Isis is dedicated to a contemporary holocaust. It has pledged itself to the murder of Shias, Jews, Christians, Copts, Yazidis and anyone it can, however fancifully, accuse of being a spy. It has wiped out the civilian populations of whole regions and towns. Isis could very credibly abandon the label of Caliphate and call itself the Fourth Reich.

Like the Nazis, Isis fanatics are anti-semitic, with a belief in their own racial superiority. They are anti-democratic: the Islamic State is a totalitarian state, absolute in its authority. There is even the same self-regarding love of symbolism, presentation and propaganda; terror is spread to millions through films and videos created to professional standards of which Goebbels would have been proud.

Just as the Third Reich did, Isis categorises its enemies as worthy of particular means of execution from decapitation to crucifixion and death by fire. Whereas the Nazis pretended to be the guardians of civilisation in so far as they stole art works to preserve them and kept Jewish musicians alive to entertain them, Isis destroys everything that arises from the human impulse to beauty. Mail on Sunday

Vi ængstelige belejrede

Af Ernesto Galli della Loggia,  Lederartikel i Corriere della Sera fredag 20. marts.

Å destabilisere hele det statlige og politiske systemet i araberverdenen, å ta dette store geopolitiske området i sin besittelse og utøve en makt inspirert av den radikale islamismen, for siden å gå løs på Vesten, som allerede er på defensiven, skremt av attentatene begått av terrorceller rekruttert i muslimske miljøer på innsiden av de vestlige samfunnene – lar man forestillingsevnen løpe løpsk hvis man ser denne tegningen av jihad-galaksen som sist onsdag gjorde sitt Gud vet hvilket blodige foretagende i Tunis? Betyr det virkelig at man ser spøkelser? Det gjenstår å se.

Hvem ville ha sagt i januar 1933 at den overopphissede fyren som akkurat var blitt utnevnt til rikskansler i Tyskland, faktisk ville klare å virkeliggjøre sine utryddelsesfantasier og sette verden i brann? Det skulle gå mindre enn sju år før den annen verdenskrig brøt løs.

Fra Tunis kommer det klar beskjed: Vår verdensdel nærmer seg en avgjørende prøve: Syria, Libya, Tunisia, altså Middelhavets sørlige bredd, EUs maritime yttergrense. Hvordan er det mulig ikke å se at det er unionen, altså oss selv, som er gjenstand for den islamistiske utfordringen, snarere enn USA? Historiens uforutsette akselerasjon tvinger altså Europa til noe verdensdelen hittil alltid har nektet: å være en reell politisk enhet. Det vil si med en virkelig utenrikspolitikk, med en virkelig hær. Og med ordentlige politiske ledere: de eneste som kan ta modige valg i kritiske øyeblikk, og dessuten bygge den nødvendige konsensus rundt disse valgene.

Det er ingen tid å miste. For å motstå den radikale islamismens grufulle besluttsomhet og gjennomtrengende evne, må politikken først og fremst forberede seg på maktbruk. Man kan kalle det hva man vil for ikke å forstyrre vår leksikalske bluferdighet – internasjonal politisk operasjon, fredsoppdrag (sic!) eller annet – det viktige er at man har en felles forståelse av substansen. Det er også nødvendig at Europa bestemmer seg for – og får amerikanerne til å gjøre det samme – å si klart og tydelig til Saudi-Arabia, Qatar og andre monarkier i Gulfen at dobbeltspillet deres ikke kan fortsette stort lenger, at de ikke med den ene hånden kan gjøre lukrative forretninger med Vesten, og med den andre finansiere dem som med kaldt blod dreper vestlige borgere. Det finnes dessuten en anti-jihadistisk islam, og vi må både med større besluttsomhet hjelpe den med ikke å bli terrorismens gissel (slik tilfellet er med Tunisia), og venne oss til å be den om den gode hjelpen den kan gi oss.

Det dreier seg slett ikke om å eksportere demokratiet, det dreier seg simpelthen om å forsvare det. Og med det vår frihet. Idet vi minner oss på at kampen for friheten alltid og uunngåelig er en kulturkamp, en kamp om verdier og identitet. Friheten oppstår ikke fra ingenting, den er en frukt av historien – en bestemt historie, ikke alle. De islamistiske slakterne, som for anledningen har titulert seg “monoteismens løver”, postet i går et foto på nettet av en landsmann av oss som de hadde drept, og skrøt av at de hadde “knust” en “italiensk korsfarer”. Dette er ord som er så fulle av kulturell betydning av vi ikke kan unngå å gi et svar av samme type, om det så bare var inne i oss.

Vi er naturligvis ikke korsfarere, ei heller drømmer vi om å være det. Men hvis våre fiender betrakter oss som det, bare fordi vi bor i denne delen av verden og har skapt denne sivilisasjonen vår, vel, så burde vi kanskje være modige nok til å innrømme at denne betegnelsen uansett er rettet mot oss. At den maner frem et kors som det er umulig å holde på avstand, all den tid det er av samme vesen som vår egen historie, som det vi er, som det vi tror på. Akkurat som det til sjuende og sist er takket være korset at vi i Vesten “åndelig sett er semitter”, og at våre bånd til jødedommen derfor forblir ubrytelige, til tross for de mest dramatiske omstendigheter.

Nå som vi for det meste er religiøst usikre, og i betydelige antall ikke-troende, er det virkelig vanskelig, ærlig talt også latterlig, å kalle oss “korsfarere”. Men hvis noen vil drepe oss på grunn av korset, så hjelper det ikke å late som ingenting. Da er det best om våre fiender vet at korset på den måten ganske enkelt blir et frihetssymbol. Også deres, selv om det ikke kan fortone seg som annet enn uforståelig.

Resaerch/oversættelse: Document.no-Snaphanen