1
jun
Seneste opdatering: 1/6-16 kl. 1412
40 kommentarer - Tryk for at kommentere!

34CC8E5500000578-3617421-The_latest_ICM_poll_for_the_Guardian_revealed_a_huge_change_in_t-m-32_1464707069825

De har vel alle set Pat Condell i morges. UK voters leaning towards Brexit, Guardian poll reveals. SEVEN point surge for Brexit as Leave campaign turns its fire on immigration, Målinger sender Storbritannien ud af EU. Jeg hører fra en ven, DR ikke har den historie. Surprise.

Dalai Lama: ‘Migrants Should Return’

The Dalai Lama has said there are too many migrants pouring into Europe, warning against the continent becoming Arabised, and claiming the solution is the eventual repatriation of migrants. Agence France-Presse has reported that the leader of Tibetan Buddhism said:

“When we look at the face of each refugee, but especially those of the children and women, we feel their suffering, and a human being who has a better situation in life has the responsibility to help them.“But on the other hand, there are too many at the moment… Europe, Germany in particular, cannot become an Arab country, Germany is Germany”. Dalai Lama Warns Against Taking Too Many Migrants, Arab Domination: ‘Migrants Should Return’

Kølner-kardinal prædiker hvid skyld med flygtningebåd som alter

Det foregår på Roncaliplatz på domkirkens højre side ved det tysk-romerske museum – meter fra Domplatz, hundreder af tyske kvinder blev angrebet nytårsaften. Samme kardinal talte for nylig for islam og minareter imod AfD. Frels kirken fra præsterne, nogen.


Donér engangsbeløb?Kan du forpligte dig til fast betaling?

  • Knut Berg

    Denne mannen er alldeles forrykt.

    • Brandmand for Bidermeyer

      For ikke ar nævne hans tilhørere.

  • latmask

    Vi kallar detta för kardinal-fel. Båten han talar om bör ses som ett erövringsverktyg för Europa.

    • Morten – – –

      ‘Landgangsfartøj’ træffer bedre end ‘flygtningebåd’ – enig.

      – – –

    • Breidablikk

      Det var vel ut av den alters-båten gesjeftige muslimer kastet de kristne på havet! Vel, så kan man tro, det ble iallfall rapportert.

      • Lillemor

        Et passende alter, da. Boat is the new cross.

  • MollyM

    Det er denne store hob af do-gooders, med deres misforståede “humane” beteende der gør, at jeg er ved at miste modet. Måske ER den islamiske erobring af Europa en realitet? Måske ER det for sent, hvor meget vi end spræller i nettet? Jeg frygter for mine børns og børnebørns fremtid, den bliver grum og grusom – og de ved det ikke engang … vor tids største katastrofe sker lige foran dem, mens den store hob bare tier stille, holder sig udenfor, bliver “Venligboere” – eller lytter til meningsløse gudstjenester, som denne …

    Hvad skal vi gøre? Jeg ved det ikke ….

  • NorgesRøst

    Dette er bare en ny under-variant av det nye verdensomspennende kirkelige Palestina-evangeliet der palestina-araberne er den korsfestede Messias som lider for all verdens synd og sosial urettferdighet og korsfestes av den jødiske “okkupasjonsmakten”. Det vi ser her er nok bare begynnelsen.

  • Pingback: Hvorfor bringer DR/TV2 tekst-tv ikke nyheder om Brexit, der støtter Brexit? | Hodjanernes Blog()

  • Breidablikk

    Kirkens oppgave er å tilby måter å legge “synden/feilen/nederlaget” bak seg, bli vasket ren for skyld, komme ut av dårlig samvittighet, og “stå opp” til et nytt liv med nytt livsmot. PK-Kirken forkynner illusjonære synder og aldri noen tilgivelse, bare vedvarende anger og sønderknugelse. Har vi ingen ny Luther som kan protestere mot “den nye avlatshandel”?

    • οὐδεὶς μέντοι παρρησίᾳ ἐλάλει περὶ αὐτοῦ διὰ τὸν φόβον τῶν Ἰουδαίων.

      Dog talte ingen fritt ut om ham, av frykt for jødene.

      Johannes, 7:13.

      http://biblehub.com/strongs.htm

      • Breidablikk

        “Jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus gagne dere det minste.” Fra Bibelen, og en tilfeldig funnet omskjæringskritisk nettside:
        http://budbareren.no/19-desember-tegn-pa-tilhorighet

        Se forøvrig, mer akademisk: Paul Gottfried, meget interessant
        https://www.youtube.com/watch?v=gYPAvT-3Fvs

        Selv har jeg bestemt meg å legge studier av en viss mytes oppkomst, og dens historiske kjerne, langt oppe på min leseliste, og har begynt å interessere meg for en viss britisk historiker, hvis navn vel er innlysende. Ikke at jeg tror noen har “sannheten” om hverken historie eller myte, men hver gang jeg nå oppdager noe tabu og omstridt, da strømmer jeg til og vil vite mer av det som rammes av ulike typer forbud og sanksjon, legalt og moralsk.

      • Pluto

        DE BRAVE SANNHETSORD…

        I vår skakkjørte, fremmedgjørende nedgangstid av bedrag, manipuleringer, vrangforestillinger, forvirring, frykt og angst Anno 2016 – hvor det politisk-korrekte systemets doktrinære løgner er opphøyet til PK-religiøse dogmer for at holde massenes nede i uvitenhet, så er det godt at det finnes ærlige, frimodige, karakterfaste personligheter som setter velformulerte ord på dagens uholdbare tilstand ved at inngi oss moralsk støtte og styrke for at våge kampen for sannheten – så også; om sannheten så skulle gå en selv imot på hva man tidligere trodde. For sannheten frigjør på så mange vis, slik at også det åpenbare kommer til syne for alt Folket:

        # «I en tid da bedraget er altomfattende, er det en revolusjonær handling å fortelle sannheten» skrev den visdomsfulle, samfunnskritiske forfatteren og ex-kommunisten, George Orwell (Eric Arthur Blair) i 1949;

        http://www.thequotepedia.com/images/31/during-times-of-universal-decei t-telling-the-truth-becomes-a-revolutionary-act-george-orwell.jpg

        ***
        # «Ondskapen snakker om toleranse inntil den er dominant deretter prøver den å tauslegge det gode» forkynte den visdomsfulle katolske erkebiskop av Philadelphia, Charles J. Chaput i 2012;

        http://a.disquscdn.com/uploads/mediaembed/images/3727/6259/original.jp g?w=600&h

    • Arbeidsrud

      Alt er vår (europeernes) skyld. Og de som er sintest på oss er araberne. De fikk SÅ dårlig betalt for slavene de solgte til europeerne for eksport til Amerika….

