29
jul
Seneste opdatering: 29/7-13 kl. 1906
6 kommentarer - Tryk for at kommentere!

Dette er for liebhavere, men de vil til gengæld nyde den. Det er tretten år inden 9/11, 23 år inden Paul Simon synger The Sound of Silence på Ground Zero, det er 22 år inden Mark Steyn kommer til København, men den da 29-årige Steyn er en musikalsk interviewer der lever op til opgaven, man ser ham i enkelte billeder og stemmen er den samme, og så er der masser af god musik. I 60 erne havde jeg ikke øre for, hvor fin en sangskriver Simon er, man er ikke født med ører der er så¨gode, at de ikke kan blive bedre hen ad vejen.

‘Counterjihadister’ er vor tids antikommunister

Bruce Bawer er gammel nok til at huske, at ‘antikommunist’ var et skældsord, det var en langt mere fordømmende etiket end ‘kommunist’. Antikommunister var “uoplyste, tilbagestående, primitive bondeknolde” der tilmed var ‘konspitationsteoretikere’ og ‘ofre for hadefuld CIA propaganda’ uden at det nærmere forelå, hvori konspirationen mod kommunismens dokumenterede forbrydelser bestod. Venstrefløjen hadede George Orwell selv i Danmark helt op i 80 erne, de hadede Arthur Koestler for Mørke midt på Dagens og chikanerede ham ud af Paris, de hadede Bent Jensen i 1984 for Stalinismens fascination og danske venstreintellektuelle.

Alt er helt anderledes nu og alligevel ganske det samme, for ligesom kommunisterne tabte til virkeligheden, vil dagens chicke multikulturalister også tabe til den, det er kun et spørgsmål om tid som det var med Sovjet, der også havde en udløbsdato stemplet på ryggen. Selvom jeg ikke betragter mig som en ‘-ist’ eller medlem af en klub, så har jeg dog mødt måske hovedparten af dem der tegner den meget løse bevægelse, og det er ganske tydeligt at de er langt bedre inde i det de taler om, end dem der kritiserer dem.

Back in the day, anti-Communists had a similar problem. I’m old enough to recall the obloquy heaped upon them by bien pensant types – professors and high-toned journalists who considered active, vocal opposition to Communism the most lowbrow of pastimes. Yes, whereas today’s counter-counterjihadists act as if jihad is a figment of counterjihadists’ fevered imaginations, the anti-anti-Communists (a label they wore with pride) at least acknowledged – albeit in a bland, bored way – that Communism existed. Sometimes they even admitted that it wasn’t all that terrific.

But by focusing their animus on anti-Communism, and remaining all but silent about the evils of Communism itself – indeed, by insisting that the very application of words like “evil” to Communism (à la Ronald Reagan) was infantile and hyberbolic – they drove home the idea that overt anti-Communism was worse – by which they meant less intelligent, less sophisticated, less worldly – than Communism itself. Indeed, even as self-identified Communists in America and throughout the West held positions of trust in the academy, government, the arts, and elsewhere, anti-Communists came to be viewed as fanatical, paranoid conspiracy theorists who, in the phrase of the day, saw “a Communist under every bed.”

So it is today with Islam. The “counterjihadists” are the villains – the hysterics, the fools, who see a Muslim under every bed, with a bomb in his turban. Meanwhile the good guys are the counter-counterjihadists – the journalists, activists, and others who make a career of slamming Islam’s critics, whom they frequently represent (especially over here in Scandinavia) as “conspiracy theorists.”

For just as the anti-Communists of yesteryear were viewed not as sober, well-informed students of life behind the Iron Curtain but as obsessive, ignorant haters, we counterjihadists are viewed not as people who’ve read the Koran and studied Islamic societies and subcultures but as semi-literate morons and bigots – and, according to one particularly noxious meme that has spread far and wide in the last couple of years, mindless disciples of what our enemies caricature as the mad ramblings of Bat Ye’or. (Never do any of these mud-slingers ever try to explain why so many writers and scholars around the world – people with a variety of professional and personal backgrounds, and with long records of thinking for themselves and of observing the world with their own eyes – all chose, apparently more or less at once, to become, supposedly, disciples of the same person.)Notes on ‘Counterjihad’

Danmark er det nye Norge

Av HANS RUSTAD, Document.no

Jeg har nylig fått beskjed fra to lesere/bekjente som beskri­ver deres møte med hen­holds­vis Island og Fær­øy­ene. Det som møter dem gjør inn­trykk, de tar det til seg. Det vek­ker en leng­sel og et savn. Island og Fær­øy­ene har noe Norge har mis­tet, ikke har klart å holde fast på.

