Desperationen påtaglig – SD kallas “nyfascistiskt” och jämförs med IS. Der statses højt til det kommende valg. Ethvert beskidt kneb vil blive taget i brug, og de der taber kan komme til at tabe stort.

Når man  sammenligner partitoppene i S og M med  Sverigedemokraternes Oscar Sjöstedt , David Lång. Sven-Olof Sällström, Mattias Karlsson,  Richard Jomshof og Jimmie Åkesson, der kan komme tilbage, er der ingen tvivl om hvor talenterne og begavelserne befinder sig.

Det er de trætte floskler og besværgelser i SAP mod virkeligheden og de tørre fakta. Det er ammestuesnakken mod dagligdagen og utopisterne mod den verden, de har skabt. Det er Suzanne Osten mod Richard Jomshof, som man kunne se i SVT Debatt i går.

Svensk socialdemokrati er ledet af anonyme middelmådigheder, det er et parti på vej ind  i sin skumring, en dead man walking. Svenske SAP er ikke længere regeringsdueligt. Moderaternes Kinberg Batra er et ubeskrevet blad, ingen ved noget om. Hun er formentlig Reinfeldts dygtige lærling, og har intet nyt i ærmet. Havde Reinfeldt haft politisk tæft, han lavet “en  Anders Fogh” med SD, da han kom til i 2006. Det gjorde han ikke, og enhver betragter kunne se, det ville blive et spørgsmål om tid. Den tid er kommet nu, og der er glæde at spore over det rundt omkring.

Finansminister Magdalena Andersson ligner én der næsten ved, hun kæmper ‘a losing battle,’ og Sverige ligner stadig et land, der er uden ledere. Alt kan ske de næste tre måneder, og hvis det sker, vil Sverige være et andet land den 23 marts 2015.

Jeg tænker på, om 22 marts kommer til at markere det sidste redningsforsøg på nationen Sverige, eller om den kommer til sat markere begyndelsen til splitningen og disintegrationen ned i kaos, I et land, hvor over 30 procent af befolkningen udgøres af over 200 nationaliteter, turde pulveriseringspotentialet være uden ende.

Bordet fanger
Av Hans Rustad

Sosialdemokratene er sjokkert over at Sverigedemokratene vil felle regjeringen. De vil ha i pose og sekk.

Regjeringskrisen i Sverige synliggjør en konflikt som i varierende grad gjør seg gjeldende over hele Europa: de etablerte partiene utdefinerer og utstøter partier fra det nye høyre, men forlanger likvel at de skal opptre “ansvarlig”. De er ikke i stand til å se at de selv har et ansvar. Hvordan kan man forvente at noen skal være partnere som på forhånd er utstøtt?

De etablerte partiene vil ikke en gang innse at dette er problemstillingen.

I Sverige er konflikten mest synlig, fordi det er landet hvor den politiske korrekthet er autoritær og massiv nok til å støte ut ikke bare partiet, men også dets velgere.

Et land der en avis går i svart dagen etter valget og setter sørgerand rundt tallet på velgere som stemte på ett bestemt parti, har ikke forstått hva demokrati er.

Det norske establishment vil heller ikke forstå hva saken gjelder. Også det vil ha i pose og sekk.

Da svenskene begynte å si at fascismen hadde inntatt regjeringskontorene i Norge, våknet den norske sjåvinismen. Dette ville de ikke ha sittende på seg. Men det kom lite prinsipiell tenkning ut av det. Man slapp fordi Fremskrittspartiet i mellomtiden er blitt så lydig at det gir labb av seg selv. Med den kursen FrP for tiden følger vil det åpne seg et rom til høyre. Spørsmålet er hvem som skal fylle det.

Spilleregler

Demokratiets spilleregler er de samme enten man tilhører høyre eller venstre. Et parti er legitimt så lenge det ikke oppfordrer til ulovligheter, (det har ellers venstrepartier gjort gjennom mange år uten at det har fått konsekvenser.)