      • Breidablikk

        Hva følte du i barndommen da du ble sendt i skammekroken for en strek du ikke gjorde? Strigråt du ikke av rettferdig sinne!? Vel, det er den følelsen vestlige og kristne folkeslag bør føle – dypest følt urettferdighet – for synder vi ikke har begått, og straff vi ikke har fortjent. For overtredelser som kanskje – i en rent historisk mening – ikke engang har funnet sted… Jeg mener: verdenshistorien er full av triste skjebner, slag, krig, grusomhet. Men som regel er det symmetri, også i hatet og grusomheten – det er det realhistoriske, det eneste vi må forholde oss til. At noen skal være evige ofre, andre evige skyldige, er en slags politisk religion som må bekjempes med alle midler! (jfr også svar til Lillemor over)

        • Vet ikke helt hvilken historiker du sikter til, men her ihvertfall litt faktabasert historie… fra den første opprinnelsen til den “multikulturelle” raseringen av de nordvesteuropeiske nasjonene:

          Finally, in May 1945, [the German carreer of MV Monte Rosa] ended when she was captured by advancing British forces at Kiel and taken as a prize of war. The British renamed her Empire Windrush on 21 January 1947, and also employed her as a troop carrier. Sailing from Southampton, the ship took British troops to destinations as varied as Suez, Aden, Colombo, Singapore and Hong Kong. Crucially, the ship was not operated directly by the British Government, but by the New Zealand Shipping Company. It is with this little fact that we begin tumbling down the proverbial rabbit hole. I quickly discovered that the New Zealand Shipping Company, like other crucial players in the story of the Windrush, was Jewish owned and operated. The company was for the most part controlled by the Isaacs family, particularly the direct descendants of Henry and George Isaacs. Henry and George left England in 1852 at the instigation of a third brother, Edward, and arrived in Auckland via Melbourne. […] During 1947 and 1948 many former German vessels were passed on to several of these contracted private companies at the discretion of the Ministry for War and the Ministry for Transport. The Secretary of State for War during these crucial years was none other than Emanuel Shinwell, the socialist son of Polish and Dutch Jews. With a degree of loyalty and patriotism typical of his race, Shinwell was discovered by MI5 to have been passing British secrets to the Irgun in Palestine in November 1947. To Shinwell, disproportionately handing government vessels and contracts to fellow Jews would have been mere grist to the mill. In 1948 the British Empire was crumbling. India had been granted independence in 1947, and an exhausted, over-stretched, and indebted Britain was busy arranging for the return of colonial troops to their homelands, and the collection of others for present or future conflicts. The Windrush was used mainly for this purpose until in May 1948 the ship’s Jewish operators were given permission by the British Ministry of Transport to increase their profits by filling to capacity with commercial customers (immigrants rather than contracted troops) at Jamaica before returning to Britain with these new settlers. This momentous decision appears to have been taken very arbitrarily (and certainly un-democratically) since it elicited great shock and confusion among British politicians when it later came to light. They might not have been so shocked had they considered the ethnic origin of the head of the Ministry for Transport who authorized that action. The Minister of Transport in that crucial period was Harry Louis Nathan, formerly a member of the law firm of Herbert Oppenheimer, Nathan and Vandyk, and a distant relative of the owners of the NZ Shipping Company. The Occidental Observer, 12 July 2015. The SS Empire Windrush: The Jewish Origins of Multicultural Britain.

          Se også Balder.org – Jewish involvement in the promotion of ‘hate speech’ laws, multiculturalism, mass immigration, denationalization, subversion of traditional values, and related items.

        • Breidablikk

          Mange takk, skal se på dette. Historikeren: David Irwing. Se eks:
          https://www.youtube.com/watch?v=jgGP_evkvOk

        • Breidablikk

          Takk for dette. Må jo innrømme et visst ubehag ved egen interesse for historikere og vitenskapsmenn som har falt for ulike typer sanksjoner, moralske og juridiske. De fleste av oss føler jo et slags press fra et anstendighetens “overjeg”, og det er jo ikke slik at jeg personlig trakter etter provokasjon og kontrovers. Og: er jeg så dum og naiv at jeg faller for “konspirasjonsteorier” og “hatefulle anti…. itter”, umoralske og fordervede personer?

          Problemet er jo at det handler om saklige, velartikulerte, rasjonelle personer, dertil modige og prinsippfaste. Mitt første inntrykk av Faurisson var: det handler om en kjølig, rasjonell, belest person, og at et intellektuellt minimum er å høre på ham, og vurdere det han sier.

          Felles for både Faurisson og Irwing er jo at begge har en viss akademisk suksess før de trer inn på politisk sensible tema, med kontroversielle metoder, forskning og konklusjoner.

          Selv er jeg jo ikke istand til å vurdere fagfelt hvor jeg har liten kunnskap. Det avgjørende for meg selv er politisk og pragmatisk: alle fakta og teorier som virker rimelige har jeg en tendens til å holde for sanne, hvis de kan bidra til å underminere dagens politiske regime.

          Men det hele har jo også en ren menneskelig side: man trenger jo også noen helter og forbilder i kampen: slike som Faurisson og Irwing, som har måttet betale prisen, også ved å lide direkte forfølgelse – fra innbrudd via overfall tli arrest – for egen overbevisning.

          På spissen: hvis det handler om en slags åndskamp, om og mot dagens dominerende “politiske religion”, da er disse en slags moderne “hellige”, en slags martyrer i en kamp mot dagens regime som forårsaker stor lidelse hos mang en nordmann og europeer.

        • Må bare få si at jeg (selvsagt) deler mye de samme oppfatninger. Men kan ikke si jeg føler noe ubehag ved selve “interessen”. I den grad jeg faktisk opplever ubehag så gjelder det så godt som utelukkende evnt reaksjoner fra andre. Min opplevelse av “overjeget” er vel snarere, for å side det litt enkelt, at det handler om å søke og opptre sannferdig, koste hva det vil. Med fare for å virke selvovervurderende: Med den oppdragelse jeg fikk, og med de evner jeg hadde, så ble det fint lite rom for noe “jeg” i den forstand man rent faglig-psykologisk forstår det. Jeg ble faktisk en gang spurt (av en som presumptivt skulle ha greie på slikt) om hvordan det var mulig for meg å “leve uten et jeg”. Jeg svarte at “jeg er bare en sjel som er på vei”. Eller for å si det med et annet “ordtak” fra passasjene som sitatet ovenfor er hentet fra: “I speak what I have seen with my Father, and ye then do what ye have seen with your father.”

          Min interesse for selve dette temaet begynte forøvrig med en oppriktig interesse for den offisielle historien. Nærmere bestemt med Rudolf Hoess biografi som jeg som tenåring oppdaget i min farfars bokhyller. Utgangspunktet for denne interessen var nok, riktignok, at jeg selv som sekstenåring ble utsatt for beskyldninger om å være både “rasist” og “nazist” av (mer eller mindre “venstreorienterte”) “antirasistiske” medelever. På den ene siden ønsket jeg nok å få bekreftet hvor meningsløs og urettferdig en slik beskyldning var, på den annen side så bidro det vel også til en mer spørrende innstilling til hva “nazisme” virkelig kunne være når begrepet ble misbrukt på den måten. Diskusjonen, som fant sted i en norsktime, gjaldt (sevsagt) innvandringspolitikken på den tiden, dvs på begynnelsen av 1980-tallet. Husker blant annet at jeg refererte til en artikkel i Aftenposten hvor det kom frem at mer enn 60% av nordmenn den gangen helst så at “fremmedarbeiderne” reiste tilbake til sine hjemland, og at jeg også klarte å komme inn på faren for det man i dag ville kalle “sosial dumping”. Det virket aldeles umulig å føre noen fornuftig debatt. Istedet altså ganske hemningsløs utskjelling. Etter å ha inntatt “kontroversielle” standpunkter i et par andre saker og med mye samme resultat så ga jeg mer eller mindre opp. Og sannsynligvis med betydelige følger for både hvordan jeg forholdt meg til denslags temaer og hvilke livsvalg jeg gjorde senere.

        • Breidablikk

          Interessant lesning. I alle disse spørsmålene er det jo en personlig side. Legger jo merke til at Faurisson tematiserer egen “annerledeshet” vet å henvise til hans skotske opprinnelse, og at han er ateist. Jeg kom vel langt senere til bevissthet og en selvstendig mening i alle disse spørsmålene, men husker fra barneskolen en uhyre klein og tung følelse i lesningen av en viss “dagbok” og ved foredrag om utallige triste skjebner. I god voksen alder har jeg jo lært meg å bli sint når jeg føler dårlig samvittighet uten grunn, særlig når det er pålagt utenfra. Følelsen av et trykkende “overjeg” ledsages derfor av sinne, frustrasjon – og befrielse når jeg hører eksempelvis Irvings foredrag.