Jeg har det på samme måte med Dan­mark. For hvert år syn­ker vi litt dypere i det danske. Dans­kene har klart å holde fast i hvem de er. Nord­menn har fått beskjed om å la det være. Der­for sier jeg: Dan­mark er det nye Norge. Det går an å lære, ta til seg, kjenne etter hva som er galt med dagens utvik­ling. Det tren­ger slett ikke være slik.

– Du skal bare bli ved, sier dans­kene. Det gjel­der enten man til­hø­rer den ene eller andre fløy, om man står i folke­kir­ken eller ikke. Dans­kene er dans­ker. Hva skulle de ellers være? Folk hol­der auto­ma­tisk fast i det som gir dem iden­ti­tet, karak­ter og gir mening til til­væ­rel­sen. Hol­der den på plass. Til det har vi his­to­rien. Dan­mark er full av his­to­rie. Bare i Jyl­land er det 600 bor­ger og festninger.

Møte med det konkrete

Når man går i disse slott blir man fylt av his­to­ri­ens strøm; rom­mene pus­ter fort­satt av levd liv. Men­nes­kene som bodde der hadde betyd­ning også for vårt land: Konge­ri­ket Dan­mark og Norge står det på en tavle på Klaus­holm slott i Midt-Jylland, som opp­ford­rer og for­plik­ter de brave menn på å støtte kon­gen. En gang var vi sam­men. Her bodde norske geheim­råd Huit­feldt, hvis dat­ter omkom i en ride­ulykke bare 20 år gam­mel. Det står et monu­ment over henne oppe på ridebanen.

Slot­tet bærer sterkt preg av at Den nye ver­den var opp­da­get. I et rom er Ame­rika og dets opp­da­gel­ser teg­net inn i samme ver­den med Klaus­holm som sen­trum. Både far­ven og stre­ken er den samme som et gulvur som har til­hørt vår fami­lie. Det står 1776 på klok­ken, samme tid som Klaus­holm ble byg­get. Det var omrei­sende kunst­nere som utsmyk­ket bonde­hjem­mene i Norge som slott på Jyl­land. Lik­he­ten er helt slående.

Skjønn­het betar. Jeg kan ikke noe for det, men orna­men­te­rin­gen av alt, fra en støpe­jerns­ovn til gips­stuk­ka­tur og gobe­li­ner til en ute­lampe, har en en este­tisk form som får meg til å føle meg hjemme. De gjorde ver­den vak­rere. Vi strip­per den ned til det enkle. Det aller enk­leste. Som om vi ønsker å gjøre oss selv overflødige.

Men­nes­ker kan ikke leve uten skjønnhet.

Dette møtet med det gamle er mer betyd­nings­fullt enn vi kan­skje helt for­står. Under Tide­hvervs som­mer­møde snak­ket man mye om at moder­ni­te­ten er en fase, som rom­mer sin egen over­skri­delse, ikke bare i post­mo­der­ni­te­ten, men i noe annet: en av de ting men­nes­ker ikke kan leve for­uten er skjønn­het. Mye av det som har vært pro­du­sert av kunst de senere tiår er ikke skjønt, men har vel­tet seg i det hes­lige, i det ikke-menneskelige. Hvor­dan kan en slik kunst over­leve? Hvor­dan kan sam­fun­net som pro­du­se­rer slik kunst gjøre det?

Alter­na­ti­vene fin­nes. His­to­rien er en stor lære­mes­ter. Det er bare å gå til­bake å suge inn skjønn­he­ten i det som en gang var. Beundre den høye tek­niske fer­dig­he­ten, for­enin­gen av form og inn­hold på den mest uan­strengte måte.

Møtet med Tide­hverv, dans­ker, Jyl­land, dets his­to­rie fikk meg til å føle at det vi gjen­nom­går slett ikke er per­ma­nent: det vil endre seg. His­to­rien er ikke en enveis­kjørt gate.

