18
aug
Seneste opdatering: 19/8-10 kl. 0947
8 kommentarer - Tryk for at kommentere!

Et interessant stykke kulturhistorie om islams plyndringer og slavetogter på Island, Færøerne og Irland i 1620 erne på Christian den Fjerdes tid. Medvirkende bla. Bernard Lewis, Islands præsident og lokale historikere. Glimrende film til forskel fra igår.

While Europe was busily engaged in internal strife in the early 17th century, bands of seasoned pirates and soldiers from North Africa launched their ships and set sail northwards under an Islamic flag. Sailing past the coasts of Western Europe, they headed for the Atlantic islands of Ireland, the Faeroe Islands and Iceland. Attacking and pillaging unsuspecting communities, the raiders made off with anything of value, as well as taking prisoners whom they sold into slavery and demanded ransom for their release.Many of the prisoners were converted to Islam, but a fair number would in time regain their freedom and manage with great hardship to find their way back to their homelands.

It has relevance today and striking analogies with recent developments. We make it possible for the viewers to see this but we do not provide easy conclusions. Each period and each event has to be judged according to its peculiarities.This is an international story, of small nations of the Atlantic with world powers in the background, of Christians and Moslems.We are dealing with conflicts on a world scale but we also tell, with empathy, the story of individuals. This is possible because of the rich documentation.Atlantic Jihad (2003), Islandsk side om “Tyrkerne”, som samlebetegnelsen var.

Somaliske skilsmisser for norske kroner

Kadra Yusuf mener somalske familier utnytter velferdssystemet.Tre av fire somaliske kvinner jobber ikke, en av tre er fraskilt og halvparten har mer enn 3 barn.Tall fra SSB viser at antallet enslige forsørgere er 2,5 ganger så høy blant somaliere som blant øvrige innvandrere – og gjennomsnittet for hele befolkningen.Hva skyldes det at et folk som kommer fra et konservativt Sunni-muslimsk land plutselig velger å skille seg i Norge? [..]

Det er ikke ukjent i innvandrermiljøet at mange kvinner i det somaliske miljøet skiller seg etter norsk lov, men fortsetter å leve sammen med menn de, etter islamsk lov, fortsatt er gift med. Slik kan de heve stønad som alenemødre, noe som ved mange barn utgjør betydelige beløp……..Da debatten om trygdesvindel blant somaliske mødre blusset opp i 2007 gikk lederen for NAV Innkreving og kontroll, Magne Fladby ut og sa «For tiden er det denne typen svindel som øker mest hos den nye velferdsstaten». […]

Men daværende leder for Stortingets Arbeids- og sosialkomité Karin Andersen (SV) ville ikke høre på dette og svarte med at hun «ikke ville angripe problemet fra en etnisk synsvinkel».Dessverre er det nettopp dette problemet krever: En etnisk synsvinkel!Somaliske innvandrere må ut av rollen som passive stønadsmottagere med dårlige familieforhold og inn i inntektsgivende arbeid. Kronikk fra Kadra Yusuf: Til velferdsstaten skiller oss ad.(Chileans and Iranian women divorce 4-5 times more often than Swedish women. Most Somali women in Canada are single mothers and the divorce rate is extremely high.)

Et oppgjør med islams makt

af Hege Storhaug, HRS i Norge om Karen Jespersen og Ralph Pittelkows kommende bog “Islams magt, Europas nye virkelighed”

Sørøst for København ved havet som vender mot Sverige ligger den lille hollandske landsbyen Dragør. Der bor forfatterne av den rykende ferske boken ”Islams magt. Europas nye virkelighed”. Fra Karen Jespersen og Ralf Pittelkows hjem tar det kun 30 minutter å kjøre over Øresundbroen til en totalt annen verden: bydelen Rosengaard ved Malmö. Hva er mer naturlig enn å åpne boken om konsekvensene av den muslimske innvandringen til Europa i nettopp Rosengaard, et av kontinentets mest eklatante eksempler på en befolkning som snur ryggen til Europas verdigrunnlag og der islams makt trives meget godt på bekostning av menneskers frihet?

· Danmark 2009: 431 anmeldte voldtekter. Sverige 2009: 5 937 voldtekter. En annen verden. ”Sverige er et land som målbevisst arbeider for å oppløse seg selv som nasjon.”
· Statistikk som levner ingen tvil: unge ikke-vestlige (muslimer) er sterkt overrepresentert i kriminalstatistikk.
· Unge muslimer født i Europa er langt mer radikaliserte enn sine foreldre. Endog på universitetene, som i Storbritannia.
· Europeiske storbyer der den innfødte befolkningen blir i mindretall innen få år. Demografien tikker jevnt og trutt, nærmest som en naturlov, mot et muslimsk flertall i Europa i dette århundret.
· Sexismen i islam som parkerer muslmske jenter og kvinner på samfunnets sidelinje.
· Et ettergivende, selvfornektende og fryktsomt Europa som ikke våger å løfte frem verdiene sine med stolthet. Den erobrende islam møter knapt motstand.