          Selv kom jeg til bevissthet først gjennom egen erfaring i mitt yrke, der jeg fikk føle byrden av alle mulige “minoriteters” frigjøring og rettigheter. Når noen løftes fram, da synker jo andre, og som hvit, kristen mann har jeg jo lært hvor dårlig jeg ligger an. Jeg gav vel også opp, i den betydning at jeg anså det som nyttesløst å egenhendig kaste bort tiden på hjernevaskede aktivister av alle slag. Jeg har lært å holde meninger for meg selv, og har heldigvis kunnet velge den type arbeidsrelaterte aktiviteter hvor jeg er min egen herre, uten noe hensyn å ta annet enn familie.

          Altså: ingen egentlig resignasjon, bare en slags bevissthet om hvilken kamp som fører fram, og hva som er bortkastet tid. Vel anvendt tid er eksempelvis anonyme leserinnlegg hvor man kan uttrykke fornuft og realisme, i diskusjon med likesinnede og uten emosjon, og med en stadig styrking av jeg på bekostning av “Üeberich” og alle typer falsk dårlig samvittighet, innprentet helt fra barneskolen.

        • Det du forteller om “dagboken” understreker sterkt i hvilken grad vi tilhører to ganske forskjellige “generasjoner”, selv om det så vidt jeg forstår neppe kan være mer enn omkring et tiår mellom oss. Jeg slapp nå heldigvis å bli utsatt for det der helt nede i barneskolen. Jeg kan såvidt huske at vi muligens leste noen passasjer i en bok av Elie Wiesel, såvidt jeg husker var det Natt, men tror det var helt mot slutten av ungdomsskolen. Den hadde også tross alt en såpass “skjønnlitterær” form at det i det minste var mulig å ane at den i en eller annen grad var preget av “poetic licence”. Skjønt også denslag “undervisning” i ungdomsskolen omkring 1980 dannet selvsagt noe av bakgrunnen for den episoden jeg nevner her ovenfor. Disse “antirasistiske” elevene som vel bare omkring et halvår senere angrep meg hadde sannsynligvis også blitt pålagt å lese utdrag evnt hele den boken. Også forøvrig ble vi utsatt for en viss form for “undervisning” som hadde til hensikt å skape “holdningsendring”. Husker spesielt godt at det ble sendt en film som het noe sånt som “Bølgen” og handlet om en “nazilignende” bevegelse på en amerikansk skole. Ren fiksjon og ikke særlg realistisk. Men den ble vi pålagt å diskutere – og det nettopp som om “nazismen” var noe som kunne vende tilbake der og da i det sosialdemokratiske Norge ala 1981. Men om en del av mine medelever reagerte som de gjorde, sannsynligvis dels som følge av at de allerede tilhørte mer eller mindre “venstreorienterte” miljøer eller hadde en slik hjemmebakgrunn, så ble vi tross alt utsatt for denne opptrappingen av “antirasistisk” propaganda i en alder hvor man i større grad hadde utviklet en viss modenhet og kritisk sans og dermed også en evne til å etablere følelsesmessig avstand. Her bare et tilfeldig valgt eksempel på hvordan denne form for propaganda ble trappet kraftig opp på den tiden da jeg selv godt og vel hadde kommet meg ut av tenårene:

          https://tv.nrk.no/serie/ungdomsredaksjonen/FBUA07002886/12-11-1986#

          Dette eksemplet fant jeg i løpet av kort tid ved å søke etter ungdomsprogrammer produsert av NRK. Men jeg vil si det oppsummerer ganske godt hvordan motstandsevnen ovenfor ble brutt ned hos de som er noen få år yngre enn meg. 3 min og 45 sek ut i denne videoen dukker feks generalsekretær for det internasjonale Røde Kors, norske Hans Høegh, opp – og gjør et poeng av at det tross alt bare dreier seg om å ta imot tusen til femtenhundre flyktninger i året. Tilsvarende argumenter ble selvsagt også brukt av en rekke andre som politisk i realiteten hadde en i beste fall likegyldig, men som oftest mer eller mindre negativ, i verste fall direkte destruktiv innstilling til både nasjon og folk som bærende størrelser. Sigurd Skirbekk har også gitt en beskrivelse av hvordan denne propagandaoffensiven ble trappet opp fra omkring 1986, altså omkring samme tid som programmet ovenfor og serien det var en del av –

          Rasismefortolkning – kampen om de kulturelle kodene. Sykdom og smitte. På nyåret 1987 kom det en annonse på trykk i Aftenposten med teksten “Forsvar deg selv, ditt folk og kommende generasjoner mot fremtidsblinde politikere”. Annonsen karakteriserte informasjonen om norsk innvandringspolitikk som “menings-fascisme” og oppfordret folk til å danne grupperinger som kunne kjempe imot den offisielle politikken. Aftenposten tok altså inn annonsen, selv om avisen redaksjonelt tok avstand fra teksten. Til forsvar for sin åpenhet skrev redaktøren: “Vi tror at norsk presse bør være meget varsom med å kriminalisere legitime oppfatninger. Det er farlig å lyse andre meninger i bann”. Arbeiderbladet, som ikke tok inn annonsen, ga Aftenposten et tilsvar i en leder 19. januar: “Generelt kan vi gjerne slutte oss til slike banaliteter. Men ikke når det gjelder rasisme, eller meninger som kan utløse rasistiske holdninger hos leserne. Derfor tar Arbeiderbladet konsekvent ikke inn annonser som fører til hets, terror og umenneskelighet for de svakeste blant oss, innvandrere og flyktninger”. Avisen slo deretter fast : “Det er en skam at vi i Norge, med et så lite innvandrer og flyktninge-problem, ikke makter å løse disse spørsmålene på en moralsk høyverdig måte”. Dagen etter var det et stort møte i Oslo Jern og Metall der Reiulf Steen, ifølge avisreferatet, blant annet uttalte: “Rasisme er en sykdom som vi alle kan bli rammet av. Vi er alle disponerte til å bli rasister, under bestemte forhold og omstendigheter.” Jern og Metalls leder, Ellen Stensrud, fulgte opp: “Så lenge vi har økonomiske problemer, vil flere bli smittet. Derfor er det viktig at vi, i likhet med bedriftshelsetjenesten, driver forebyggende arbeide. Ellers frykter jeg at sykdommen brer seg langt inn i våre rekker.” I tillegg til sykdomsdiagnosen finner vi flere andre diagnostiske fortolkninger av motstanden, som hatefulle holdninger og som mangel på opplysning. – “Den som hater og går til rasistiske aksjoner, fratar seg selv evnen til å tenke fritt og uten fordommer”, uttalte til eksempel psykiateren Leo Eitinger, uten at det samtidig ble sagt at også andre former for hat kunne virke blokkerende på fri tenkning. Sosialministeren ga denne diagnosen, da Dagbladet i april 1987 presenterte henne for en MMI-undersøkelse som viste at 51 pst av et representativ utvalg mente at Norge burde ta imot færre flyktninger enn vi gjorde, mens en fjerdedel mente vi kunne holde oss til det antallet vi dengang tok imot og bare 8 pst ville ta imot flere: “Frykt, uvitenhet og manglende offentlig engasjement er årsaken til at vi så tydelig markerer at vi er oss selv nok” . Sigurd Skirbekk: Rasismefortolkning – kampen om de kulturelle kodene. (Utsnitt av artikkelen “”Rasisme” – avsløring eller tilsløring “, trykt i Per Bakke og Per Saugstad (red): Innvandring – fakta og problemer. Ad Notam/Gyldendal, Oslo 1993.)

