at Arbei­der­par­tiet sto bak den. Sna­rere tvert imot.

Her blan­der Jeg-stemmen seg inn på en syn­sete og upre­sis måte. Er det den brede “upo­li­tiske” pen­sel det males med i NRK som slår igjen­nom? Det som før var den offi­si­elle mening er det ikke len­ger. Det er avslørt som poli­ti­sert og fil­trert. Det trengs der­for en langt høy­ere språk­lig bevisst­het, og dess­verre strit­ter norsk jour­na­lis­tikk mot en slik bevisst­gjø­ring. Opp­våk­nin­gen blir smerte­full, og det er dette 22/7 hand­ler om: man vil bevare ett syn på ver­den, ens eget, og la de andre stå for ondskapen.

Chris­ten­sen viser at hun står trygt plan­tet i den sosial­de­mo­kra­tiske selv­for­stå­el­sen, som er mot­stands­dyk­tig mot fakta: Arbei­der­par­tiet har fore­tatt kos­me­tiske end­rin­ger. De har stengt noen små dører, mens de store fort­satt står åpne.

Det gjør at boken mang­ler dybde.

Dys­funk­sjo­nell

Chris­ten­sen beskri­ver et men­neske som kom­mer fra dys­funk­sjo­nelle for­hold, og som hele livet sli­ter med å holde ver­den på plass. Hun gjør det med sin egen over­le­vel­ses­stra­tegi: fortrengning.

– Langt senere begynte jeg å for­stå at hen­nes over­le­vel­ses­tek­nikk gikk ut på å for­trenge vonde min­ner. Når det ble for mye, skrudd hun bare av som hun sa,. Denne “skru-av”-teknikken obser­verte jeg mange gan­ger. Da gjorde hun med høyre hånd en vri­dende beve­gelse mot tin­nin­gen og kas­tet hodet sitt til side, for å der­etter å smile tri­um­fe­rende. Hun brukte den samme tek­nik­ken da hun igjen tok kon­takt med sin fengl­sede sønn. Hun “skrudde av” de uhyr­lige for­bry­tel­sebe han hadde begått, og hus­ket ham bare som sin sønn.

Men hva er for­hol­det mel­lom dette fasade­men­nes­ket, som var ute av stand til å vur­dere hva søn­nen holdt på med, og dagens sam­funns­ut­vik­ling? Fin­nes det kaos­kref­ter i dagens sam­funn som hol­des på plass av en fasade? Er det sin egen fasade Stang­helle og Giæ­ver for­sø­ker å bevare?

Bak kon­for­mi­tet og pre­sta­sjons­iver, får man følel­sen av at dys­funk­sjo­na­li­tet er mer utbredt i dag enn det var i 50- og 60-årene. Den gang ble sam­fun­net holdt på plass av en stren­gere opp­dra­gelse og en ster­kere inter­nal­se­ring av ver­dier. De sosiale sank­sjo­nene var ster­kere og myn­dig­he­tene mer bru­tale. Ting hadde to sider: men­nes­kene hadde en ster­kere plikt­fø­lelse. Det var fort­satt noe som het auto­ri­tet. I dag er snart begge deler borte. Nar­sis­sisme og selv­rea­li­se­ring er noe annet. Og da har vi ikke berørt de kaos­kraf­tene vi importerer.

Men i ste­det for å kon­fron­tere kaos, vel­ger medie­kra­tiet å gå etter en høyre­side som de kan se vokser, men som er nega­sjo­nen av deres egen til­kort­kom­men­tet. Det gir seg hys­te­riske utslag.

Stang­hel­les anke­punkt har vært at boken kren­ker intim­sfæ­ren til Wen­che Behring Brei­vik. Det klin­ger så falskt at man må være redak­tør for ikke å høre det. Også Giæ­ver har gjort moralske over­tramp til sitt hoved­an­grep. Begge er kren­ket på avdø­des vegne. Det er bisarrt.

