Av Hans Rustad (fotos © Snaphanen)

Lars Vilks er stor i Danmark. Ville begge tv-kanalene stilt med crew, og flere fotografer og aviser vært til stede, hvis det hadde vært i hans hjemland Sverige? Spørsmålet er hypotetisk og vil aldri bli besvart.

Lars Vilks kommer aldri til å delta i et møte i Riksdagen, slik han lørdag gjorde på Christiansborg.

Men vi kunne like gjerne inkludert Norge. Det er like utenkelig at Lars Vilks vil delta i noe møte på Stortinget. (Sist han var i Oslo ville venstrefløyen kjeppjage ham.)

Nærkontakt

De danske Folketingsmedlemmer benytter seg av retten til å leie lokaler i Folketinget.

På den måten slipper Folketinget virkeligheten innpå seg. I Sverige og Norge holder man den ute.

Etter at sikkerhetstruslene ble noe man må ta på største alvor, er denne konfrontasjon viktig. Nasjonalforsamlingen viser at den er hva navnet sier: den representerer nasjonen. Når det sivile samfunn er truet tar nasjonalforsamlingen den under sine beskyttende vinger.

Samtidig er det å krype inn bak murene på Christiansborg et nederlag for det sivile samfunn. Det er et varselstegn hvis voldelige grupper får definere hvem som kan delta på offentlige møter. Det gjør de nå. Denne trusselen tar ikke politikerne på alvor. Selv etter Krudttønden viker de unna de spørsmål som med ubønnhørlig tyngde melder seg: Hvor stanser det? Hvor mange skal bli drept før man viser handlingskraft? Det er ufattelige mange tiltak et samfunn kan sette i verk, hvis det først vil. Faren er at demokratiet venter så lenge at reaksjonen blir hard når den først kommer.

Symbolsk viktig

Lørdagens møte var det første siden Krudttønden og symbolsk viktig.

Lars Vilks fortalte om sitt “nye liv”. Han lever nå et “ambulerende” liv; han flyttes fra sted til sted. Hvor innskrenkende dette er ga han et bilde på da han sa at det var en stor befrielse å komme på et møte som det på Christiansborg, og han beskrev det som “friheten ved å gå fra rom til rom”.

Slik taler et menneske som lever som fange.

Jihadistene har dømt Lars Vilks til livsvarig fengsel og eksekutører av straffen er ikke jihadistene, men det demokratiske Sverige. Det er sannheten som det samme Sverige helst ikke vil snakke om. I stedet har de et behov for å påpeke at Lars Vilks har brakt seg selv i denne situasjonen. Gjennom noen tegninger. Slik slipper de å konfronteres med innrømmelsene de har gjort overfor en voldelig bevegelse.

Symmetri

Vi blir alle til deltakere i dette spillet som islamistene har satt i scene. Sverige gir beskyttelse, fysisk, men politisk isolerer de ham. Danmark tar imot ham, på selveste Christiansborg, og mediene møter mannsterkt opp. Det er et uttrykk for at ytringsfriheten står sterkere i Danmark.

Men samtidig finner møtet sted inne bak tykke murer, og en annen Lars, Lars Hedegaard, som også ble forsøkt drept, må leve i skjul i sitt eget fedreland. Han kan ikke bevege seg fritt.

Det er tilstander vi forbinder med besettelse. En usynlig fiende er til stede i Danmark, Sverige og Norge. Hvordan forholder vi oss til den? Hvem er det?

Begrenset

Hvis man ser sikkerhetsoppbudet rundt Lars Vilks forstår man at det vil være begrenset hvor mange myndighetene virkelig kan beskytte. Det krever for store ressurser. Tilsvarende gjelder overvåking av det islamistiske miljø. Det krever enda større ressurser.

Hvordan reagerer myndighetene? De styrende skyver de politiske spørsmål foran seg. Man velger ad hoc-løsninger. Man tar de presserende oppgaver, som truslene mot Lars Vilks, mens truslene fra de islamistiske miljøer skyver man foran seg.

Man vil ikke antagonisere muslimene i Danmark.

Sverige er her ved å tippe over i en tilstand hvor man har mistet kontrollen og hvor islam er ved å bli en maktfaktor sosialt og politisk på en annen måte enn i Danmark. I Sverige er islam innenfor. Det er det ennå ikke i Danmark, man trår vannet.

Men så dukker personer som Omar el-Hussein opp. Hans løpebane viste at han var kandidat til å bli jihadist og “systemet” fikk varsler underveis. Likevel ble han ikke overvåket eller stanset.

Det kommer flere.

Under et foredrag for Documents Venner i Oslo 19. mai 2010 sa den nåværende leder av Støttekomiteen for Lars Vilks, Helle Merete Brix, at det bare var et tidsspørsmål før vi fikk politiske attentat i Norden. Det lød uhyggelig og gjorde inntrykk på alle oss som var til stede.

Nå er attentatene her. En viktig barriere er brutt. Hvordan reagerer vi som samfunn?

Det er en påtagelig taushet og unnfallenhet overfor spørsmål som er logiske å stille. Man viker tilbake for man vil ikke kjenne fienden.

elmas-berke-journalist-og-mediekommunikationsrdgiver-samt-formand-for-q-freedom

Hvor dypt dette stikker gir Elmas Berke uttrykk for i et helsides intervju i Politiken. Berke er en moderne integrert dansk muslim. Hun vil at også muslimer skal ha individuell bestemmelsesrett, over egen kropp og deres valg, og vil jeg tro – selv om hun ikke sier det eksplisitt – deres tro.

