Fotos ©  Fjordman, klik for helskærm

Midsommer og Lucia

Mange land feirer midtsommer. I Sverige er dette derimot en spesielt stor fest for hele familien. I juni 2019 hadde jeg for første gang gleden av å feire svensk midtsommer i den lille kystbyen Varberg. Det var en meget positiv opplevelse som jeg er glad for å ha fått med meg.

I desember 2019 fikk jeg også se feiring av en annen svensk tradisjon, lucia i universitetsbyen Lund. Det finnes fremdeles noe av det gamle Sverige som er intakt, men dette er nå under sterkt press. Feiring av lucia blir ikke ansett som multikulturelt og begynner gradvis å forsvinne i noen svenske kommuner.

Luciadagen 13. desember var en fredag. I sentrum av Lund var det samtidig de ukentlige demonstrasjonene mot den påståtte globale «klimakrisen,» inspirert av den unge svenske aktivisten Greta Thunberg.

Lund domkirke holder flere konserter under lucia. For meg var dette høydepunktet på besøket. Atmosfæren var praktfull, med sang i ei vakker kirke. Det var noen utenlandske besøkende der, men nesten ingen kvinner med hijab. Europeisk musikk er tydeligvis ikke interessant for muslimer.

Det var derimot dårlig sikkerhet. Ingen sjekket min bag, for eksempel. Det ville ha vært enkelt for en jihadist å ta seg inn i ei fullsatt kirke med ei bombe, eller med skytevåpen og kniver. Dette kunne ha blitt en massakre noen dager før jul.

Det er ubehagelig å tenke slik. Men jeg skal innrømme at tanken på et mulig angrep streifet meg da jeg gikk fra konserten. Det finnes nå militante muslimer over nesten hele Sverige. Meget brutale jihadister som har kjempet for Den islamske staten (IS) i Midtøsten går fritt rundt i svenske byer. Lund ligger dessuten bare noen minutter med tog utenfor Malmö, hvor det bor mange muslimer.

Det virker som om svenskene ennå ikke forstår at de har importert mennesker som fører krig mot dem.

På overflaten ser ting normale ut

Ved begynnelsen av 2020 er supermarkedene i Sverige fremdeles fulle av mat. Bussene går, selv i beryktede byer som Malmö. På overflaten ser ting normale ut. Dessverre er det som er «normalt» blitt et nivå av vold som var fullstendig utenkelig i Skandinavia 30 eller 40 år tidligere. Sverige opplever en bølge av bomber, eksplosjoner og offentlige skytinger som man ellers kjenner fra land i krig.

Det dukker opp stadig flere videoer på internett med svensker som forklarer hvorfor de har valgt å forlate sitt hjemland. Mange av dem sier at frykt for kriminalitet og vold er en direkte medvirkende grunn til at de flytter i eksil. Dessuten føler de ikke at de for noe igjen for de meget høye skattene man betaler. Svenske kommuner har stor gjeld. Helsevesenet fungere ikke godt, og en rekke sjukehus er i krise.

Mange svensker frykter for sin fremtid. De vil ikke bli gammel i Sverige, og de vil heller ikke at deres barn skal vokse opp der. Miljøet for å lære i skolene er dårlig. En del etniske svensker, både gutter og jenter, blir utsatt for fysisk vold og seksuell trakassering. De blir sjikanert og fornedret for å være svensk i Sverige.

Denne strømmen av godt utdannede mennesker som emigrerer fra Sverige vil trolig fortsette og kanskje øke i årene som kommer. Samtidig fortsetter det å strømme inn innvandrere og asylsøkere fra dysfunksjonelle land med brutale klankulturer. De økonomiske og sosiale problemene vokser.

Mentalt slitsomt

For 10-15 år siden skrev jeg ganske mange essayer om kriminalitet og vold i Sverige. Dette gjør jeg ikke like ofte i dag. Grunnen til dette er ikke at volden er blitt borte. Tvert imot eskalerer den til stadig nye høyder. Jeg orker bare ikke å tenke på eller skrive om vold og skit så ofte. Det er mentalt slitsomt.

Som barn på 1980-tallet husker jeg at jeg hørte nyheter om borgerkrigen i Libanon. På 1990-tallet hørte jeg om krigene på Balkan. I begge disse tilfellene var det multikulturelle samfunn med mange muslimer som brøt sammen i brutale kriger. Når man hørte om bomber og skytinger der så reagerte man til slutt ikke så mye fordi brutalitet var blitt rutine.

For meg er det skremmende å oppdage at jeg begynner å få det samme reaksjonsmønsteret for vestlige land som Sverige og Frankrike som jeg tidligere hadde for land som Bosnia: Gjengvoldtekter og tortur er ikke lenger nyheter. De er blitt rutine, en del av dagliglivet.

Sverige er et vakkert land, med mange vakre steder og historiske plasser man kan besøke. Dessverre er det ikke det samme trygge og trivelige landet som det var i min barndom. Sverige er nå mye farligere og mer voldelig enn det var på 1980-tallet. Grov kriminalitet kan ramme nesten hvem som helst.

En enorm masseinnvandring har smadret deler av det svenske samfunnet på bare to generasjoner. Noen av mine venner, som danske Steen Raaschou bak nettsiden Snaphanen.dk, reiser nesten ikke til Sverige lenger. De finner det deprimerende å se et land i totalt forfall som begår nasjonalt selvmord. Selv har jeg hatt glede av mine små reiser i Sverige. Hvert besøk der fyller meg derimot med stadig stigende uro.

Under den polerte overflaten merker man økende frustrasjon og redsel, noen ganger blandet med sinne. Mange svensker har en følelse av at deres land befinner seg i indre oppløsning og er på vei mot en kollaps. Dessverre ser mange av dem fremdeles ut til å stemme på de samme politiske partiene som har skapt denne situasjonen.