Giæ­ver skrev en kom­men­tar byg­get på en intim­de­talj i boken som han ikke ville oppgi, men som han kon­fron­terte redak­sjons­sjef Jan Erik Laure med. Laure er en gar­vet jour­na­list, og sto i sin tid for for­si­den: – Til døden skil­ler dere ad. Tit­te­len sto over bryl­lups­bil­det av et par som hadde endt i drap. Mange fant for­si­den stø­tende. Hvis en mann som kan lage en slik for­side sier det står noe i boken som han aldri ville satt på trykk, må det være ille!

Hva er det som er så ille at Giæ­ver ikke kan si det? Wen­ches mor ble ram­met av polio under svan­ger­ska­pet. Hun ville ikke ha rulle­stol, men kre­ket seg rundt på to krak­ker som hun satte foran seg. Men sek­su­al­liv hadde hun. En els­ker kom på jevn­lige besøk, og Wen­che for­tel­ler at over­trek­ket på sofaen i stuen ble stivt av sæd.

Tenk dette er så for­fer­de­lig at Giæ­ver og Laure aldri kunne satt det på trykk! VG har falt 24.000 bare siste år og er nå ende på 167.000 på hverdager.

Hvis sæd på sofaen er for sterkt for Giæver/Laure burde de vur­dere et annet yrke enn tabloid.

Direkte

Detal­jen er vesent­lig. Den sier noe om morens liv, men den sier i enda høy­ere grad noe om Wen­che Behring Brei­vik, for det var slike detal­jer hun ikke hadde noe pro­ble­mer med. Hun likte nær­mest å gjengi dem, og de kunne komme plut­se­lig, i en helt uvant setting.

Hvor­dan skulle Chris­ten­sen fått frem dette trek­ket uten å gi eksempeler?

Er Stang­hel­les, Giævers, Rime­haugs eller Bro­marks indig­na­sjon ekte? Tror de på det de sier, eller er det skue­spill? Jeg tror de tror på det. Hele Medie-Norge er fan­get i en boble og 22/7 har utvik­let seg til et syn­drom. Hvor­vidt man tror er uve­sent­lig og irre­le­vant. Ver­den er slik de ser den.

Chris­ten­sen skri­ver at hun i Wen­che Behring Brei­vik fikk inn­syn i en ver­den hun var ukjent med; en der ting ikke hang i hop. Som ikke var bor­ger­lig. Hun er ellers påpas­se­lig med å påpeke at hun kom­mer fra beste vest­kant og er fra ord­nede for­hold. Nå har vel ikke Chris­ten­sens liv vært helt bor­ger­lig i alle faser, og kan­skje hun kunne truk­ket flere veks­ler på sitt eget liv.

Vans­ke­li­gere er det å for­stå at et men­neske som har vært uten­riks­kor­re­spon­dent for NRK i det tid­li­gere Sov­jet­unio­nen og reist land og strand rundt, ikke har møtt men­nes­ker som Wen­che Behring Brei­vik. Det fin­nes andre måter å være skrudd sam­men på enn den bor­ger­lige. Noen hen­ger ikke sam­men i det hele tatt. De for­står ikke poli­tikk ut fra eksis­ten­si­elle for­hold: de er apo­li­tiske av nødvendighet.

Slike var det mange av i det gamle Norge; jen­ter fikk barn uten­for ekte­skap, de møtte en hard kamp for til­væ­rel­sen, jen­tene måtte ta job­ber som hus­hjelp hos enke­menn og det ble mine barn og dine barn på en annen måte enn nå. Høy­kul­tur var et frem­med­ord, og høy­ere utdan­nelse var uopp­nåe­lig. Jen­ter som Behring Brei­vik fikk ingen støtte, de måtte ut i ver­den og klare seg på egen hånd. De var fra små­ste­der som Kra­gerø og måtte treffe valg de ikke for­sto kon­se­kven­sen av.

Noen har karak­ter, noen blir uin­te­grerte per­soner og får ikke skikk på tin­gene. Noe av dette ser ut til å ha gått i arv til barna. Både dat­te­ren Eli­sa­beth og søn­nen Anders avbrøt utdan­nel­sen, slik moren gjorde.

Moren hadde et barn uten­for ekte­skap før hun traff Wen­ches far. Også Wen­che fikk barn med en som ikke ville gifte seg med henne, en svenske ved navn Tommy. His­to­rien gjen­tar seg, som man sa den gang.