          Selvsagt også verdt å merke seg her at Leo Eitinger uttalte seg i kraft av å være psykiater og å ha overlevd opphold i konsentrasjonsleir. Nå er det jo ikke slik at alle ungdommer på den tiden (1986) satt klistret til TV-skjermen for å se hverken NRKs “Diskuteket” eller Dagsrevyinnslag der Eitinger uttalte seg om “rasistiske” nordmenn som ondsinnnede og farlige “sykdomstilfeller” o.l.. Men det er, vil jeg påstå, et godt uttrykk for en politisk tilstand og hvilke virkemidler som mer generelt ble anvendt for å drive igjennom masseinnvandringen, “multikulturaliseringen” og etterhvert den regelerette ødeleggelse av den norske nasjonen som først de siste par tiårene har begynt å avtegne seg klart og tydelig.

          Der må jeg vel kunne si at det også for meg i betydelig grad har handlet om en reaksjon på vegne av andre, ihvertfall de senere årene hvor det har gått opp for meg i hvilken grad de som bare er noen ganske få år yngre enn meg nettopp ble utsatt for ytterligere hemningsløs og særdeles grov form for “forkleinelse” i en alder hvor man er langt mer sårbar og påvirkelig. For mange barn med bakgrunn fra mer eller mindre “venstreorienterte” hjem innebar det sannsynligvis en radikalisering som langt på vei kan forklare den fanatismen de senere har opptrådt med når det gjelder innvandring og kulturspørsmål. For barn med en mer eller mindre “borgerlig” bakgrunn har det nok snarere endt med at man ga opp, om det nå skyldes at enhver diskusjon ble umuliggjort av høyrøstede, hissige og, jeg tør si, hatefulle “antirasister”, eller at man faktisk lot seg påføre en mer eller mindre grunnløs skamfullhet.

          Ser man på konsekvensene av den opptrappingen av “antirasistisk” propaganda som fant sted den gangen så kan det knapt være mye tvil om at dette spilte en avgjørende rolle i en utvikling som riktignok først de siste par tiårene stadig tydeligere har avtegnet seg som et regelrett (kulturelt) folkemord på både den norske nasjonen og de vesteuropeiske forøvrig. Det er i første rekke der jeg reagerer – både på egne og andres vegne. Evnt svekket eller endog fraværende offentlige helsetilbud o.l. vil jeg tro et folk kan overleve. Dette i motsetning til en masseinnvandring drevet igjennom ved hjelp av historieforfalskning og propagandaindusert “holdningsendring”.

        • Breidablikk

          Sent, og bare kort. Du har nok en helt annen historie og det virker som om du har vært bevisst alle disse sprøsmålene og sett utviklingen langt tidligere enn jeg. Forskjellene mellom oss kan vel også skyldes ulike lokale forhold. Jeg er hjertens enig i deg i det du skriver, og kommenterer det ikke mer.

          Det jeg ønsker å bemerke: det er interessant at man kan komme til samme syn og konklusjoner på så mange måter. Gjentar meg litt: jeg kommer altså til full bevissthet om alle disse tingene svært sent. Jeg har helhjertet i store deler av livet delt de “multikulturelle idealer” og har endog valg, ialfall delvis, eget studieløp i tråd med idealer om “dialog mellom kulturer og religioner” og kristen økumenikk. Det ironiske er at jeg kommer til sans og samling gjennom å gå så langt som jeg kunne innad i det multikulturelle, økumeniske paradigmet, og selv oppdager problemene og farene. Dette i takt med at jeg i løpet av studietiden faktisk selv også blir moden og (ung) voksen.

          Først i ettertid, lenge etter, blir jeg i stand til å sette bitene sammen og spore den innflydelse jeg er blitt utsatt for. fra barndommen Man velger jo ikke selv oppvekst, familie, skolegang, lærer, lokal prest og trener. men jeg takker Gud for at jeg hadde nok motstand i meg, fra oppveksten, familien, skolen og universitetet, at jeg til slutt blir i stand til å tenke selv og se omverdenen på rasjonell måte. Og skjønner, mange mange år etter, at å ha en kvalm følelse ved lesning av “dagboken”, det var allerede en naturlig, sunn reaksjon på å føle samvittighetskvaler for en forbrytelse jeg ikke har gjort, og som – ialfall delvis, som “religiøst symbol”, kanskje også rent historisk – ikke engang har funnet sted. Jeg kunne også ramset opp andre erfaringer. Til syvende og sist kan man jo bare stole på egne erfaringer og egen forståelse, og finne bekreftelse for dette hos andre, fornuftige individer.

        • Psilly

          Uansett så vil jeg rette en takk til dere begge for flotte meningsutvekslinger. 🙂

        • Breidablikk

          Nødvendig for bevisstgjøring. De som farer meg propaganda og virker for “holdningsendring”, jfr Steinadler ovenfor, har jo et enkelt liv. Det å “miste (den multikulturelle, antirasistiske) barnetroen” er jo forbundet med langt større kvaler,.

        • Her tråkker jeg vel enda mer grundig uti denne “kleine materie”. Men da jeg skrev en av kommentarene her ovenfor så tenkte jeg også for meg selv at det å utsette barn for den form for “undervisning” som ble trappet kraftig opp fra omkring midten av 1980-tallet av, og som vel strengt tatt allerede var kommet godt igang på 70-tallet, med en viss rett måtte kunne kalles både perverst og sadistisk. Jeg droppet akkurat den beskrivelsen da jeg tross alt syns det ville bli vel mye. Men igår leste jeg altså videre i denne boken skrevet av Gerard Menuhin, sønn av den jødisk-amerikanske fiolinvirtuosen Yehudi Menuhin (og av den britiske ballettdanseren Diana Gould). Riktignok, isolert sett, bare et enkelt indisium, men likefullt et indisium som klart peker i retning av hvilken pervers, ondsinnet og regelrett sadistisk psykologisk dynamikk som, vil jeg påstå, sannsynligvis ligger til grunn for denslags “undervisning”. Menuhins bok var en stund tilgjengelig også på engelsk. Men på nett foreligger den på tysk. Janner-saken finnes det en mengde artikler om i engelsk presse. Det som imidlertid langt sjeldnere nevnes er at Janner også var hovedmannen bak “The Holocaust Educational Trust”:

