Av Hans Rustad
Dansker gidder ikke bry seg med norsk debatt, slik de heller ikke bryr seg meget om hva der sker i Norge. NĂ„r Carsten Jensen for nâte gang kommer til Norge med journalist Michael Jeppesen fra DR 2 pĂ„ slep, er nordmenn kulisse.
Nordmenn tror de forstÄr Danmark nÄr de lytter til Jensen og Jensen tror han forstÄr Norge. Det ligger noe tragisk i en forfatter som forlater sitt folk og kommer til elite som er like trolÞs som ham, og sammen skal de dele sannheten.
MÄske er det smigeren som gÞr at Jensen ikke synes det er noget merkelig. Jensen er svak for smiger. Jensen tror at det er autentiske nordmenn han taler med. Det streifer ham ikke at han lever i en illusjon bÄde i Danmark og Norge.
Han bemerker nÄr han kommer ut av studio i NRK at der ikke var noen kritiske spÞrsmÄl. Nei, hvorfor ikke? Han er bestillingsvare. Han kommer for Ä si det den norske liten gjerne vil hÞre: Terroren er danskenes egen skyld, slik karikaturstriden var det.
Hvis han var litt mindre selvopptatt ville han mÄske spurt seg selv hvorfor det mon kun er ham som den norske kulturelite inviterer. Ikke en Lars Hedegaard, eller en Mikael Jalving. Eller en Kai SÞrlander. Eller en SÞrine Gottfredesen. De er ikke-eksisterende for den norske elite. De har ofret sÄ lite tid og oppmerksomhet pÄ Danmark at de i dag ikke vet stort mer enn navnet pÄ landets statsminister. Det de ellers mÄtte vite har de fra Sophie GrÄbÞl og Borgen.
NÄr Jensen er i Norge gjÞr han runden mellom avisene, NRK og en eller annen litterÊr tilstelning. Jensen anlegger en meget alvorlig, bekymret tone: Danmark har sÞkt konfrontasjonen i sÄ mange Är. NÄ har de fÄtt den.
En av de infantile oppfinnelsene til 68âerne var troen pĂ„ at forfattere var gode politiske veivisere. De var kloke â menn â nesten alltid menn. Men forfattere har sjelden greie pĂ„ politikk. Carsten Jensen har det ikke. Han fremfĂžrer sitt budskap med alvor og suffianse, men det er vrĂžvl. Danmark har vĂŠret i front, fordi det etter systemskiftet i 2001 lovet aldri mer Ă„ stĂ„ for samarbejdspolitikk som den som ble drevet under okkupasjonen. Danmark ble et lite Israel i nord. NĂ„r islamismen erklĂŠrer krig mĂ„ det bli konfrontasjon hvis man vil forsvare demokratiet. Det er selvsagt utĂ„lelig for venstreflĂžyen som kun leser ondskap inn i en slik fasthet. Der Danmark kolliderer med den muslimske verden, enten det er hjemme eller ute, gjĂžr Jensen seg til forsvarer av deres selvfĂžlelse. â Hvis folk i den tredje verden mĂžter en danske er det som regel et F16-fly som slipper bomber i hodet pĂ„ dem. Det har vi holdt pĂ„ med lenge. Sier Jensen.
Det er ham der har valgt side.
Det er ikke noe nytt at forfattere blir overlĂžpere. Det var de overfor kommunismen og det var de overfor fascismen. NĂ„ er de det overfor islamismen.
I en situasjon der en filminstruktÞr og en dansk jÞde er drept, er det et drÞyt stykke Ä legge skylden pÄ Danmark. Jensen gÞr det aggressivt: Han synes Helle Thorning Schmidts ord om Ä gjenoppta hverdagen er tÄpelig, for danskene har ingen hverdag Ä forsvare. De skulle skamme seg over den.
Hva slags hverdag er det han ser for seg? En dansk islamist som rekonverterte til demokratiet sitter i eksil pÄ GrÞnland. Han turde ikke oppholde seg i Danmark. Der anslo han at 3.000 islamister var pÄ utkikk efter ham. Er det en slik hverdag Jensen vil ha? Vil han gi dem enda stÞrre frihet? Tror han ikke det er noe valg?
