Af HANS RUSTAD 

På fotos © Snaphanen.dk:  Frederik Stjernfelt, Hans Hauge, Simen Sætre, Mehmet Ümit Necef, Mehdi Mozaffari, Göran Adamson, Lars Vilks, Hans Rustad og Lone Nørgaard.

Temaet var inciterende: Kan medienes filtrering bidra til radikalisering? Et ubehagelig spørsmål for en presse som i de fleste europeiske land er politisk korrekt. Eksemplet man brukte i invitasjonen var endog Anders Behring Breivik.

Kanskje det var for dristig og sterkt. Der var ingen som tok fatt i om norske mediers filtrering kan ha påvirket Breivik. I stedet kom debatten til å dreie seg om han hadde rett til ytringsfrihet.

Hans Hauge påviste klare forskjeller mellom Norge og Danmark, forskjeller som for alvor kom til uttrykk under karikaturkrisen. Der man i Danmark sier “ytringsfrihet ubetinget”, sier man i Norge “ytringsfrihet, men”. Det er der også noen der gjør i Danmark, men de dominerer ikke som i Norge.

Bak dette “men” ligger en helt anden forståelse av hva ord kan føre til. Man er i Norge slått inn på en vei som setter likhetstegn mellom ord og handling. Det blir en form for taledeterminisme. Av ord følger handling. Men hvem kan ha kontroll over hva ord kan føre til? Det legger et overmåte stort ansvar på den som ytrer seg. Tenk om “man” kan påvise at ens ord har utløst en handling, og ikke en hvilken som helst handling, men massemord.

Det er den rollen det offisielle Norge har plassert Fjordman i. Psykologisk kan man forstå behovet for å forklare hvor Breiviks storhetsgalskap kom fra. Han hentet sine ideer fra en annen nordmann. Det at Fjordman var norsk var av stor betydning.

Men med tiden skulle man tro at tankene ville klarne. At likhetstegnet mellom ord og handling ville bli problematisert. For hvis det er slik på høyrefløyen må vel det samme gjelde på venstrefløyen? Eller for islamister?

Det sitter hundrevis av gamle maoister i Norge som kunne sagt mye om forholdet mellom voldsutopier og handlinger. Men de gjør det ikke. I stedet sier de at Norge ikke fikk noen rød terror av typen RAF eller Røde Brigader fordi det hadde Arbeidernes Kommunistiske Parti (m-l)! AKP (m-l) var mot terror og hadde kontroll.

Men kontroll over hva? Grensene var mer flytende enn som så. Man støttet terror politisk og hadde samme syn på staten, klassesamfunnet og revolusjonen. Det var midlene og fremgangsmåten man var uenig i.

Det norske synet er utslag av en narssisisme og navlebeskuelse, som ser på seg selv som annerledes enn andre. Da Peter Øvig Knudsen var i Norge for å presentere boken om Blekinggadebanden, fikk han høre av to norske venstreintellektuelle at det samme ikke kunne skjedd her.

Denne naivitet minner om naiviteten til Arbeiderpartiets Hadia Tajik som onsdag anbefalte at norsk muslimsk ungdom skulle “få en koran før ekstremistene tar dem”.

Man har en overbevisning om at Norge er annerledes. Da Ahmed Akkari var her sa Jonas Gahr Støre at danskene hadde henvendt seg til den norske regjering under karikaturkrisen og spurt om de ikke kunne kopiere den norske samarbeids- og dialogmodellen. – Men det er ikke noe man kan kopiere sånn uten videre. Det tar tid, forklarte Gahr Støre overbærende.

Norge svever i en forestilling om at man har lykkes i å lage en samarbeidsmodell som forhindrer ekstremisme og vold. At man er forskånet for det som truer ellers i Europa.

De norske Syria-krigerne ryster den selvtilliten. De er våre dagers RAF og Røde Brigader. Men det er ingen gamle maoister som ser parallellene. Ei heller til Fjordman.

I stedet for å forstå bekymringen hos en ung mann som ser samfunnet forandre seg i rasende fart, konstruerer meningseliten en teori om at ord=handling. Siden Breivik lånte Fjordmans tekster må det være disse som inspirerte ham.

Med en slik selvreferende fasit kan man bli enig om at “ytringsansvar” må bety sensur.

Den norske forståelse av ytringsansvar ligger mye nærmere den svenske enn den danske.

Den norske minner om fortidens maoisme: man leder seg selv etter nesen og kommer til at det MÅ være en kausalitet mellom ord og handling. Meninger får preg av uavvendelighet. Hvem kan fortolke ordene og bestemme hvem som er farlige? Det kan bare de som er utrustet med spesielle evner. Slik utvikler man et politisk presteskap. Historisk er det intet nytt i dette, men det er en vei som fører vekk fra demokratiet.