          In Großbritannien „hat eine Organisation, die sich ‘Holocaust Educational Trust‘ [Stiftung für Holocaust-Erziehung] nennt, den größten Marktanteil ergattert. Diese riesige Organisation hat eines der größten Programme zur Umgestaltung der Gesellschaft anlaufen lassen, die Großbritannien je gesehen hat. Ihre hauptsächliche Errungenschaft besteht darin, die Holocaust-Propaganda zu einem zentralen Bestandteil der Kernschulfächer in England zu machen. Nun muss jeder Schüler zwischen 11 und 14 am obligatorischen Holocaust-Unterricht teilnehmen. Mehr als die Hälfte der britischen Schule beteiligen sich jetzt an dem von der Stiftung durchgeführten Programm ‚Lehren aus Auschwitz‘, in dessen Rahmen ungefähr 15.000 Schüler Auschwitz besucht haben. Die Stiftung leitet ein ehrgeiziges Indoktrinierungsprogramm, mit dem ‘die Öffentlichkeit erreicht werden soll’, und behauptet, unter den jungen Menschen Großbritanniens 20.000 ‘Botschafter’ rekrutiert zu haben, welche das Evangelium verbreiten und emsig dafür sorgen sollen, dass die Holocaust- Begeisterung keinen unannehmbar tiefen Stand erreicht. Die Wurzeln des gegenwärtigen Booms gehen auf das Jahr 2000 zurück, als sich 31 Nationen bei einer Konferenz in Stockholm darauf einigten, ihrer jeweiligen Bevölkerung einen obligatorischen und massiven Holocaust-Unterricht aufzunötigen.“ ( Occidental Observer , 5. Oktober 2013.) „Der Holocaust Educational Trust ist eine karitative britische Organisation mit Sitz in London, deren Ziel darin besteht, ‘junge Menschen jeden Hintergrunds über den Holocaust sowie die wichtigen Lehren, die man heute daraus ziehen kann, aufzuklären“. Er wurde von dem Labour- Oberhausabgeordneten Greville Janner gegründet. Sein Vorsitzender ist Greville Janner… Eines seiner Ehrenmitglieder ist Elie Wiesel. Eine der wichtigsten Errungenschaften der Stiftung bestand darin, dass der Holocaust Bestandteil des Nationalen Lehrplans für Geschichte wurde, was er auch weiterhin ist.“ (Wikipedia.) *** Gegen den ehemaligen Labour-Oberhausabgeordneten Lord Janner of Braunstone wird keine Anklage wegen angeblicher früherer sexueller Verbrechen an Kindern erhoben, weil er an schwerer Demenz leidet. Generalstaatsanwältin Alice Saunders gab am Donnerstag bekannt, dass es nicht im öffentlichen Interesse liege, den Kronanwalt und ehemaligen Parlamentsabgeordneten vor Gericht zu stellen . ( Guardian , 16. April 2015.) . “Lord Janner wird nicht gezwungen, vor Gericht zu erscheinen, wenn sein Fall vor Old Bailey. verhandelt wird, wurde festgelegt. Der 87-jährige Peer, der an einer starken Demenz leidet, soll am Dienstag erstmals vor dem Crown Court erscheinen, um sich für 22 Fälle von sexuellem Missbrauch von Kindern über drei Jahrzehnte zu verantworten. Ihm werden 15 Anklagepunkte von Sittlichkeitsvergehen und sieben Anklagepunkte von einzelnen sexuellen Übergriffen gegen insgesamt neun angebliche Opfer in den 1960ern, 1970ern und 1980ern zur Last gelegt… Aber verschiedene Quellen bestätigten, dass der Vorsitzende Richter die Anwesenheit von Lord Janner zur Anhörung nicht verlangen würde“ (Daily Telegraph, 28. August 2015) Gerard Menuhin – Wahrheit sagen, Teufel jagen.

          En sak hvor sammenhengen i og for seg kanskje ikke er like åpenbar og direkte. Men likefullt interessant at det for et par dager siden ble kjent at avdøde Sir Clement Freud var en pedofil overgriper. Det mest vesentlige i den saken vel i og for seg at selve undertrykkelsen av det som i visse miljøer ganske sikkert har vært en “offentlig hemmelighet” gjennom mange år sannsynligvis, ihvertfall i betydelig grad, har vært et resultat av “tribal loyalty running amok”:

          Mesirah and Child Sexual Abuse in Brooklyn.
          Taki took time out from recounting what happened at his Christmas party to provide this interesting tidbit: “Speaking of little boys, leave it to The New York Times to find a front-page story unfit to print because it wasn’t anti-Catholic: The Brooklyn DA recently arrested an astounding 85 Jewish Orthodox men on charges of child sex abuse. Back in 1985 a Hasidic “therapist” was indicted for abusing five boys, but police suspected he abused more than a hundred. Avrohom Mondrowitz fled to Israel, where he remains to this day a free man. Those nice guys who shoot rock-throwing Palestinian children refuse to extradite him. Brooklyn DA Charles Hynes now has to tread carefully. Fifty rabbis have signed a public announcement in Yiddish denouncing the Hasidic family who went to the cops. They asked—now get this—for any believer to kill the family that informed “on fellow Jews.” So what will happen to the 85 perverts? All I know is the Times has not published a word, whereas when the Catholic Church sex scandal broke, it led the news in the front page for months. There is something very evil when rabbis who hate the non-Jewish world can dictate to an abused child’s parents whether or not to talk to the mostly non-Jewish fuzz. If some parent were to go and firebomb the Times, we might see it appear on the back pages. Another egregious example of mesirah (including a death threat), and a nice comment illustrating how the Jewish sensibility of the Times deals with religion—a modern version of mesirah in its refusal to publish anything negative about its favorite religion/ethnic group. And then there’s the point about Israel not extraditing Jewish criminals—another topic the Times would rather avoid. There is no question that mesirah has its intended effect. The Occidental Observer, 29 December 2011.

        • Breidablikk

          Enig. Det festlige er jo at mot denne nye “politiske religion” er ingen opposisjon mulig, mens når det handler om våre egner religiøse tradisjoner, både Åsatro og Kristendom, der kappes man om å kritisere og marginalisere.

          Jeg har i en del innlegg i det siste argumentert med at alt det med Islam er sekundært når det gjelder de ulykker som rammer Vesten og Norge. Islam er “bråkete”, både terroren og fornektelsene av Islams rolle er helt hinsides. Men er ikke hele debattet og opptattheten rundt Islam – altså både for og mot, hele debatten, hele system – en slags villfarelse, en avledningsmanøver? Rimelig seriøse folk mener jo at en del av disse “islamske terrorangrepene” i virkeligheten er iscenesatt av ulike hemmelige tjenester. Jeg bare tar notis av slike teorier, men er jo selvfølgelig ute av stand til å si noe bestemt eller sikkert. Men langt viktigere er at mens Islam debatteres heftig, og følelsene er sterke, er det en langt viktigere innflydelse som foregår i det skjulte, og i den grad vi er oss dette bevisst hersker en fullstendig og ubrytelig konsensus. Islam er grotesk, mens “Shoah-religionen” er udiskuterbar. Det er her vi har det egentlige tabu.

          Vel, dette er kanskje forenklet. Likevel: debatt rundt Islam er mulig, mens spørsmål om “Holocaust” og “Shoah” er ikke bare forbundet med moralsk fordømmelse og religiøst tabu, men også med juridisk sanksjon.

          Dertil kommer jo også det historiske: hendelsene i den andre verdenskrig (med forhistorie) og de maktforhold som resulterer derav ligger jo forut for masseinnvandringen og Islam. Og for den del: frigjøringsteologien. Min hypotese er at vi må skille mellom “paradigmet” eller “opprinnelsen” til et problem, og dens dagsaktuelle og brennhete tematikk (Islam og terror) Og min overbevisning om at opptattheten rundt Islam, og kritikken, selvfølgelig er korrekt, men at denne fokusen ikke fører oss framover. “Oss”: jeg mener endog såkalt “kritiske” og “alternative” nettsteder, politiske partier, tenkere, osv. Det virker som om ikke bare politikken (eks FrP, AfD, SD) er lammet, men også tenkningen. Tabuet forblir tabu, det hellige forblir urørlig og unevnelig.

          Pessimistisk alt dette, man får bare håpe at stadig flere i vår kultur får øynene opp, når man som nå i Tyskland blir konfrontert med de omfattende skadevirkningene – ran, voldtekt, uhyre utgifter, utrygghet, arbeidsløshet – av en rådende, destruktiv ideologi. Selv har jeg vært inne på tanken om et forskningsprosjekt, men har slått det fra meg: et gammelt paradigme, et tabu, et religiøst symbol kan vel ikke egentlig bekjempes med argumenter, hvor fornuftige de enn måtte være: et symbol kan bare miste sin kraft og sin inflydelse, og et politisk regime kan falle sammen på sin egen tilkortkommenheten: Åsatroen må på et visst øyeblikk ha mistet sin tiltrekningskraft, og kristendommen må ha vunnet hjerte og sinn iallfall på tilstrekkelig toneangivende deler av befolkningen – i Norge og Eropa – for å kunne vinne fram. Og Sovjetsystemet falt sammen hovedsaklig på grunn av sine egne mangler, ikke ved invasjon eller vestlig påvirkning.