Carsten Jensen har mistet gangsynet. Han minner meg om forfatterne i mellomkrigstiden som svermet for fascismen. Det er en tÞff karakteristikk, men de som velger Ä gÄ i rette med demokratiet nÄr dette rammes av den sorte terror, mÄ finne seg i Ä fÄ sitt pass pÄskrevet. Hvis man slynger slike anklager mot Danmark tre dager etter terroren og pÄberoper seg moralen, mÄ man finne seg i Ä fÄ svar.
Jensen inviteres opp til fjellapene i nord. De liker Ä hÞre han hudflette sitt fÞdeland. Jensen tror han finner et kvalitetspublikum, som forstÄr hva han sier. Nei, de gjÞr ikke det. De forstÄr ikke Danmark, slik de heller ikke forstÄr sitt eget land. De vil nyte egotrippen det er Ä hÞre noen drive kritikken sÄ langt. Tenk, selv etter terror pÄ egen jord greier den danske forfatter Ä vÊre kritisk. Det er jo fantastisk. Over evne!
Sitter man ikke igjen med en bitter smak i munnen? Var det godt sagt? Var dette virkelig modig, eller var det noe helt annet? Â DR 2: Michael Jeppesen mĂžder Carsten Jensen, 27 minutter
Michael Jeppesen er faktisk ganske smart. Han betragter sine omgivelser, vurderer mulighederne for optimal udnyttelse og starter sĂ„ sit indbringende game. Nu er han blevet mediernes, det flade publikums, den ophĂžjede eliteÂŽs og politikernes darling, fordi han har taget den usynlige klovnedragt pĂ„ og lader sig fremstille som den lidt naive, men dog sĂžde og spĂžrgende drengejournalist, som alle kun kan elske. Hans egen fortid er dog noget mere blakket og ikke i nĂŠrheden af den uskyldighed, han Ăžnsker at blive opfattet som. Michael Jeppesen havde tilbage i tiden et indbringende job i Schweiz, hvor han i et “vekselererfirma” via… Read more »
“dum” pĂ„ en sĂŠrlig mĂ„de. Da jeg sĂ„ det, havde jeg lyst til at skrive om den fuldstĂŠndige, fjogede nullitet, Michael Jeppesen, men sĂ„ kom Rustad mig i forkĂžbet. Jensen siger Ă©n rigtig ting om Jeppesen: “Du har en evne for at skabe akkavede situationer.” Det er mig en komplet gĂ„de, hvad DR og Radio 24 7 ser i ham. Hvis man skal omgĂ„s alle mulige personer og personligheder, skal man have sympatisk vĂŠsen, en menneskelig og saglig ballast, som Jeppsen er blottet for. TĂŠnk pĂ„ genrens store, Karl Bjarnhof, Christian Kryger og senest i tid en Christian Stentoft, mennesker… Read more »
Dum pĂ„ en begavet mĂ„de? đ
Det er vel sĂ„dan set DR i en nĂžddeskal efterhĂ„nden …
Carsten Jensen er intelligent, og opfattes derfor netop ofte som ‘begavet’. Men intelligens er en neutral ressource, der gĂžr den kloge klogere og den dumme dummere. Begavelse – eller klogskab – beror pĂ„ endnu en ressource, der mĂ„ske kunne kaldes ‘Ă„nd’ og i hvert fald indeholder egenskaben ‘intuition’. Og dĂ©n ressource er der knaphed pĂ„ i tilfĂŠldet Carsten Jensen.
– – –
Han er ganske enkelt dum, lĂŠngere er den ikke.
Hvis man render rundt i flere timer med folk som Bornedal, Gustav eller Carsten Jensen, kan man ikke vĂŠre helt normal.
Men hvad – vi betaler ham jo for det…
Tillykke med fĂždselsdagen DR…
Ja, DR 90 Ă„r – same procedure as last year đ