Sveriges krise er at establishment nekter å anerkjenne legitimiteten til Sverigedemokratene og de 804.000 velgere som stemte på dem. Da er et land og system ille ute.

Sjanse

Hvis et politisk system ikke klarer å fange opp misnøye, vil det før eller senere gi seg politiske utslag. Sverigedemokratene er et resultat av denne misnøyen. Det følger spillereglene og stiller til valg. Men de andre partiene nekter å anerkjenne dem.

Det er ikke for Jimmy Åkessons blå øyne skyld at man skal gjøre det. Det er fordi man setter demokratiet over alt.

Den politiske korrektheten har en annen rangordning: Den setter de riktige meningene og verdiene/holdningene over alt.

Dermed ryker Sverigedemokratene ut. De får ikke være med. Denne eksklusjon gir seg utslag som ikke kan kalles som annet enn sjikane, mobbing og sabotasje av den demokratiske samtalen:

Ledelsen inviteres ikke til gallamiddagen for Nobelprisvinnerne. Når den nye Riksdagen innvies med gudstjeneste, bruker presten prekenen på å stemple Sverigedemokratene som syndere. (Det er hva de er i den politisk korrekte teologien, og illustrerer hvor dypt krisen i Sverige stikker. Den blander seg også inn i kirkepolitikk og teologi.)

Ytre venstre saboterer Sverigedemokratenes lovlig anerkjente offentlige møter. Det synes de andre partiene er ok. Selv politisk vold er blitt relativisert og unnskyldt.

Dommer avsis der det regnes som en formildende omstendighet at volden ble utøvet med edle motiver.

Samme mentalitet

Norge er ennå forskånet fra volden, men store deler av meningseliten følger samme spor som i Sverige: utdefinisjon. 22. organisasjoner sto utenfor Deichman og skrek nazist og rasist da Lars Vilks ville fortelle om en utvikling i Sverige der kunstnere dømmes til lange fengselsstraffer. Verre er at mediene i det store og hele enten ikke interesserer seg eller følger antirasistenes regi og definisjoner.

Terminologien man bruker er den samme som i Sverige: rasist, fascist, nazist. Dette er 60-tallets enkle svar som nå er overtatt som svar på spørsmål som angår ytringsfriheten. Man sier at man bare vil ha de svar man selv anser for riktige. Men da er det ikke noe å snakke om: Hvis en part har definisjonsrett til hvem som fortjener å bli fordømt, forsvinner debatten. Da blir man sittende igjen alene.

Blank

Det unike ved både Sverige og Norge er at venstresiden har hatt tilgang til de fremste posisjoner i kulturliv og medier og har kunnet fremme sine agendaer uten motstand. Det er nok å skru på NRKs morgensending.

Liksom i det gamle Sovjet er man blank på det man ikke forstår. Når Mads Gilbert blir utestengt fra Gaza og det kommer frem at hans makker Erik Fosse gjennom Norwac driver et sykehus under IS-kontroll, er det kun tegneren Roar Hagen i VG som ser dybden i det.

Globalisering

Men globalisering betyr at årsak og virkning skjer raskere og tettere enn noen gang før. Den som forsøker å benekte konsekvensene vil male seg selv inn i et hjørne.

Den politiske eliten som vil marginalisere 13 % av velgerne, har et problem, og det vil bli større. Den kultureliten som sitter på Deichmans bibliotek og vil bestemme hvem som er anstendig nok til å få lov til å ytre seg, har et problem.

Snaphanen.dk skrev etter valget i Sverige at Sverigedemokratene kan være Sveriges siste sjanse til å løse misnøyen med demokratiske midler. Så alvorlig er det som skjer i Sverige. Eliten kan ikke ønske seg et annet parti. De kunne like gjerne ønske seg et annet folk.

Demokrati er ikke noe man eier, det er noe man deltar i, hvor man anerkjenner andre som følger demokratiske spilleregler. Ingen kan få i pose og sekk. Selv ikke de gode.