          Igjen: pessimistisk dette, kanskje. Men man kan jo ikke annet enn å tenke selv og skrive fritt så langt man rår – mens man venter på “Verdensånden til hests”.

        • Breidablikk

          Legger til: idet vi skriver fortsetter ritualet: en 94-åring er nå dømt, tidl. Auschwitz SS-vakt. Snakk om nidkjærhet! Slik iscenesettes både “offer” og “overgriper” og hele det mytiske komplekset … idet 1-2 millioner muslimer velter inn over Tyskland sist år, i mange tyske aktivisters håp om å “utslette det tyske folk” og “sørge for at tyskerne aldri mer blir flertall i egne byer”.

          Uten overhodet å benekte historiske fakta og krigens grusomhet, også mot minoriteter – her har Europas destruksjon iscenesatt, den “hvite, kristne manns” evige skyld i “folkets” lidelser som, historisk sett, erstatter “kristi lidelser” i europeisk religiøst liv. Her er sannelig “loven erstattet Evangeliet”, for å snakke i nytestamentlige, kristne termer. Krigens seierherre fortsetter sin nådeløse kamp mot krigens tapere, her i figur av en svak, skjelvende 94-åring… mens både Tyskland, USA og andre fortsetter de uhyre betalinger til en viss stat og et visst folk.

          http://www.lemonde.fr/international/article/2016/06/17/un-ancien-garde -du-camp-d-auschwitz-condamne-a-5-ans-de-prison_4952858_3210.html

        • Tilllater meg avslutningsvis å spore litt mer grundig av, skjønt poenget henger sammen med utgangspunktet. Utgangspunktet for hele min skepsis angående “Holocaust” og den offisielle historien om “folkemord” var, tror jeg, faktisk barndommens identifikasjon med “indianerne” og det faktum at jeg strengt tatt aldri ga den opp. (In a sense, to grow up is to give up.) Hvilken brutalitet de enn evnt måtte ha vært istand til å oppvise så har jeg aldri vært i tvil om at de hadde, og stadig har, retten på sin side. Det samme året hvor jeg kom opp i den der diskusjonen om innvandringen så leste jeg også så godt som alt av Hamsun. Og en av tekstene der handlet om de siste beseirede “indianere”. Hamsun befant seg i San Francisco på nettopp den tiden hvor den siste fordrivelsen av dem fra det nordvestligste hjørne av “Amerika” hadde funnet sted. Og der ser det ut til at han har observert en flokk av dem kommende gående). Han beskriver dem som et folk istand til å beholde en form for stolthet selv i nederlaget, og det i motsetning til de negre som tross alt på et vis befant seg på seierherrenes og kolonisatørenes side. Den teksten har dukket op i tankene hos meg en del ganger spesielt de senere årene. Og selvsagt fordi det nå, omenn med andre midler, i et historisk sett rasende tempo foregår både en kolonisering og et de facto folkemord ovenfor samtlige av folkene i det nordvestlige Europa – og det tildels som en direkte følge av en “amerikanisering” som i sitt hele sitt utgangspunkt nettopp er grunnlagt på det mest omfattende folkemord i verdenshistorien. Den gangen jeg leste den der teksten av Hamsun relaterte jeg det forsåvidt også til nazismen, den andre verdenskrigen og hele den offisielle forestillingen om “vår” kultur som på et eller annet vis preget av en særlig høyverdig og human innstilling.

          Så tilbake til min avslutningsvise “avsporing”, tilbake til dette utgangspunktet. Det verste er, vil jeg si, strengt tatt at man stadig opererer med “en lov for Loke og en annen for Tor”. Noe denne saken mot Reinhold Hanning der nede i Tyskland selvsagt bare er nok et slående eksempel på. Både når det gjelder erstatninger til ofre og forfølgelse av skyldige operer man med hårreisende forskjellige standarder, om man overhode gjør rett i å kalle det noe slikt. Strengt tatt så er det nettopp i USA at verdens mest omfattende folkemyrderier faktisk ble gjennomført, i den forstand at en rekke folk faktisk ble utryddet og at samtlige av de opprinnelige innbyggere over et helt kontinent ble frastjålet sitt land. Dette selvsagt i motsetning til “folkemord” hvor folkene i seg selv har overlevd. ja endog i det mesty prominente tilfelle slett ikke mistet sitt land, men fortsatte sin kolonisering av et område hvor det allerede fra før av bodde andre.

          Men utnyttelsen av “Holocaust” som en form for pseudo-religion, handler altså langt ifra bare om Israel, men i siste instans kanskje vel så mye om USA. I begge tilfeller dreier det seg jo også om nasjoner fundert på kolonisering, også for USAs del sluttført først noen få tiår forut for den andre verdenskrigen. Skulle man operert med tilsvarende tilbakevirkende lover etter den andre verdenskrigen som man altså den dag i dag gjør ovenfor slike som Reinhold Hanning, ja så skulle “indianerne” ganske enkelt hatt sitt land tilbake, og evnt eldre som deltok i den fordrivelsen som Hamsun beskrev den siste utløpet av i 1890 burde ha vært stilt for retten og som et minimum idømt lange fengselsstraffer. I den sammenhengen blir jo det lille landområdet som jødene tok kontroll over etter den andre verdenskrigen der nede ved enden av Middelhavet nærmest for “ei pølse i slaktetida å regne”. Men det understreker altså forsåvidt bare at det langt ifra bare er på vegne av Israel at “Holocaust” har blitt instrumentalisert.

          Det kan kanskje være greit å nevne at jeg sånn sett heller ikke har særlig mye sans for den obsessive opptattheten av palestinernes sak fra “vestlige” lands side. For skulle man også her operere med “samme lov for Loke som for Tor”, vel så burde jo også USA ha vært både boikottet og kritisert sønder og sammen hver bidige dag. “Indianerne” forblir tross alt avspist med “reservatene” de ble plassert i etter at de så sent som mot slutten av det nittende århundre ble fordrevet fra de siste store landområdene hvor deres forfedre fritt streifet omkring gjennom årtusener. Er det en folkegruppe som tilsist kanskje mer enn noe andre har endt opp med å nyte godt av dette landrøveriet, og de folkemord det resulterte i, vel så er det jo faktisk også jødene. Skjønt da nettopp i kompaniskap med den øvrige amerikanske – og “amerikaniserte” europeiske – befolkning som har endt opp “Holocaustmuseer” i nærmest hver bidige by av en viss størrelse der borte.

          Vanishing Race, by Edward S. Curtis (1868-1952)

        • spirild

          Herve Ryssen må være forsiktig når han skal snakke “jødiskhet”-
          Men han sier at det ER mulig:
          Real assimilation is possible, Ryssen claims, — if Jews are willing to reject their judéité.

          Les om Ryssen og hans arbeid her bla, for de som ikke leser fransk:

          http://www.counter-currents.com/2010/10/the-psychopathology-of-judaism -2/
          http://www.counter-currents.com/2010/11/the-jewish-mafia-an-interview- with-herve-ryssen/

          Så mye som holdes i det skjulte.
          Orker man, er det meningen at vi skal vite ALT?

        • Breidablikk

          Føler jeg må ekspandere litt i denne diskusjonen, essensiell i mine øyne – og kanskje bare i mine øyne, muligens irrelvant for deg og andre. La gå:

          Mitt “overjeg” er ikke utelukkende moralsk: det handler også om et følt krav til akademisk-vitenskapelig type etterettelighet og redelighet. Den offisielle historien er entydig, og det er opp til opponenten å levere en overbevisende demonstrasjon for hans versjon av historien.

