Den australske udenrigsminister kommenterer, hvordan EU de facto faciliterer invasionen af Europa. Nu skal EU holde endnu et topmøde, som det desværre er vanskeligt at nære nogle som helst forhåbninger til. Australia tells Europe: Join ISIS strikes & you’ll solve your migrant problems

Når medier blir pøbler

Av HANS RUSTAD

Julia Caesars beretning om hvordan Dagens Nyheter har sendt journalister og fotografer på hennes dør for å tvinge henne til å stå frem, har skapt sterke reaksjoner.

Julia Caesar så seg tvunget til å stå frem med historien etter at DN ved Niklas Orrenius med fotograf kom igjen for fjerde gang, dundret i døren og beleiret huset hennes i lang tid. Dette var ikke et vanlig besøk, men trakassering og intimidering.

Under pseudonymet Julia Caesar har den tidligere DN-journalisten fått en stor leserskare. Det kan snaphanen.dk fortelle: Titusener klikker seg inn på hennes artikler hver helg. Hvem er hun? Det har svenske kolleger lurt på. DN bestemte seg for å gjøre noe med det.

Det er lov å skrive under pseudonym. Det er faktisk mange gode grunner til å gjøre det i dagens Sverige. Sverige har et voldelig og et ikke-voldelig venstre som ikke tåler at noen utfordrer deres ideologi. De utroper dem til samfunnsfiender. Dette er et ord med historiske assosiasjoner, men det en gang borgerlige Sverige later som de ikke hører historiens ekko. De er med og jakter på dem og henger dem ut. Vi snakker om fysiske overfall og vandalisering. Stener gjennom ruten, økser i døren, ramponerte biler.

Hvordan er det mulig at det skicklige Sverige har kunnet utvikle seg i en slik retning, at et avishus hvor det står jøder bak, kan oppre som pøbler?

Da statsminister Fredrik Reinfeldt ved forrige valgkamp sa om blokkeringen av Sverigedemokratenes valgmøter at “gale hunder får revet skinn”, var det en legitimering av politisk vold fra en statsminister fra Moderaterna, Høyres søsterparti.

Så langt har ikke Erna Solberg gått, men heller ikke hun tør å utfordre aktivist-venstres krav om å få regulere debatten og bestemme hvem som skal få delta.

Mediene har gjort aktivistvenstres sensurkrav til sine. Lørdag kom – tilfeldigvis – to grelle eksempler: Asker og Bærum Budstikke – en borgerlig avis – hadde som forsideoppslag at formann i Asker FrP, Trond Ellingsen, var styreleder for et “omstridt” nettsted: Document.no.

Samme dag fikk Rødt-leder Bjørnar Moxness fremføre krav – nok en gang – om at statstøtten til Human Rights Service måtte innstilles.

Lars Gule var hentet inn som ekspert av journalist Hanne Wien, tidligere Venstre-politiker på Document. Rune Berglund Steen fra Antirasistisk senter var hentet inn for å kvalitetssikre påstandene om HRS,

Deres utsagn er en parodi. Alle vet at de er politiske motstandere. De har sin posisjon takket være en venstreside som ikke har noen skrupler med å bevilge seg penger og bruke sine posisjoner til å kvele andre synspunkter.

Hvordan har fanatiske, retthaverske personer som Gule og Berglund Steen fått en slik posisjon?

Svaret er enkelt: Fordi noen har gitt dem det og ønsker at de skal ha det.

Men dette er personer som åpent går inn for å utestenge andres meninger, frata dem penger og jobber og stille dem for retten. Hvis man følger deres anvisninger ville vi få et autoritært samfunn hvor en autorisert elite bestemte hvem som fikk slippe til.

Der er vi allerede. Takket være mediene, utvalgte akademikere, diverse ombud og politikere som enten driver med strømmen eller skaper den.

Kan det stemme? Hva med netthat, diskriminering, islamofobi osv. Eksisterer ikke disse?

Ikke i den omfatning og ikke så ensidig aom mediene gir inntrykk av.

Opphaussingen av netthat er uttrykk for to ting:

1. Det er medienes måte å kriminalisere opposisjon og kritikk på.

Oppskriften er enkel: Ensidighet og meningsensretting skaper motstand. Når den viser seg – hvilket den helt tydelig gjør i kommentarfeltene – sørger man for å stemple den som netthat.

Enda verre: Grip fatt i de verste eksemplene og fremhev dem som typiske. F.eks. dyremetaforer, gjerne hentet fra nazistisk propaganda.

Eksemplene brukes uhemmet, og gir inntrykk av å være representative. Mottoet er: Skjær dem over en kam.