Nor­ma­li­tet og avvik

Like­vel viste Wen­che opp­drift. Hun skaf­fet seg hjelpe­plei­er­ut­dan­nelse og fikk seg både lei­lig­het og jobb. Men i til­legg til opp­drift var det noe annet som gjorde at hun brøt opp uten å finne noe fast fot­feste. Fot­feste ble bare hver­da­gen og ruti­nene etter at hun ble uføre­tryg­det som 43-åring.

I ste­det for fot­feste lærte hun barna “å være vel­opp­dragne, lydige, rene, vel­stelte og ryd­dige”. Men det var en mer­ke­lig form for ryd­dig­het og opp­tatt­het av det ytre. Å beskrive en fami­lies atmo­sfære og ånd er vans­ke­lig. Men når man leser Chris­ten­sens karak­te­ris­tikk av moren ser man for seg søn­nens for­fen­ge­lig­het som var litt skrudd. Han for­sto ikke hvor­dan han vir­ket på andre mennesker.

Hva er nor­ma­li­tet? Noen fami­lier ser ut til å mangle det. Wen­che var hel­dig og fikk seg lei­lig­het på Nedre Silke­strå i Oslo, et kupp den gangen.

Inn­red­nin­gen av den nye lei­lig­he­ten med maling og stell tok både tid og kref­ter. Det skulle bli så bra! Men det var fort­satt noe som ikke stemte: Wen­che hadde aldri levd i en “nor­mal fami­lie”, og visste ikke helt hvor­dan hun skulle opp­føre seg over­for barna.

Wen­che ber om hjelp, og slik Chris­ten­sens frem­stil­ler det var det Sta­tens Sen­ter for Barne og Ung­doms­psy­kia­tri, SSBU, som mis­for­sto da de la inn hele fami­lien til obser­va­sjon i tre uker i februar 1983.

Chris­ten­sen er lojal mot moren, og gjen­gir saken fra hen­nes syns­vin­kel. Det blir noe ufor­løst over frem­stil­lin­gen av morens kon­takt med hjelpe­ap­pa­ra­tet og deres vur­de­ring av familien.

Var over­lege og barne­spy­kia­ter Per Olav Næss’ rap­port det første alvor­lige var­sel om at noe var galt? Eller var det en over­re­ak­sjon? Næss mente å se tegn til alvor­lig skjev­ut­vik­ling hos Anders og anbe­falte fosterhjem.

Ville Norges-historien sett anner­le­des ut om rap­por­ten var blitt fulgt opp? Chris­ten­sen går ikke nær­mere inn på dette sprin­gende punkt.

Disse utta­lel­sene kren­ket Wen­che dypt. Hun ville ikke en gang høre om det, og i hvert fall ikke under noen omsten­dig­he­ter gi fra seg Anders.

Når en mor set­ter seg på bak­bena er hun ikke lett å over­kjøre. Ikke når hun har evnen til å holde på fasa­den. Det gjel­der alle sosiale lag.

Skjeb­nen skulle gi nok en sjanse til å for­hindre at Anders fort­satte skjev­ut­vik­lin­gen. Det er vans­ke­lig ikke å tenke i de baner.

Sam­ar­beids­part­ner for over­lege Næss, psy­ko­log Arild Gjert­sen, fulgte opp: bar­net var ikke blitt omplas­sert, faren hadde imid­ler­tid krevd for­eldrett, men hadde tapt i ret­ten. Moren satt der­med med begge barna, og Gjert­sen skrev en bekym­rings­mel­ding, der han “gjen­tok fryk­ten for at Anders kunne bli alvor­lig syk der­som han ble værende med moren i hjemmet”.

Saken ble over­ført barne­ver­net, som kom på to uan­meldte besøk. De fant for­hol­dene tilfredsstillende.

Like­vel fore­slo barne­ver­net over­for Oslo barne­verns­nemnd at hjem­met skulle set­tes under til­syn, og at Anders skulle få en tilsynsfører.

Så skri­ver Chris­ten­sen at situa­sjo­nene “vir­ke­lig var end­ret for fami­lien”. Hun møtte med advo­kat i nemnda og fikk gjennomslag.