          Derfor forfektelsene: helt ærlig, jeg kan ikke si noe fra eller til når det gjelder de historiske fakta. Og: forut for det rasjonelle, og historiske, og vitenskpelige, og generelt politiske – Jeg må innrømme ovenfor meg selv, og kan innrømme det her, i en slags semi-offentlighet: mitt emosjonelle utgangspunkt vedrører ikke primært min egen person, men personers skjebne, som lever i min omverden. I min hjemby, i mitt nabolag fortelles det om køer og trange kår for psykisk lidende, eldre, syke, alenemødre og andre utsatte grupper av nordmenn, samtidig som fremmede, innvandrende populasjoner mottar generøs støtte og finansiering, og dertil oppfører seg uverdig med ulike former for vold og kriminalitet. Det er dette som er mitt emosjonelle utgangpunkt. Dypt følt urett på vegne av egne, lokale og samtidige forhold.

          Miin interesse for den andre verdenskrig er derfor langtfra nøytral: jeg har en vital interesse, emosjonelt, vitalt, og negatiavt begrunnet. .

          Med andre ord. min interesse for de aktuelle historiske fakta og hendelser er derfor sekundær. Det er ikke før etter lang tids observasjon av argumenter og debatter, og de type tankeformer som ligger bak, at jeg interesserer meg for den andre verdenskrig.

          Jeg er kommet til at jeg – elle rmin generasjon – aldri kan gjøre noe bedre hisotrisk arbeide enn Fourisson, Irving og mange andre “alternative” vitenskapsmenn som – som forskere – hadde tilgang til Hitlers og Himmlers samtidige. Det som fremdeles kan utforskes, og som eventuelt er vår generasjons oppgave, er å ta oppgjør med den ideologiske bruk av hendelser og myter fra WW2, som anvendes, direkte og (helst) indirekte som begrunnelse for dagens multikultur og masseinnvandring.

          For meg personlig har Irving vært av størst betydning. Hvis du Steinadler husker, har vi diskutert, i anledning “Gyllen Morgenrøde” i Hellas og ukrainsk omveltning, den forbløffende “naziromantikk” man kan se hos Gyllen Morgenrøde, og den like merkverdige hat mot jøder man kan merke hos nasjonalistiske ukrainske jøder. Spesielt vakkert er ikke noe av dette. Men ærlig må man jo innrømme at det handler om personer, både nazientusiaster og jødehatere, som man ikke kan forutsette som mindre rasjonelle enn oss selv.

          Det jeg vil fram til er at de rareste og mest politisk ukorrekte holdninger og uttalelser hos “hatefulle” grekere og ukrainere lar seg forklare historisk. Tidligere har du omtalt, med dokumentasjon, de sosiale konflikter mellom jøder og lokal befolkning i Ukraina, særlig Galicia. Via Irving har jeg i de tsiste erfart mer om de sosiale spenninger mellom lokalbefolkning og jøder i hele Øst-Eruopa, fra Ukraina til de baltiske land, inkludert Russland. Fakta er at de lokale befolkninger, ifølge Irving, selv gjorde kort prosess med lokal jødisk befolkning før nazistene ankom, og at dette har bakgrunn i langvarige sosiale spenninger mellom jøder (migranter) og lokalbefolkning. Kort: Det virker på meg som om de mest grusomme hendelser i andre verdenskrig lar seg forklare på rasjonell, faktabasert måte, selv om man selvfølgelig ikke har noen “rettferdiggjøring”. De fakta som det “antirussiske” og “proamerikanske” establishement fortier om Ukraina, Ungarn og de baltiske land, de lar seg forklare historisk, og ikke primært ved en slags irrasjonell affekt eller holdning kalt “antisemittisme”.

          Tilbake til mitt “overjeg” eller sterkt følt krav om redelighet og rasjonalitet: jeg selv føler at jeg ikke trenger å “tro” på noen versjon av historien, hverken den etablerte, eller den alternative, hos Irving, Faurisson og andre revisjonister. For meg er det tilstrekkelig at jeg oppdager historien som usikker, som gjenstand for debatt og objekt for tolkninger og kontrovers. Hvorfor? Jo, fordi min interesse og mitt engasjement er ikke historisk og gjelder ikke andre verdenskrig: den angår min konkrete livsverden og, utividet, helle vårt land, vårt folk, og endog vårt kontinent. Poenget er ikke å kunne slå fast noen “alternativ historie” som sannhet eller fakta: det er tilstrekkelig å kunne vise til alternative historiske fortellinger og dermed spenne ben på en unik og “domatisk” type historiefortelling som kan la seg bruke for en multikulturell ideologi.

          Vel, etter alle disse distinksoner og forbehold, kan jeg jo anbefale en video som viser at vi, i ukorrekthetens disipliner, fremdeles har mye å lære:

          https://www.youtube.com/watch?v=pyVDBzq2hoE

        • Breidablikk

          Legger til: Irwing har noen forbløffende beretninger om “folkets” innvirkning på Churchill personlig (økonomisk støtte til Churchill personlig) og på England, dermed avgjørende for Englands innsats mot Tyskland under andre verdenskrig. Har dessverre ikke referanse her, annet enn mer til hans verker om Churchill, tema jeg har bare hørt i foredragsform. – Men interessant, og altså vedrørende samme tidsperiode, samme tidsperiode som staten Israel oprettes. Alt bare tilfeldigheter?

          – Det fiffige er jo at bare å peke på slike historiske fakta, det er jo allerede umoralsk, hatefullt, kanskje også en forbrytelse… Iallfall “konspirasjonsteori”… hvis man i tillegg ser på etnisiteten til enkelte toneangivende franskmenn i destruksjonen av Libya og Syria (Sarkozy, Henry-Levy, Fabius)

    • Lillemor

      Det er nesten så man skulle tro dette folkeslaget var velsignet. Helt til de begynte å falle fra og omfavne multikulturen, fra hvilket tidspunkt vi vel kan konstatere at det har gått radig utfor.

      Kristne mennesker (altså mennesker som søker etter å leve sitt liv med Bibelen som rettesnor), kan trøste seg med at også Jesus skilte mellom mennesker, og at han slett ikke hadde tenkt å frelse dem alle. Ikke engang dem som trodde på ham!

      I historien om den kanaaneiske kvinnen, overser han henne totalt fram til disiplene ber ham bli ferdig med henne fordi hun er plagsom, hvorpå Vårherre repliserer (Matt 15, 24): «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.». I neste setning, er han endog frimodig nok til å sammenligne alle utenfor denne flokken sin med hunder.

      Han gjorde seg stor møye med å holde sitt budskap fra disse andre: Når han talte til sine egne med andre tilstede, talte han alltid i ligninger for at disse andre ikke skulle forstå.

      • Breidablikk

        Vel, det med Jesus og Kristendommen er litt vanskelig – det fins jo hele bibliotek på tema om hvem Jesus og frelsen gjelder. Selv gjør jeg det enkelt: Jødene forkastet Jesus, iallfall historisk sett, og det kom til et brudd som er overtydelig i kristen teologi, helt fra Det nye testamente. Noen har nok vaklet fram og tilbake i synet på jødene, som Paulus i Romerbrevet, men i historiens lys kommer sannheten fram: det er to ulike “folk” som skiller lag, og forholdet mellom dem er gjerne spent og fientlig, og gjensidig således, noe som kommer fram både i Det nye testamente/kristne forfattere, og i jødisk tradisjon, nedfelt i Talmud.