Med Anders Behring Breivik fikk mediene og venstresiden ett eksempel de ikke kan la være å bruke. Hanne Wien kan ikke dy seg, men må nevne at Breivik kommenterte i leserspalten på Document.no.

At daværende PST-sjef Janne Kristiansen sa han hadde uttrykt seg mer radikalt på de store nettavisene, er det ingen journalist som vil huske. De arbeider for avisene som stengte debattarkivene.

Slik skremmer mediene folk flest. De tar signalet: Dette er hva vi kan gjøre mot deg. Du kan bli hengt ut som en netthater, hvilket i dagens samfunn er ensbetydende med en folkefiende.

Trakasseringen av Julia Caesar viser hvor langt en stor “borgerlig” avis er villig til å gå.

Pøbler var tidligere noe som befant seg i rennestenen. Nå har den inntatt redaksjonene.

Selvsagt er ikke alle journalister/redaktører komfortable med “situasjonen”. Men de tør ikke si fra. De tør ikke ta bladet fra munnen. De er med på ferden, for det gis ikke noe alternativ.

2. Det er meningen med kampanjen mot Caesar, Document.no og HRS:

Det må ikke finnes noe alternativ. Da kunne hele korthuset rase. Det må bare finnes én versjon, den eneste og den må beskyttes med alle midler.

Derfor må kampanjen mot hat intensiveres på en måte som kan minne om kampen mot folkefiender i Stalins Sovjet. Sammenligningen er sterk, men det finnes en viss parallell.

Først en generell kampanje mot “haterne” og så utpekingen av “hatere”, som man skal avsløre og navngi. Da har man bevist gyldigheten av kampanjen.

En annen Bonnier-avis, Expressen, gikk i kompaniskap med Robert Aschberg og SVT i å oute “netthatere”. Aschberg driver ved hjelp av venstreekstreme et selskap som systematisk innsamler data bl.a fra rettsvesenet.

Mediene er opptatt av Snowdens avsløringer av NSA. Men kommersielle selskaper bruker de samme metoder til å kartlegge brukerne og deres vaner: Hvilke nettsider besøker de, hvilke spor etterlater de.

Hvis all denne kunnskapen anvendes i politisk øyemed kan man ramme alle som er uenige med en.

Når de etablerte mediene gir seg til å forsvare en ideologi som en stor del av befolkningen misliker konsekvensene av, får vi en ubehagelig situasjon.

Venstreaktivister har ingen skrupler med å bruke denne kunnskapen offensivt og aggresivt.

Likestillingsombud som Sunniva Ørstavik leverer begrunnelsen: netthatet florer.

Avisene som uten unntak slo opp at netthatet og muslimhatet er verre i dag enn før 22/7, bærer et stort ansvar.

Dette er et forsøk på å blåse opp en kampanje som skal bringe folk til taushet.

Hvem ønsker å plassere seg i “harm’s way”?

Trakasseringen av Julia Caesar, uthengningen av Trond Ellingsen og hetsingen av Human Rights Service er uttrykk for det samme: Å bringe opposisjonelle stemmer til taushet.

Folk kan late som de ikke ser det. De kan velge å gå forbi, overlate problemene til de som rammes.

Men denne kampanjen har helt adressater: Folk flest.

Det er ikke Julia Caesar, Documents redaksjon og HRS som er en egentlige adressat. Det er alle som måtte finne på å få “funny notions”.

Det er slik autoritære samfunn fungerer.

Men hvorfor idag? Hvorfor nå? I Norge er det snart valg. Da kan det være greit å minne om at samfunnet har en fiende.

Men utenpå valget ligger en større kontekst: Masseinnvandringen til Europa, som mediene i Norge og Sverige hyller, er vanskelig å svelge for folk flest. Mediene aner at motstanden er langt sterkere enn meningsmålinger antyder. Det gjelder om å holde den nede. Målinger i Sverige viser at alternative medier konkurrerer med de etablerte på nett. Document har også opplevd et lignende sug det siste året.

Det er dette det gjelder om å stanse.

Som vi sa i gamle dager: Det står om makta.

De etablerte medienes opplag raser. Skittkasting og uthengning er måter å stanse tilbakegangen på. Tror de.

(Julia Caesar’s kronik havde søndag 30.656 læsere her, og vil erfaringsmæssigt have 15.000 mandag. Men da den også er gengivet in toto på Avpixlat og Document.no, er dens samlede læsertal umuligt for mig at sige. Et eller andet sted over 200.000, hvilket er et helt enormt antal for kronik både i Danmark og Sverige.)