Av CHRISTIAN SKAUG

Når politifolk av sine egne politimestre blir rådet til ikke å bruke uniform hvis det ikke er strengt nødvendig, og forsvaret ifølge forsvarssjefens pressetalsmann vurderer det samme, oppfattes det både av nordmenn med en viss nasjonal selvrespekt i behold, og av disse nordmennenes islamistiske fiender som en delvis kapitulasjon.

Når statsministeren samtidig står på Stortingets talerstol og sier at vi ikke lar oss diktere av terrororganisasjoner, har vi å gjøre med en skrikende selvmotsigelse. Staten kapitulerer uten å forstå at den gjør det, og uten at toneangivende observatører forklarer den det.

Det er altså blitt en risiko å personifisere symbolene på den norske statsmakten på norsk territorium. En soldat under førstegangstjeneste som er på vei hjem med toget, må tenke seg om to ganger innen han reiser i uniform – med fare for å bli den neste Lee Rigby. En islamist trenger ikke tenke seg om to ganger innen han setter seg på bussen i full islamistmundur. En sorgløs Ubaydullah Hussain som plommen i egget kan påtreffes der, Fjordman ser seg tvunget i eksil.

Det er ikke mange år siden tanken på noe lignende ville ha fortonet seg som en skrekkvisjon fra den villeste fantasien. Vel, nå er fantasien her. Hva er det egentlig som er hendt?

En talsmann for en terrorstat flere tusen kilometer borte har manet sine tilhengere til å begå mord på folk i Vesten, med de midler de måtte ha til rådighet. Hendelser rundt omkring i den vestlige verden tyder på at flere personer – hvis antall er helt ukjent – med evne og vilje til å gjøre det, befinner seg midt i blant oss. Det tok mer enn seks uker fra talen ble holdt før den norske allmennheten ble orientert om dens konsekvenser for den offentlige sikkerheten, mens en tysk eller italiensk avisleser fikk disse servert straks.

Hvis vi tenker litt etter, vet vi at det ikke er første gang Norge gir etter for nidkjære muslimer som driver fysisk eller psykisk terror. Det nærmer seg ti år siden karikaturstriden, da utenriksminister Jonas Gahr Støre gav redaktør Vebjørn Selbekk moralsk medansvar for at den norske ambassaden i Syria ble brent ned av rasende demonstranter, et ansvar som siden ble stadfestet rituelt da Selbekk bad om unnskyldning under en seanse i regjeringsbygget i nærvær av femten imamer.

Idet islamister eller personer som gav etter for islamistisk massesuggesjon, tydde til vold, ble indignasjonen altså ikke rettet mot dem som manglet den selvbeherskelsen siviliserte mennesker viser som en selvfølge. Indignasjonen ble rettet mot den som ytret seg på en måte som islamistene ikke likte. Pennen var verre enn sverdet. Det vil si: Vår egen penn var og er verre enn de andres sverd.

Denne ettergivenheten overfor islamsk lov er å sammenligne med en mishandlet kvinne gift med en voldelig psykopat, som bebreides for ikke å ha vært en mer hensynsfull kone.

Den gangen var det ytringsfriheten som ble kastet overbord. Denne gangen er det friheten til å representere statsmakten. Friheten til å gå med den jødiske kippaen på hodet er borte forlengst, nå går uniformen samme vei.

Det er knapt noen grense for absurditeter. Vi bekjemper for eksempel en fiende i utlandet, samtidig som vi tilbyr rettsstatens beskyttelse når det drives rekrutteringsarbeid for den samme fienden i vår egen hovedstad. Men overgangen til denne begredelige tilstanden har skjedd så gradvis og under så liten årvåkenhet at det knapt er blitt lagt merke til.

En side ved alt dette er at det er terroristene som har initiativet, mens vi selv er reaktive eller passive. Vi er i en viss forstand ikke våre egne herrer, vi administrerer en virkelighet som pådyttes oss av andre, vi tar forholdsregler for ikke å rammes. En terrorist i Hodeavkuttistan sier “hopp”, og vi hopper.

Hvis man tenker på et land som et sted hvor et folk kan leve noenlunde fritt og sorgløst på den måten det selv vil, uten hele tiden å måtte være redd for å si noe galt, gjøre noe galt, eller bli straffet for å ha sagt eller gjort noe galt, er vi kommet svært langt derfra.

Vi har altså oppgitt friheten til å si det vi vil, og vi har oppgitt noen av de sterkeste symbolene på nasjonalstaten som skulle beskytte vår frihet til å si det vi vil. Staten har ikke lenger lyst til å meddele omverdenen hva eller hvem den er. Egen identitet er blitt farlig.

Hva er det vi ikke har oppgitt? Den materielle velstanden. Så lenge folk kommer seg uskadd gjennom dagen og får være i fred med forlystelsene sine hjemme, i private sirkler, i utlandet eller i villmarka, spiller det liten rolle om det som en gang var det felles rommet deres, blir omgjort til en ugjestmild ørken hvor en risikerer å støte på røvere.

Reaksjonen blir neppe den samme overalt. For en fransk offiser ville bare det å vurdere et uniformsforbud fremstå som en uutholdelig skam. Skulle politiets og forsvaret tjenestemenn gå og gjemme seg? Og var ikke terrortrusselen også rettet mot familier? Blir ikke den større hvis voldsmakten ikke viser seg?

Noe lignende vil ikke skje i Italia heller. I Israel er det utenkelig. Alle landene har erfaring med terror. Interessant nok er det Danmark og Nederland som er inne på de samme tanker som Norge. Nordeuropeiske, tradisjonelt protestantiske land med en overvekt av godmodige borgere, som vet å svelge stoltheten hvis det er klokest. Som ikke er glade i konflikt. Mens franskmenn og italienere slipper ut dampen med en gang hvis de er oppbrakt, sitter nordboeren stille til begeret er fullt og han går berserk.

Fransk, italiensk og israelsk uniformert personell går bevæpnet. Og bevæpning ville vært et mye bedre svar enn unnvikenhet, med mindre man ønsker å la fienden beholde den herlige følelsen av å være en rev i en hønsegård. Det er ånden fra München om igjen. I valget mellom vanære eller høyere beredskap, foretrekker vi vanære. Det er lett å tenke seg at høyere beredskap kan bli en del av fortsettelsen.

Bevæpning er også mer hensynsfullt overfor vanlige muslimer. For hvis staten ikke opptrer resolutt på en god måte, risikerer vi at noen av de innfødte borgerne gjør det på veldig dårlige måter, f.eks. ved å angripe fredelige muslimer blindt i morgen fordi vi ikke står opp mot voldelige muslimer i dag. I likhet med de potensielle IS-terroristene vet vi ikke nødvendigvis hvem de er heller.