”Vi må ta et oppgjør med islam. Men det må aldri skje på bekostning av muslimer i sin alminnelighet.” Karen Jespersen og Ralf Pittelkow lever til gangs opp til sitt krystallklare budskap i Islams magt. Europas nye virkelighed. Det handler om et oppgjør med en ideologi – et verdisett – som forringer menneskers liv, som forringer samfunnene. Muslimer som kun ønsker å dyrke sin tro privat i et liberalt samfunn må være med på laget mot mørkekreftene: ”De må ses som partnere i oppgjøret med den erobrende islam.” Et islam der ”Allahs makt er uinnskrenket og hans ord er loven”. Og dermed også et helt nødvendig oppgjør med det forkvaklede æresbegrepet, med klan – og stammementaliteten, som forvitrer våre samfunns grunnverdier, ikke minst om likeverd og likestilling.

Jeg kjenner Jespersen og Pittelkow personlig. Derfor skal ikke dette leses som en uhildet anmeldelse, men mer som en oppsummering av innholdet og et overordnet blikk fra mitt perspektiv.

Jeg skal først ærlig innrømme at for meg var det største spenningsmomentet da jeg åpnet boken om forfatterne ville ta et oppgjør med islam i seg selv, eller holde fast ved begrepet islamisme, altså politisert islam, slik de gjorde i suksessboken Islamister og naivister (2006). Jeg mer enn aner at oppgjøret med islam i seg selv er tatt:

”Islamismen er i pakt med den opprinnelige islam, som den er formulert av profeten Muhammed i Koranen og hadith. Som vi har anført vrimler det her med buskaper om å beseire de vantro for å skape et samfunn som følger sharia. Vanligvis deler muslimske lærde og imamer da også den islamistiske tankegangen om at islam skal søke makt overalt for å gjennomføre shariaen. I Danmark eller det øvrige Europa hører man heller nesten aldri en imam ta avstand til islamismens synspunkt. (Derimot er det mange som kritiserer den voldelige utgaven av terrorisme.)

Det er viktig å ha for seg at islamismen ikke er en forvrengning av den sanne islam. Den tar den opprinnelige islam ganske bokstavelig, derfor kaller man den også fundamentalistisk. Fundamentalismen er radikal fordi den opprinnelige islam er radikal sett med europeiske øyner. Islamistene sier grunnleggende det samme som profeten Muhammed. I den forstand er det ikke forskjell på islamismen og islam.

(…)

Hvorfor snakker vi så overhodet om islamisme i stedet for bare å kalle det hele for islam? Fordi det i praksis er en hel del muslimer som dyrker andre utgaver av islam enn den radikale, maktorienterte versjonen som islamister står for.”

Kloke ord som gir mening.

Samtidig gjøres det krystallklart hvilken islam som er i vinden; den radikale utgaven, noe som belegges tungt med internasjonale studier som, hvis man orker å ta innover seg disse fakta, kan ta nattesøvnen fra endog mangeårige islamskeptikere.(foto: Hege Storhaug)
Som at majoriteten (40 prosent) av britiskmuslimske universitetsstudenter ”sterkt eller rimelig meget støtter at sharialovgivning blir en del av britisk lovgivning – kun 37 prosent er imot”, som vitner om hva HRS i en årrekke har forfektet: udannelse er langt fra en håndfast indikator på integrering. I tillegg mener en tredjedel at å drepe i religionens navn ”under visse omstendigheter kan rettferdiggjøres”. Mens i Tyskland er 40 prosent av den muslimske befolkningen på et sted mellom 3,5 – 4,2 millioner preget av ”fundamentale holdninger”. Holdningene ”forbinder en sterk tro, en avgjørende rolle for religionen i hverdagen og en sterk oppmerksomhet rundt religiøse regler og ritualer med en tendens til å distansere seg fra de muslimer som ikke har den samme innstillingen, og en tilbøyelighet generelt til å fremheve islam og nedvurdere vestlige, kristelige kulturer”. 80 prosent av skoleeleven betrakter Koranen som Guds sanne åpenbaring, og over halvparten mener at de som vil modernisere islam ødelegger den sanne læren.

Bare for å nevne noe av det vell av dokumentasjon på radikaliserte holdninger blant særlig unge europeiske muslimer som legges frem. Bokens advarsel er krystallklar: Kombinasjonen av den sterke veksten i den muslimske befolkningen og radikaliseringen av de unge vitner om at Europa står overfor enorme integrasjonsproblemer: ”Blant beslutningstakere og meningsdannere har det vært en utbredt tendens til å lukke øynene for problemenes omfang. For hvert år som går med bortforklaringer og halvhjertede initiativ mister tanken om integrering mer og mer troverdighet, og i stedet fremstår et bilde av et samfunn i oppløsning.”