Den 25. juni 1984 over­prøvde Oslo barne­verns­nemd for­sla­get om til­syn fra barne­ver­net og kon­klu­derte med at vil­kå­rene for verne­til­tak over­for Anders ikke var til stede. Saken ble henlagt.

Chris­ten­sen stop­per ikke opp og spør om dette var sys­te­met som vir­ket og som kunne ha avver­get 22/7. Næss og Gjert­sen kan ha sett rett. Det var Wen­che Behring Brei­viks over­fla­diske sosiale fer­dig­he­ter som førte frem.

Dia­log som handikap

Dette gjel­der også måten hun tak­let kon­flik­ter på: mel­lom barna, og i for­hold til skole og senere politi. Wen­che var “des­ori­en­tert” og kunne ikke ta stil­ling. Hun for­sto ikke hva det hand­let om.

Hun er eksemp­let på empan­si­pa­sjo­nens sorte side: Hun lar barna være auto­ri­te­ter på linje med seg selv.

Wen­che var over­be­vist om at kjef­ting og bråk ikke førte fram med barn. I ste­det for­søkte hun å ta dem med på råd, inngå kom­pro­mis­ser og lage avta­ler som skulle overholdes.

Chris­ten­sen kunne her kom­met inn på at den dia­log­kul­tu­ren som pas­ser mid­del­klas­sen ikke fun­ge­rer for andre, at den tvert imot kan virke destruk­tivt. Den gjør at en bestemt type mid­del­klasse­barn får et for­trinn, mens unger fra andre sosiale lag kaver og går seg bort. I det sosial­de­mo­kra­tiske Norge er dette fort­satt ikke aner­kjent. Dia­log­kul­tu­ren er den eneste farbare.

Den er 60-tallets lille colom­biegg: Den gir 60-tallsgenerasjonen anled­ning til å vinne mens de frem­står som de edleste og beste.

Andre har betalt pri­sen. Når den pen­de­len svin­ger som man selv har satt i beve­gelse ved opp­blåst vel­ferds­stat, over­for­bruk, olje­øko­nomi og arbeids­inn­vand­ring, kan man anklage høyre­si­den for pri­va­ti­se­ring og eks­tre­misme og bevare fasa­den som edel og rett­vis. Vinn-vinn.

Side­lin­jen

Noen skjøn­ner ikke dette. I Behring Brei­viks hjem var det ikke bøker i hyl­lene, men repro­duk­sjo­ner av Mona Lisa og Laura Ashley-stil. Hun var med på den økono­miske opp­tu­ren når hun visste å avan­sere i bolig­mar­ke­det. Men helsen fikk en alvor­lig knekk med Her­pes sim­plex ence­fa­litt, vann­an­sam­ling i hodet som følge av van­lig her­pes. Hun måtte få inn­lagt dren og ble tid­lig ufør. Der­med var hun sjal­tet ut av arbeids­li­vet og ble pas­siv til­skuer til den ver­den barna skulle ut i.

Hun kunne ikke gi dem noe råd. Wen­che hadde gått på danse­res­tau­ran­ten Ribo i Uni­ver­si­tets­gata i unge år, og i moden alder var det treff­punkt på Ekberg­res­tau­ran­ten, før Chris­tian Ring­nes gjorde ste­det mon­dent, og Chris­ten­sen skri­ver at Wen­che gjorde som moren sa – bosatte seg på vest­kan­ten, men ikke for­sto at folk fra vest ikke gikk på Ribo og ikke på Ekebergrestauranten.

Hun var uvi­tende om den ver­den hun gjerne ville være en del av.

Hun ble med Jens Brei­vik til Lon­don som diplo­mat­frue. Det var ikke det at hun ikke klarte de sosiale for­vent­nin­gene. Hun for­sto dem ikke. Man­nen var utå­le­lig. Men det var ikke bare det. Wen­che falt også igjen­nom på en annen måte. Hun følte seg mindreverdig.

Har hun over­ført denne følel­sen på søn­nen? Også han led åpen­bart av mindreverdighetskompleks.

Chris­ten­sen skri­ver at Wen­che gjerne ville ha en lyk­ke­lig fami­lie, men ikke visste hvordan.