Det er dette som er det avgjørende: at muslimer aksepterer det frie valg. Men hvem er det som hindrer en slik utvikling i Danmark? Det er venstrefløyen.

Dele av dansk venstrefløy er i tolerancens hellige navn blevet så forhippede på at nedtone enhver kritik af de muslimske miljøer at den i dag står i vejen for en tiltrængt kritik fra muslimer selv af et håbløst forældet kvindesyn. Det er helt grotesk, når man som jeg har set og hørt, hvad der foregår derude.

Berke er tidligere tolk for Rigspolitiet, hun er debattør og forfatter. Hun har bred erfaring.

Når man møter slike mennesker forstår man at de muslimske kvinners situasjon også er Danmarks fremtid. Så hvorfor blir ikke personer som Berke fremhevet? Den dagsorden de setter er selvsagt. Intervjuet ligger ikke på nett.

Strategier for å stoppe debatten

Hver eneste gang jeg forsøger at påpege at der er et problem (red:kvinneundertrykkelsen), bliver jeg kaldt “højrefløyens nyttige idiot”. Men jeg hører sgu ikke til på højrefløjen. Jeg er optaget av muslimske kvinders rettigheder, der i dag altfor ofte defineres av en forældet kulturarv fremfor den danske grundlov. Vi ville aldrig finde os i at en anden minoritet blev behandlet sådan.

Og det budskap kan du ikke trænge gennem med?

Det er heldigvis blevet nemmere, men i starten mødte jeg modstand fra kanter jeg slet ikke havde forventet. Jeg troede venstrefløjen ville tage mod min kritiske betragtninger med åbne arme, men i stedet ble blev jeg mødt med stigmatiserende anklager. Men at rejse en kritik af en urimelig muslimsk subkultur er altså ikke ensbetydende med at pleje høyrefløjens sag. Jeg kommer med en ærkesocialdemokratisk baggrund, og jeg er selv muslim, så jeg vil ikke finde mig i at blive stigmatiseret på den måden.

Grep

Det grep Berke beskriver kjenner høyrefløyen altfor godt. Hun burde tenke et skritt lenger og innse at den blokkering av debatten som hun beskriver er en blokkering av demokratiet.

Hun vil ikke finne seg i å bli stigmatisert “på den måten”, for hun er ute i et viktig ærend: å slåss for sine medsøstres plass i samfunnet.

Men høyrefløyen i Danmark har måttet finne seg i å bli stigmatisert “på den måten” i lang tid og svært få har kommet den til unnsetning. Det er et stort demokratisk problem.

Vi nærmer oss oppskriften på en løsning den dagen en progressiv muslimsk kvinne som Berke kan stå opp og forsvare også høyrefløyen. Ellers blir også hennes kamp redusert til en gruppekamp.

Men spørsmålet om “metoden” unnlater journalistene Lærke Malmbak og Kenneth Lund å stille.

En progressiv muslimsk kvinne kan tåles, selv om spørsmålene er konsekvent kritisk-negative. Men derfra til å forsvare en høyrefløy, det ville være å gå for langt.

Vi kan alle være Charlie Hebdo, som springer ut av den kulturradikale tradisjon, men ikke Pamela Geller, eller Geert Wilders. Hvis de blir skutt er det beklagelig, men en konsekvens av en situasjon de selv har satt seg i.

Det ultimate kort

Islamister og venstrefløyen bruker samme metode for å stanse kritikk og motstandere: De konstruerer stråmannsargumentasjon. De setter skrekk i “de andre”, i samfunnet.

Ironisk nok hadde Støttekomiteen for Lars Vilks invitert Sherin Khankan, religionssosiolog og grunnlegger av Forum for Kritiske Muslimer, og hennes bidrag til debatten var å slå i bordet med det kortet som skulle stanse all generalisering, ikke bare av muslimer, men også islamister.

Kortet var Anders Behring Breivik. Han er kristen og hans massakre har et kristent fortegn. Kritikk av terror må derfor også omfatte kristendommen like meget som islam.

Dermed var debatten ødelagt. Det er ikke mulig å føre en samtale på slike premisser.

Sherin Khankan snakket om behovet for å føre en nyansert debatt om islamister. Hun ville ha islamkritikk, men skilte på propaganda og kritikk. Hvem som skulle gjøre et slikt skille sa hun ingenting om. Hennes bruk av Breivik-kortet tydet på at hun ikke var fremmed for propaganda selv, så hvordan skulle hun kjenne det igjen hos andre? (Foto: snaphanen)

Khankan er mer synlig i debatten enn Elmas Berke. Det er personer som henne som får armslag. De spiller en rolle i det spill som foregår mellom en venstreliberal elite og muslimene. Det er et skrekkelig spill som slår befolkningen med taushet.

Taushet

Denne taushet er velbegrunnet, for folk hører at aktørene hele tiden skyggebokser med sannheten: Hva man ikke må si, hvem man ikke må benevne.

De som oppfører skuespillet vet også at de kommuniserer på mange plan, og at de ved ikke å benevne tabuene gjør folk mer bevisst på dem.

Det skaper en enorm frykt som er følbar, men er unevnelig. Og når noen mister kontrollen kan de som sitter med regien si: – Se der! Hva sa vi?

Derfor kan vi sitte inne på Christiansborg og det er mange fine mennesker til stede, men med en sterk følelse av maktesløshet.

Det er ikke maskinpistolene som skal beskytte oss.

Lars Vilks, Jaleh Tavakoli, Uwe Max Jensen og Mikael Jalving og Lars Vilks og det konservative folketingsmedlem, Mai Mercado. (mobilfotos)