Jespersen og Pittelkow understreker også det faktum som norske journalister generelt ikke ser ut til å ha ”oppdaget”: langt de fleste muslimske talspersoner som ”formulerer seg på islams vegne” i Europa, er islamister. Hvorfor går journalister og politikere på limpinnen og definerer dem som moderate? Fordi de lar seg lure av det ytre og språkbruk: ”Hvis de (islamistene, min merknad) ikke åpenlyst lager ballade, hvis deres påkledning og adferd er nydelig, og hvis de sørger for å snakke om ’dialog’ og ’pluralisme’ og den slags, som europeere gjerne vil høre, har de gode sjanser for å oppnå denne statusen som moderate.” Et faktum vi også har påpekt blant annet i forbindelse med Aftenpostens omfavnelse av ”den moderate” Tariq Ramadan.

Man forstår ikke at for en liberal muslim er islam en tro, ikke en makt. Mens mellom islamistene og de liberale befinner det seg en stor og bredt sammensatt gruppe, de ”ukritiske hverdagsmuslimene”. De som ikke stiller spørsmål ved grunnelementene i islam. De som ofte også kontrollerer kvinnene sine i høy grad, og som til tross for at de ikke er opptatt av politisk islam ofte distanserer seg fra ikke-muslimer, mener forfatterne. Selv vil jeg legge til at frykten som er grunnelementet i æreskulturen, og derav konformiteten, det vil si frykten for utstøtelse og represalier, også er et vesentlig moment for å forstå de så mange ukritiske hverdagsmuslimene. Det vesentlige er dog dette, som forfatterne understreker, og som går i grunnkjernen på utfordringen Europa står midt i: Det store og helt avgjørende spørsmålet i forhold til islam og integrering i fremtidens Europa er i hvilket omfang de ukritiske hverdagsmuslimer vil bevege seg i retning av islamistenes budskap.

Det urovekkende er at flere og flere muslimer beveger seg mentalt bort fra Europa parallelt med at Europa fornekter sine verdier. Som ytterligere setter fart i den negative spiralen: unge muslimer får styrket forakten for det europeiske verdigrunnlaget. Her er Europas store utfordring:

”Forutsetningen for at man kan holde fast ved verdiene sine er at man er dem bevisst og føler stolthet ved dem. Her ligger dypest sett Europas problem: Selvbevisstheten og kampånden mangler.”

Bevisstheten og kampånden kan man til gangs understreke at Jespersen og Pittelkow har. Undertonen jeg nærer er imidlertid preget av pessimisme.

Disse ordene er skrevet etter å ha lest fem av til sammen 13 kapitler – og det uten å gå nærmere inn i kapitlet om en av islams dystreste sider: ”Kontrollen med kvinnene,” et tema som jeg vil påstå er meget godt dekket på rights.no i årenes løp.

I denne første kommentaren/oppsummeringen, kan det slås fast at Islams makt er et glødende forsvar for friheten og det brede folkelige fellesskapet som har preget Europa, en frihet og et fellesskap som har forvitret langt raskere enn majoriteten av Norge og Europas politikere har forstått. Boken blir et viktig referanseverk for alle som engasjerer seg i debatten om Europas fremtid etter islams oppseiling på kontinentet.

Islams magt. Europas nye virkelighed, Jyllands-Postens Forlag, 288 sider.

(Med forfatterens venlige tilladelse.)

Annoncer fra Danske Partner-Ads:


Donér engangsbeløb?Kan du forpligte dig til fast betaling?

  • Kirsten Damgaard

    Karen Jespersen og Ralf Pittelkow diskuterer deres bog i Århus 31 aug. og
    i København d. 1 sept. Billetter her : http://www.master.jp.dk/oplevelser/

  • Morten – – –

    I ser da “Afrikas Børnehekse” lige nu, ikke ?

    – – –

  • Hvem forestiller billedet, der ledsager anmeldelsen af Pittelkovs og Jespersens ny bog?

    @Ulla: undskyld , tilføjet nu – forfatteren
    fHege Storhaug, HRS

  • Liva

    Tak til Karen Jespersen og Pittelkov for den bog. Det er bøger som den – og den debat der følger efter – der skaber mere og mere plads til (nødvendig) islam debat og kritik i et ellers alt for islam ukritisk – og velfærds mageligt – Europa.

    • Liva

      Søreme også stor tak til Storhaug. Fantastisk det arbejde der gøres i Norge fra bl.a. din side. : )

  • Bjovulf

    Har Pittelkow & Jespersen været i Deadline endnu om deres nye bog?
    Eller er der planlagt noget?

    Har nogen af jer her set anmeldelser af bogen i vore medier?

  • anno

    I aften 22.30 Dr2

    Debat mellem journalist og forfatter Ralf Pittelkow, forskningsadjunkt på Københavns Universitet Kate Østergaard og kirkeredaktør på Kristeligt Dagblad Morten Thomsen Højgaard: (fjern mellemrum)

    h ttp://www.dr.dk/dr2/deadline2230

    • Bjovulf

      Tak 😉