Lykke

Dette er noe av kjer­nen i boken, men Chris­ten­sen går ikke nær­mere inn på hvor­for noen men­nes­ker ikke har den evnen. Leo Tol­stoj skri­ver at hver fami­lie er ulyk­ke­lig på sin egen måte.

I det brei­vikske hjem syn­tes det å ha vært meget spe­si­elt. Sam­bo­er­ska­pet med søn­nen etter hjem­flyt­tin­gen i 2006, syn­tes å ha vært en slags gal­skap for to.

Wen­che Behring Brei­vik dro på en tung arv som gjorde at hun skydde konflikter.

Hun mang­let tro­lig både auto­ri­tet og helse til å takle pro­ble­mene da de ble alvor­lige. I til­legg hatet hun kon­flik­ter og ville ha dem bort så fort hun kunne, aller helst ved å feie dem under teppet.

Selv lan­dets for­rige stats­mi­nis­ter er beskyldt for kon­flikt­sky­het. Skyl­des det baken­for­lig­gende fami­lie­his­to­rier som gjør at man kvier seg, orker ikke? Kon­flik­ter akti­ve­rer noen opp­le­vel­ser man bare ikke orker å bli min­net om.

Også i de sosial­de­mo­kra­tiske fami­lie­dy­nas­tier har det vært per­son­lige tra­ge­dier. Men av en eller annen grunn er det ingen reflek­sjon over hva det skyld­tes. Bare det å nærme seg temaet er tabu.

Men opp­gjør har da vært bor­ger­ska­pets neme­sis. Gjel­der ikke det samme det røde bor­ger­ska­pet? Er beho­vet for fasade enda ster­kere for dem?

Man får intrykk av gjen­nom kul­tu­ren at i de bor­ger­lige hjem er faren en pedo­fil over­gri­per, som i fil­men Fes­ten. Eller som i et tea­ter­stykke av Lars Noren. På 80-tallet sendte SVT opp­set­nin­ger av hans styk­ker som fjet­ret seeren.

Men hvor­for er det aldri skre­vet til­sva­rende styk­ker eller laget til­sva­rende fil­mer om det røde bor­ger­skap? Dette er ikke et reto­risk spørs­mål. Jeg tror det er noe av grun­nen til at mot­stan­den mot å kule­grave fami­lie­his­to­rien til ABB er så intens. En for­stå­else av gjer­nings­man­nen vil måtte være et møte med mile­pæ­len for 68’er-generasjonen.

Det vil den ikke.

Marit Chris­ten­sen, Moren, Asche­houg forlag, 245 sider

0 0 votes
Article Rating


Donér engangsbeløb?Kan du forpligte dig til fast betaling?

Subscribe
Notify of
guest

12 Comments
Most Voted
Newest Oldest
Inline Feedbacks
View all comments
LarsS
LarsS
10 years ago

Min far er ved at dø, han er 85 år. Jeg besøgte ham igen i aftes på hospitalet, men han var meget træt og efter fem minutter måtte jeg gå igen – han ville bare sove. Regnen silede ned og jeg var uden paraply, så jeg skrånede lynhurtigt over gaden og ned i kvarteret hvor de små listige steder findes for de ensomme på en kedelig mandag aften, “En lille julebryg” bad jeg om og jeg fik den graciøst overrakt mod betaling af den fyrstelige sum af 24 kroner. Jeg trak en smøg op, tændte den og indhalerede et sug… Read more »

Ludvig
Ludvig
10 years ago
Reply to  LarsS

Det var en värmande beskrivning av en kväll med lyckad utgång.

Man tackar!

Britta Due Andersen
Britta Due Andersen
10 years ago
Reply to  LarsS

Hej LarsS
Også tak fra mig for at fortælle denne lille fine historie fra livet.