Men også danskene sliter. Ytringsfrihet i voldens tidsalder er tungt.

Fredrik Stjernfelt ga en interessant oversikt over ytringsfrihetens oppståen i annen halvdel av 1600-tallet og fremover. John Stuart Mill beskrev hvordan meninger som ikke brytes forstenes. Det kan være de som gjør sterk motstand mot andre oppfatninger har et ekstra sterkt behov for motforestillinger. Men hvem kan fortelle dem det hvis de har makt til å omgi seg med lover og fengsler?

Lars Vilks ga en et vital og inspirert fremstilling av tilfellet Dan Park, som er dømt til 6 måneders fengsel av tingretten i Malmø for noen collager som berørte flerkulturen. I Sverige har man gått over til å sperre seg selv inne. Norsk presse har ikke viet Dan Park-saken noen oppmerksomhet. Det har dansk som er rystet over hva som skjer over Øresund.

Denne taushet kommer selvsagt ikke til å kunne beskytte nordmennene mot noe som helst. Tvertimot. Det forteller at man lukker øynene og tror problemene forsvinner.

Norsk mentalitet minner om tiden før 9. april.

Men finnes det ikke en grense for ytringsfriheten? Jo. Stjernfelt siterte Mill: Man må godt si at handelsmannen utbytter bøndene. Men hvis man sier det til en mobb som har samlet seg foran hans hus, nører man opp under en “klar og tydelig trussel”. Det er noe annet.

Men på spørsmål hva Stjernfelt ville si om imamen fra Grimhøivejmoskeen i Århus, som sto i en moske i Berlin og oppfordret til dap på jøder, svarte Stjernfelt overraskende nok at det måtte han få lov til.

Det var det ikke noe å gjøre med. Man måtte argumentere mot og forklare hvorfor det var galt, men man kunne ikke forby ham å si det.

Jeg ble rystet over en slik tankeløshet. Hvordan kan et menneske som i det ene øyeblikk forklarer ytringsfrihetens historie og vilkår, i det neste ignorere en dødelig trussel mot Europas mest utsatte minoritet?

En slik blindhet vil koste Europa dets jøder og et Europa som nekter å forsvare sine jøder vil være et ikke bare svekket, men et dømt Europa.

Etter Toulouse, etter Brussel, etter Dieudonne skulle man forsverge at en intellektuell kunne lukke øynene for hva som skjer.

Tiden i Europa minner mer og mer om nazismens oppståen. Det er den samme blanding av vold og ideologi.

Europas elite er forvirret. De tror det er en ideologi de kan ha dialog med. De kan ikke forstå at det er en ideologi som vil ødelegge dem. Selv ikke når den skjærer hodet av deres journalister.

De kan ikke gjenkjenne den samme ideologien i de ulike varianter den forefinnes i deres egne land. Det skremmer dem mer enn noe annet og de flykter fra menneskene som forsøker å advare dem.

Nazistene lyktes fordi de akkurat som dagens islamister visste å spille på det borgerlige samfunnets frykt: de forsto svakheten i det borgerlige samfunn. Dette samfunnet forsto å deale med enkeltmennesker som begikk forbrytelser. Men det visste ikke hvordan det skulle håndtere bevegelser som var voldelige. Da ble det handlingslammet.

Nazistene været frykten og spilte på den. Volden ble omsatt til politisk makt. Nazistene slo ihjel sine motstandere og pressen deres skrøt av det. Denne triumf viste deres makt og systemets maktesløshet. Slik forente vold og ytringsfrihet seg til en destruktiv spiral og Weimarrepublikken fant aldri ut hvordan den skulle bryte den. Da Franz Papen tilbød Hitler stigbøylen var løpet kjørt.

Den samme svakhet for vold og ideologi finner vi overfor islamistene i alle deres avskygninger. I Norge er hardcore islamister utnevnt til samarbeidsmenn i kampen mot ISIS. Haida Tajik vil gi alle unge muslimer en Koran. Statsminister Erna Solberg siterer hadither foran Stortinget. Stedet er symbolsk. Eidsvolls plass. Norsk presse er overbevist om at dette var en historisk milepæl i kampen mot ISIS og lukker øynene for at det kan ha vært noe helt annet.

Weimarrepublikken gikk under fordi det ikke var noen vilje til å forsvare den. Våre liberale samfunn viser den samme unnfallenhet overfor åpenbare trusler. Jyllands-Posten kunne lørdag fortelle at det finnes anslagsvis 21 talibansoldater på såkalt “tålt opphold” i Danmark. De kan ikke utvises til Afghanistan fordi det vil stride mot internasjonale konvensjoner. Hensynet til deres menneskeverd er større enn Danmarks sikkerhet.

Tegnene er mange og de er over alt.