        Enkeltpersoner som er sterkt troende rent personlig gjør ofte den feil at man blander to registre, teologi/tro/affekt og historie. Typisk i Norge er at folk enten har et teologisk eller et affektivt forhold til jødene: enten teologisk, idet jødefolket blir “rot” eller “stamme”, og kristendommen, som Islam, blir en underordnet og avledet gren. Eller affektivt: jødenes uhyre og unike lidelser gjør dem til selve paradigmet på et forfulgt, lidende og opprimert folk, og i deres fotspor opptrer alle de lidende og undertrykte på hele jorden – og den hvite, kristne mann som skyldig. (Denne affektive holdningen snus også gjerne mot jødene, idet mange blir svært propalestinske og proarabiske, mot jødene. Men i bunn har man det samme affektive forhold, en sterk affekt som er typisk i en religiøs iver)

        Mot all denne irreførende tro og affekt har satser jeg kun på historisk orientert, saklig kjølighet. Historiker Terje Tvedt eksempelvis, har effektivt sabotert myten om “de tre abraamittiske religioner” som liksom skal være “varianter av det samme”, idet han tørt bemerker at det de tre religioner og folkene som bærer dem, har felles, er noe religiøst tradisjonsmateriale, og fint lite annet. Vel: så kort og godt kan det sies. Kristendommen i Vesten har det særpreg at den er preget av gresk, romersk og germansk arv, og etterhvert er preget av nord-europeisk høykultur. Noe særlig bedre har ikke kloden å by på, i mine øyne.

        Når det gjelder jøder i forrige århundre kan man jo lese om deres historie i Øst-Europa, og deres forhold til og oppførsel ovenfor ulike slaviske folkeslag, ungarere og baltere, og i Russland/Ukraina. Noen kontroversielle historikere forteller jo at når nazistene kom, da fant de lokalbefolkningen i full ferd med å gjøre jobben for dem. Spørsmålet blir da: gjorde det de helt uten grunn, drevet av en slags uforklarlig og mytisk “antisemittisme”, eller hadde balteres, ungareres og ukraineres forhold til jødene – og massakrer av dem på visse tidspunkt – forklaring i reelle sosiale forhold, som vi i dag ikke vet så mye om og enda mindre liker å snakke om? Jeg føler at her må vi holde oss til rene historiske fakta, selv om vi ser hvordan hele folkeslags kollektive affekt, i reaksjon på både makt og avmakt, lar seg avbilder i kollektive myter. Den videoen jeg lenker til over nevner jo spesielt øst-europeiske jøders innflydelse i USA, interessant nok, og deres bruk av Shoah-myten. Men som “historiker” og realist tror jeg ikke på myter, og som kristen tror jeg bare på den store kristne fortelling, intet annet. Og derav er jeg fientlig mot alle typer “politisk religion”, særlig når denne tematiserer vestlig, kristen skyld for overgrep vi ikke har begått, ja, som i en viss forstand – altså i religiøs mening – ikke engang har funnet sted.
        For myter kan ikke finne sted, bare historie: myter er alltid uttrykk for et bestemts folks historiske erfaring, og dermed ikke universell. Både som “realhistoriker”, og som kristen – altså i to ulike register – står jeg imot alle forsøk på å blande historie og myte, likeledes alle forsøk på en universell myte, ifallfall når den vestlige, kristne mann blir synder og skyldig, og andre folk blir lidende offer – og kravstore reperasjonsberettigede og rettighetshavende.

        Når det gjelder meg selv har jeg intet spesielt syn, bortsett fra det rent faktiske. Når multikultur er, i mine øyne, en ulykke som rammer oss, da blir jeg jo rimelig skeptisk til multikulturens og innvandringens premissleverandører. Hvem de er, og hvordan hele mekanismen fungerer, det er nå vårt viktigste studieoppgave.

        • Lillemor

          Når det gjelder hvem frelsen gjelder for, er det vel greiest å holde seg til Bibelen, tror jeg 🙂

          Slik jeg har forstått det, kom det en god del fra Israels folk tilbake etter deres fangenskap i Babylon (man kan tenke seg at det var «lydige» israelitter, og de var hovedsaklig fra Juda og Benjamins stamme, som ble gitt lov), og sammen med dem kom da også deres herrer, og de hadde med seg den babylonske Talmud.

          Det er vel denne babylonske Talmud Jesus fordømmer når han taler til fariseerne om deres tradisjon, og det er vel også nærliggende å tenke at de fleste av disse som kom til å konvertere til jødedommen heller ikke var av Israels barn.

          Det folket vi i dag kaller jøder, er vel stort sett khazarer, som konverterte for noen hundre år siden, og som da heller ikke tilhører Israel (som er tuftet på blod, ikke religion).

          Denne studieoppgaven din er utvilsomt viktig, og resultater av slike studier bør deles raust og flittig! Men kanskje den aller viktigste oppgaven burde være bønn? Israel har alltid blitt straffet ved frafall. Og illevarslende nok, ser det ut til at straffedommen også denne gangen er proporsjonal med frafallet.

        • Breidablikk

          Jojo, vi holder oss til Bibelen som kristne. Men iallfall jeg, jeg skiller mellom tro og viten, teologi og historie – selv om de to instanser eller faktorer alltid er sammenvevd. Ikke enkelt dette!

  • invernes

    Kølner-kardinal kan dra til helvete hvor han hører hjemme ! sammen med resten av det homofile lesbiske prestehelvete og grise biskoper som dyrker satan.

  • Måtte Brexit “leave” falangen bli så stor att den även vinner ifall valfusk förekommer!

  • Lawrence

    En økse ville pynte på kardinalens pande.

  • Jeg er ihvertfall ikke i tvil om at vi må forsøke å vite så mye som mulig. Skjønt det mulige selvsagt også handler om hva man er istand til å bearbeide mentalt uten at det tærer for mye på energi og humør.

    »Wie viel Wahrheit erträgt, wie viel Wahrheit wagt ein Geist?« – dies wurde für mich der eigentliche Werthmesser. Der Irrthum ist eine Feigheit… jede Errungenschaft der Erkenntniß folgt aus dem Muth, aus der Härte gegen sich, aus der Sauberkeit gegen sich… Eine solche Experimental-Philosophie, wie ich sie lebe, nimmt versuchsweise selbst die Möglichkeiten des grundsätzlichsten Nihilismus vorweg: ohne daß damit gesagt wäre, daß sie bei einer Negation, beim Nein, bei einem Willen zum Nein stehen bliebe. Sie will vielmehr bis zum Umgekehrten hindurch – bis zu einem dionysischen Ja-sagen zur Welt, wie sie ist, ohne Abzug, Ausnahme und Auswahl –, sie will den ewigen Kreislauf: – dieselben Dinge, dieselbe Logik und Unlogik der Verknotung. Höchster Zustand, den ein Philosoph erreichen kann: dionysisch zum Dasein stehn –: meine Formel dafür ist amor fati. Friedrich Wilhelm Nietzsche: Der Wille zur Macht II – Kapitel 12; Dinoysos II. 1041.

    « Le mashia’h [מָשִׁיחַ , messie] ne viendra que quant Edom,
    l’Europe, la chrétienté sera totalement tombée. Donc je vous pose la question : “C’est une bonne nouvelle que l’islam envahisse l’Europe ?”. C’est une excellente nouvelle, ça annonce la venue du mashia’h. Excellente nouvelle. »
    Un rabbin se réjouit que « l’islam envahisse l’Europe »

    Litt mer om rabbineren som kom med denne uttalelsen:

    Yéchouot Yossef est une Yéchiva créée pour les francophones par Rav Ron Chaya. Les élèves s’initient à l’étude de la Torah et du Talmud et approfondissent leur connaissance du judaïsme. Les cours ont lieu matin, après-midi, et soir. Cinq niveaux d’étude sont proposés, de l’initiation jusqu’aux niveaux des grandes Yéchivot israéliennes. […] Bienvenue à Jérusalem, et plus particulièrement à Ramot, un quartier très vert et très aéré de “Yéroushalaim”. A travers ce montage vidéo réalisé par les étudiants de la Yéchiva, vous découvrirez comme ce déroule une journée en Yéchiva… en espérant que cela vous plaira! LEAVA.fr. La Yéchiva en Vidéo.