Af HANS RUSTAD
Dansken er i dette tilfelle eks-imam Ahmed Akkari. Og for å gjøre det helt klart: Akkari er dansk, ikke bare sproget er pæredansk. Han har tatt til seg noe av det beste ved Danmark. Selv mente han det kom fra folkeskolen og noen gode lærere.
Jeg har opplevd flere ganger at danske budbærere setter nordmenn i sving. Arne Hardis fra Weekendavisen ble forbauset over den harde tonen da han var her for flere år siden. Da Politikens Rune Lykkeberg var her nylig gikk det ikke så bra. En rabiat svenske, Henrik Arnstad, ødela muligheten for enhver fornuftig samtale.
Det ble riktig temperamentsfullt i Fritt Ords smakfulle lokaler i Uranienbergveien fredag 1200-1400. Det skyldtes at Vebjørn Selbekk benyttet anledningen til et oppgjør med sidemannen, Jonas Gahr Støre. Det ville ikke Gahr Støre ha sittende på seg. Han ble provosert, begikk seg, og fikk publikum mot seg.
Det pleier ikke Gahr Støre å gjøre. Han benytter florett og vet å sette inn støtet på riktig sted. Denne gang blottla han seg, og salen protesterte høylytt. Det var oppsiktsvekkende i en så viktig sak og på et så viktig tidspunkt i hans karriere. Det burde vært presse til stede.
Karikaturstriden
Karikaturstriden er ikke noen liten sak. Den ble formativ for forholdet mellom Vesten og den muslimske verden. Rushdie-saken var generalprøve. Karikaturstriden ble sivilisatorisk i Huntingtons forstand. Den synliggjorde noen problemstillinger som er blitt permanente.
Moderator, Hilde Sandvik, debattredaktør i Bergens Tidende, sa henvendt til Gahr Støre at dette var en unik anledning til å gjøre opp status. Var det ikke noe han ville beklage?
Men Gahr Støre ville egentlig ikke beklage noe som helst, bare bagateller. Dvs. han reduserte alvorlige innvendinger og kritikk av mer fundamental natur til bagateller.
Vebjørn Selbekk refererte til talepunktene som Utenriksdepartementet sendte ut til utenriksstasjonene, der konflikten for Norges del ble hengt på “den kristne avisen Dagen”. – Men dere måtte vite at dette var som å henge opp en rød klut i Midtøsten, sa Selbekk. Å si “kristen” var det samme som å si “fiende”.
Hvis Sandvik hadde åpnet møtet med å spørre Akkari om han var klar over sammenhengen mellom hans og imanenes rundreise og dødstruslene i Selbekks innboks, så var det Gahr Støre Selbekk vendte seg mot. Det var UDs heising av Dagen som Selbekk fant dypt urettferdig. Andre aviser hadde også trykt faksimiler. Hvorfor nevnte man ikke dem?
Dette kunne Gahr Støre beklage, det kostet ham ikke en kalori. I januar 2006 husket man ikke hva Aftenposten hadde trykket i oktober 2005, forsvarte han seg. Men det var altså bare et utkast av talepunktene som Aftenposten hadde offentliggjort i januar, etter lekkasjer, presiserte han. Illojal opptreden altså. Gahr Støre hadde ikke rukket å bli ferdig. Han hadde nok visst bedre.
Annerledeslandet
Men det kom flere ting på bordet: Samtalen i panlet kom til å dreie seg om at Norge er annerledeslandet. Det er Senterparti-leder Anne Engers begrep som nå er blitt allemannseie. Linda Alzaghari, Mohammed Usman Rana og Gahr Støre var enige om dette: Norge er annerledes enn Danmark. I Norge samarbeider de religiøse gruppene, med myndighetene som mellommenn. Dette samarbeidet kunne man trekke veksler på da krisen oppsto slik at konfliktnivået ble lavt. Man forsøkte noe lignende i Danmark, men for sent, sa Gahr Støre.
Også muslimene i Norge er annerledes. De føler seg lyttet til. Det var dette Gahr Støre fremholdt: Man måtte også vise forståelse for deres følelser.
Annerledeslandet Norge fremstår som bedre enn Danmark. Gahr Støre sa: Selvfølgelig står vi for redaksjonell frihet og uavhengighet, og selvfølgelig har avisene rett til å trykke hva de vil. Men – og dette gjentok han flere ganger: Samtidig forbeholder jeg meg retten til å kritisere det som står i avisene. Som statsråd.