Mittiprick
Mittiprick
10 years ago

Jag delar inte Hans Rustads uppfattning utan betraktar Anders Bering Breiviks familjeförhållanden och uppväxt som ett sidospår. Anders Bering Breiviks gärningar är tvivels utan extrema, men finns det något som talar för att han skulle blivit en massmördare om Norge och Europa inte varit utsatt för en invasionsartad invandring? Kanske skulle ABB endast ha förblivit ett vanligt socialfall med psykosocialt relaterade problem, om det inte vore för den han kom att uppfatta som en pågående förintelse av det norska folket. Det är fel att göra Anders Bering Breiviks föräldrar ansvariga. Skulden ska istället läggas på dem som genom en ansvarslös… Read more »

Marit
10 years ago
Reply to  steen

Nå venter jeg på en bok som belyser Anders Behring Breiviks far som lever og er bosatt i Frankrike. Hans avvisende og fraværende attityd til sønnen, bør også settes under lupen. For om mulig å forstå LITT mer av hvordan det kunne gå så galt.
ABB har selv sagt at hans far hadde 4 barn, men ikke kontakt med noen av dem.
I denne boken blir det fokusert på moren. Men en far har LIKE stort ansvar for barnets oppvekst og utvikling.

Marit
10 years ago
Reply to  Mittiprick

Et menneskes oppvekst er på ingen måte et “sidespor”, Mittiprick. Barndommen er selve fundamentet for vår utvikling til et sundt og harmonisk fungerende individ. Hvis dette fundamentet mangler, kan det gå fryktelig galt
med enkelte. ABBs hat mot samfunnet kom senere. Men han var alt ødelagt fra barndommen.

Norges 2 beste psykiatere diagnostiserte ham som psykotisk og paranoid schizofren. Likevel ble han dømt som tilregnelig. Mot aktoratets innstilling. En politisk dom. En skam for det norske rettsvesen.

Mittiprick
Mittiprick
10 years ago
Reply to  Marit

Det som är av stor betydelse för frågan om invandringen är journalisternas och politikernas svek. De båda grupperna benämns ofta felaktigt eliten. Mer korrekt vore att benämna denna blandning av moraliskt defekta förrädare, bedragare och psykopater, för Makten.

Frågan om eventuella brister och abnormiteter hos Breviks föräldrar är och förblir ett sidospår. Om vi väljer att följa det kommer vi att glömma den viktigaste frågan – invandringen som leder till att vi förlorar våra hem, vår fred och trygghet. Se nu till att inte förlora väsentligheterna ur sikte!

Victor
Victor
10 years ago

Følg de norske nyhedssites her til aften. Noget tyder på, at en somali har fået et anfald af sudden jihad syndrome…

Bjovulf
Bjovulf
10 years ago

Interessant at bemærke, at hvor de to blokke “normalt” har plejet at køre helt forudsigeligt i modfase – altså når den ene blok går x procent frem, så går den anden ca. x procent tilbage – så er den blå blok på det seneste begyndt at gå langt mere tilbage, end rød blok går frem. Der er kun en mulig konklusion – blå blok i Sverige storbløder nu vælgere til SD – og til “Ved Ikke” – , som er rasende over den førte indvandrings- og flygtningenpolitik og manglen på viljen i de borgerlige partier til at se problemerne og… Read more »

Varmt Konservativ (kr) / Stay Ahead
Varmt Konservativ (kr) / Stay Ahead
10 years ago

Jag är säker på att hela svenska folket skulle välkomna en debatt om SAPs förhållande till KGB, Stasi, Muslimska Brödraskapet och Al Qaida och vilken inverkan det har haft för etableringen av “Den Generösa Flyktingpolitiken”.

Bjovulf
Bjovulf
10 years ago

Somaliskfødt mand gør Scotland Yard til grin 😀 Bliver vestlige politikere og politifolk da virkelig aldrig klogere? Det skorter da ellers ikke på negative erfaringer med denne type “kulturberigere” … Her flygter terror-mistænkt i burka http://ekstrabladet.dk/112/article2139261.ece Han ankom til moskeen iført lyse bukser, mørk jakke og hue, men forlod den formummet i en heldækkende burka. Og pist borte var den terrormistænkte Mohammed Ahmed Mohamed, der var sat under særlig overvågning af det britiske politi. Se også: Han flygtede fra fængslet i burka [!!!] Den pinlige episode fandt sted fredag ved An-Noor Masjid-moskeen i Acton i det vestlige London. … Somalieren… Read more »

12
0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x