Jeg vil opp­fordre flere lesere til å skrive om sine rei­ser, hva de møter, og reflek­sjo­nene de gjør seg. Når alt end­res vil vi uve­ger­lig sam­men­ligne. Vi fel­ler dom­mer over alt vi ser, og når vi ser noe vi liker eller som til­ta­ler oss, ten­ker vi uve­ger­lig på hvor­dan det ser ut hjemme.

Mange nord­menn føler en dyp sorg ved alt som er kas­tet ut. Det går ut over språ­ket, over sam­hold og tillit.

Våre for­fedre hadde det ikke flust, men de for­sto å for­skjønne til­væ­rel­sen, og det var ikke bare de vel­stå­ende eller rike som gjorde det. Også almuen for­stå å verd­sette skjønn­het. På Klaus­holm anla man have etter fransk møs­ter. Selv idag er haven på 23o mål. Åtte gart­nere var ansatt. Almuen kom på besøk i hel­gene for å beundre blomsterprakten.

Der står også at det var et ukjent antall “luge­ko­ner” koner som luket i bed­ene. I dag ville vi valgt å frem­heve dem, de laveste, for å vise urett­fer­dig­he­ten den gang og der­med hvor mye bedre vi selv er.

Er det noe tema i sko­len som heter “hva som er gått tapt”? De rike sør­get for skjønn­he­ten. Det var en måte de for­gyl­let seg selv på, men også til­væ­rel­sen. Men dette er et ikke-tema idag, omtrent som etter den rus­siske revo­lu­sjon da “de hvite” sto for reak­sjo­nen, for det som his­to­rien hadde dømt. Er det så enkelt?

Den selv­sik­ker­het og selv­be­viss­het vi er opp­flas­ket med er ikke like selv­sagt. Noe er i ferd med å under­grave den, og lik­som l’ancien regime sto foran under­gan­gen fordi man ikke greide lese tiden, står det ikke skre­vet noe sted at ikke det samme kan skje med dagens regime. L’ancien regime fin­nes over alt og til alle tider.

Annoncer fra Danske Partner-Ads:


Donér engangsbeløb?Kan du forpligte dig til fast betaling?

  • Torben S. Hansen

    Følgende lille historie cykler omkring, og jeg er ikke overbevist om, at den skulle være sand. Men som italienerne siger: “Se non è vero è ben’ trovato!” (hvis det ikke er sandt, er det i hvert fald godt fundet på).
    En lærer holder forelæsning og henviser til Anden Verdenskrig. Bagefter spørger en student: “De omtalte en verdenskrig nr. 2. Har der også været en Første verdenskrig”?
    Der er en afgrundsdyb uvidenhed om historien – i allerhøjeste grad også blandt akademikere, politikere og journalister. I visse tilfælde tilkendegiver især stærkt venstreorienterede et regulært had til fortiden. Nutiden er for dem kun en dårlig udgave af fremtiden. Her huserer myten om det NYE menneske – slagord for både kommunisternes Machtergraifung i 1917 og for den psykopatiske massemorder Ernesto “Che” Guevara og brødrene Castro.

    • TheReligiousCynic

      Jeg vet ikke med Danmark, men her i Norge regnes uvitenhet til den høyere moral. “Jeg er uvitende ergo er jeg et godt menneske.” Vi koketterer med vår egen udugelighet.

  • Tim Pallis

    Hvordan kan det være, at denne forkastelse af fortiden blandt moderne mennesker, som har været udsat for Frankfurterskolens dogmatik i skoletiden, i så slående grad minder om islams forkastelse af historien indtil år 622, som er år 0 for enhver muslim? Det er samme totalitære holdning til vor kulturhistorie. Det der ikke står i Kapitalen eller i Koranen er ikke værd at bevare. Det skal smadres som buddhastatuerne i Bamiyan.

  • Bjovulf

    Wow, mange tak for den Paul Simon video af Mark Steyn – af alle mennesker(!) – , Steen 🙂

    Og tak til den gode Gud for YouTube – samt Download Helper & Orbit Downloader mfl. 😀

  • Nielsen

    Simon er god

  • Eyvind Dk

    Wauw, det var da et fedt kik ind i den lille troldmands værksted! 🙂