Jaha, kan man tenke. Det er altså ikke en hvilket som helst kronikk eller nyhet han snakker om, men en alvorlig verdikonflikt. Hvor dypt stikker respekten for pressefriheten hvis utenriksministeren i neste øyeblikk kan si at det er “ekstremister på begge sider”. Da sammenligner han de som trykker en tegning med de som brenner ned ambassader, repliserte Selbekk, fortørnet.
Samtidig sa Gahr Støre at det var viktig og riktig å anerkjenne at det var mennesker i landet som faktisk ble krenket av tegningene, helt uavhengig av hva imamer i Danmark måtte si og mene. Karikaturstriden gjorde oss oppmerksom på at disse finnes og bevisstgjorde oss på det, sa Gahr Støre.
Men ingen svarte at ingen har bestridt deres rett til å føle seg krenket, men noe helt annet er hvis lovgiver gir seg til å lovfeste deres rett til ikke å bli krenket, og det var det den rødgrønne regjeringen ville med sitt forslag til blasfemilov. Gahr Støre uttrykker seg på en måte som viser forståelse for de som mener at man skal ha rett til ikke å bli krenket.
Kristen-inspirert terror
Ekstra ille ble dette da han gikk over til å snakke om at “de som har begått terror i dette landet faktisk har hatt et kristent fortegn”. Det sa han faktisk. Det ble faktisk en ganske sterk reaksjon i salen på dette. Gahr Støre ga seg ikke og sa “jeg har lest manifestet” og “jeg sier dette som en kristen selv”.
Det er vanskelig å forstå at dette ble sagt av en dreven politiker som befant seg i et minefelt. Gahr Støre nektet å ta signalene. Det lå en forventning om at han skulle beklage politikken han sto for i karikaturstriden. Han gjorde ikke det. Han gikk til angrep.
Det tyder på et emosjonelt undertrykk som man ikke forbinder med Gahr Støre. Selbekk må ha provosert ham.
Nå var han i gang. Det kom mer på bordet: – Men det mest famøse var at det ble tatt kontakt med Det muslimske Brorskap via Hamdan og at dere betalte for delegasjonsreisen som reiste på canossagang til Yusuf Qaradawi, sa Halvor Tjønn, som var journalist i Aftenposten på den tiden. Han siktet til delegasjonen ledet av domprost Olav Dag Hauge.
De danske imamer dro for å hisse opp til hat mot Danmark og “korsfarerlandene”, den norske reisen var for å få tilgivelse av Brorskapets åndelige leder. Mens Danmark sto fast. Det var en annen slag forskjell mellom de to land enn det Gahr Støre snakket om!
Der andre vil se feighet og unnvikenhet ser den offisielle norske versjonen tvert imot klokskap.
Den versjonen akter ikke Gahr Støre å gi slipp på.
Torpedo
Akkaris bok er en torpedo under hans versjon. Det gjør seansen mellom Selbekk og Hamdan under statsråd Håkon Hanssens overoppsyn til et norsk knefall. At Selbekk ikke utholdt flere trusler er en ting, men den norske regjering var med å velsigne at han måtte be om unnskyldning.
Delegasjonsreisen etterpå, med UD-midler, understreker knefallet. Det var Yusuf Qaradawi som hadde utlyst en dag i februar til Vredens dag, da muslimer over hele verden skulle storme ambassader og andre symboler på vestlig blasfemi.
Dette understreket hva Ahmed Akkari sa: Han ble skuffet over å oppdage hvor mye politikk det var i imamenes gjøren og laden. Bak kulissene var det alltid politiske kalkyler som lå til grunn. Det var ikke slik at man reagerte uskyldig og rent med religiøse følelser. Man kalkulerte først.
Dag Olav Hauges reise for UD-penger var uttrykk for at den norske regjering spiller med og det er på islamistenes premisser. Men later utad som noe helt annet.
Selvfølgelig luktet Gahr Støre lunten. Han forsto at hvis han innrømmet å ha trådt feil ville det rive mye mer med seg. Han kom derfor med en petimeter-korreksjon: UD betalte for mange slags reiser, hva de gjorde fikk stå for deres regning.
Salen var skuffet over mangel på storsinn og generøsitet.
Men Gahr Støre kunne ikke gå inn på Akkaris premisser. Han er arkitekten og ideologen for et nytt Norge der islamister vil få støtte når de utfordrer presse, ytrings- og forsamlingsfrihet.
Pose og sekk
Gahr Støre later som om man kan få i pose og sekk. Både støtte ytringsfrihet og islamisters blasfemiforbud.
Under demonstrasjonen mot videoen Innocense of Muslims, sto en politisjef og biskop Ole Christian Kvarme på balustraden på Youngstorget, for å vise solidaritet. Med hvem og mot hva? Det vil man ikke diskutere. Man insisterer på én oppfatning, men som møtet i Fritt Ords lokaler viste; det finnes flere.
De nekter Jonas Gahr Støre å anerkjenne.
Det holdt hardt. Selbekk fikk drahjelp fra Ahmed Akkaris bok og det er et kraftfullt korrektiv: Alt ser annerledes ut når man får den fulle og hele sannhet om renkespillet som imamene, de 27 muslimske foreninger og ambassadørene fra de muslimske land, avtalte seg imellom. Reisene til Midtøsten var for å hisse til vold mot danske interesser. Det var utvilsomt landsforræderi.
Men et slikt perspektiv er tabu for Gahr Støre. Han har utpekt muslimer generelt til valgpotensial og derfor vil han heller ikke utfordre islamister. Han vet de har stor makt. Derfor går han i ring.
Ahmed Akkari sa flere ganger at Norden fremdeles har en sjanse til å rette opp skuten og stille islamistene til veggs. Bare på den måten kan de gjøres avmektige.
Men den som lyttet til Gahr Støre fredag hørte en politiker med et helt annet program. Han var skjødesløs og blottla seg. Dansk offentlighet tåler han ikke.
Det er en ensom jobb å være danske i Norge.
Se også reportagen fra Frit Ords møde Var ekstremist, ble islamkritiker
Hans Rustad skriver : “Akkari Er dansk, ikke bare sproget er pæredansk.” ER han virkelig dansk ?
Jeg tror ikke det.
For nu at psykologisere…
Gahr Støre skammer sig, og ved selvfølgelige godt, hvad ordentlige og anstændig mennersker gør i den situation han har sat sig i: Giver en uforbeholden undskyldning. (Disclaimer, Jarl Cordua berettede engang på sin blog, at det var hans erfaring, at utroligt mange politikere ikke har det gen)
Men Gahr Støre ved også, at gør han netop det, så er han en færdig mand blandt sine egne.
Men lad os for sat nogle flere af de islamofile i den situation. Før eller siden bryder deres Babels tårn sammen.
Sagen er ganske enkel. Den er så enkel, at selv et barn kan gennemskue den.
Der var ingen muslimer, der blev krænkede over JP’s tegninger. Der var knap nok nogen, der så dem.
Islam blev derimod voldsomt provokeret over dem, fordi det skal de blive. Havde de ikke reageret som de gjorde, havde de jo accepteret vores værdier og dermed tabt.
Det ved selv den største ignorant – og skulle vi så komme videre..?!!
Hans Rustad: ..”Men ingen svarte at ingen har bestridt deres rett til å føle seg kren¬ket, men noe helt annet er hvis lov¬gi¬ver gir seg til å lov¬feste deres rett til ikke å bli kren¬ket, og det var det den rødgrønne regje¬rin¬gen ville med sitt for¬slag til blas¬fe¬mi¬lov. Gahr Støre uttryk¬ker seg på en måte som viser for¬stå¬else for de som mener at man skal ha rett til ikke å bli krenket.”… Komplicerat… Att önska att det i det allmänna och offentliga rummet, dvs. i – alla medborgares gemensamma rum – , skall ges fritt tillträde att få sända skräp,… Read more »
Muslimer føler sig jo krænket over et eller andet i Vesten mindste tre gange om ugen. Men hvis man er så ekstremt sart og ikke tåler nogen form for kritik af sin krævende og for de ufrivillige værter yderst anstrengende opførsel og af sin intolerante, hadefulde og racistiske religion og derfor hader ytringsfrihed så inderligt, så burde man jo nok bare have overvejet at blive hjemme i de islamiske lande, hvor ytringsfriheden er meget begrænset, hvor islam-kritik er en by i Rusland ( = okännt 😉 ) og hvor man kan få alt det sharia, kvindeundertrykkelse, jøde- og homohad, som… Read more »
Jo, det är nog både förnuftiga och fördelaktiga beslut att fatta. Både för deras eget då förmodat större välbefinnande och förmodat starkare känslor av – hemma – , samt att de då där hemma ostört kan praktisera sin religion, utan att behöva riskera att bli – kränkta – .
Men det kräver politiska beslut om en begränsad invandring. En politik som då verkligen är hänsynsfull, insiktsfull och framsynt.
Det kräver att en ganska stor del av medborgarna röstar på en sådan framsynt, insiktsfull, omtänksam och människovänlig politik.