Hør også Coren interviewe Michael Ledeen om Israel og Iran. Ledeen var i København i 2008.(© Snaphanen)

Fortrængningens pris: Karen Hækkerup på grådens rand

Så ka’ hun lære det. Eller rettere, det kunne hun, men vi tør godt komme med en prognose der taler om en syndflod af overraskelser og tårer i de kommende år, i takt med at nye ubekvemme sandheder på dette felt bliver uafviselige. Hvad Hækkerup ikke vil gøre er at begynde at tilegne sig den viden som den pæne politiske mainstream aktivt holder sig uvidende om (LFPC).

Lige til at græde over, siger socialminister Karen Hækkerup (S) om ny undersøgelse. Unge med indvandrerbaggrund er underkastet massiv social kontrol fra deres familier. Især når det gælder kærlighed og sex.

Det viser den første store undersøgelse af omfanget af den sociale kontrol i indvandrerfamilier. Resultatet af undersøgelsen bekymrer social- og integrationsminister Karen Hækkerup (S).

»Undersøgelsen er nedslående og ualmindelig deprimerende læsning,« siger Karen Hækkerup, der er overrasket over omfanget af den sociale kontrol.

»Jeg havde overhovedet ikke drømt om, at det var så slemt. Det er til at græde over, at social kontrol for så mange mennesker åbenbart er en integreret del af deres hverdag,« siger ministeren. […] Indvandrere styres hjemmefra,  Alle vogter på hinanden i indvandrermiljøer, siger unge. Minister håber på et nyt ungdomsoprør.

“Rør ikke mit Charlie Hebdo”

Hundreder til støttedemonstration for Charlie Hebdo

Flere hundrede mennesker samledes søndag eftermiddag i Paris for at forsvare retten til blasfemi ” og “satire som demokratisk virkemiddel” til støtte for Charlie Hebdo, der blev udsat for et kriminelt attentat forleden.

Demonstrationen blev afholdt på trappen til Paris´rådhus, Hotel de Ville. Folk viftede med forskellige satiriske tegninger fra bladet. ” Vi støtter det arabiske forår”, men vi modsætter os fanatikernes vinter”, sagde en af bladets tegnere. Hvad angår brandattentatet udelukker politiet ingen hypoteser, undersøgelsen gennemføres af la Section antiterroriste de la Brigade criminelle. Manifestation en soutien à “Charlie Hebdo” (Snaphanens oversættelse)

Frankrig, oktober 2011

Hebdo er det særlige, men fransk hverdag rummer meget andet: braquages=røverier, violence=overfald, morts = mord, incendies = ildspåsættelser, viols = voldtægter, tent meurtre = mordforsøg. Hele listen her – En måned i Frankrig.

Hva man ikke vil høre, men sårt trenger
Af HANS RUSTAD

Douglas Murray holdt et foredrag i København lørdag, som burde vært holdt i Oslo, for det er her det er størst behov for å høre hva han hadde å si. Men Murray blir ikke invitert til Oslo, han blir ikke en gang referert eller omtalt. Han er en ikke-person, i likhet med mange andre størrelser som har et outsiderperspektiv på flerkulturen.De som mener at alternative stemmer i norsk debatt sutrer burde forklare og besvare hvorfor personer som Murray er ikke-personer i norske medier.Douglas Murray var tidligere leder av tenketanken Social Cohesion, og leder nå the Henry Jackson Society. (henryjacksonsociety.org)

Jeg hadde sett Murray sammen med Flemming Rose i debatt i Oxford mot Tariq Ramadan og visste han var god. Murray har den britiske flair – kunnskap, retorisk begavet, et nydelig språk, og en uimotståelig humor som gjør et alvorlig tema til stor underholdning.

Han tegnet to logiske løp – det ene følger åpenhet og meningsbryting, og det andre blander sammen ytringer og vold og er så opptatt av å forby ukorrekte meninger at man ender opp med å tolerere eller snu ryggen til den reelle politisk-religiøse vold som utspiller seg i dagens Europa.Man skal lytte nøye for å få med seg hva Murray sier. Det er stringent og logisk, men uvelkomment i den norske debatten.

Den norske konsensusen har kvernet og malt lenge nok til at mange reagerer med en indre motstand, når de hører et alternativt syn. De stenger av.

Det står dem fritt. Litteraturhuset har dype lommer. Men verden forsvinner ikke. Kan det være at Murray har rett? Tør norske meningsvoktere ta den sjansen? Har denne systematiske neglisjeringen av ubehagelige synspunkt noen omkostninger og når begynner de eventuelt å vise seg?

Jeg vil påstå at de har vært synlige lenge.

A priori

Akkurat risikoen ved en utelukkelse av meninger man ikke liker – a priori – før man i det hele tatt har hørt dem – er utgangspunktet for Murrays forsvar av ytringsfriheten: Hvordan tør man ta sjansen på at man har 100 % rett og ikke trenger motforestillinger?

“Alle” vil protestere og forsikre at selvfølgelig er de åpne for motforestillinger. Men så viser det seg at det er noen man ikke ønsker likevel. Det er “de”, med gale meninger, som sprer usunne holdninger til nye minoriteter feks. De burde helst sendes på omskoleringskurs. Det er slik praten går.

Så er man ikke prinsipiell. Det er noen meninger man ikke bryr seg om å høre. Men hvem kan garantere at man til enhver tid vet hvilke meninger som rommer sannhet og hvem som ikke er det? Det er ikke vanskelig å finne eksempler i historien på uvelkomne meninger som viste seg å tilhøre fremtiden, og da snakker jeg ikke om de voldelige løsningene.

Man har siden 22/7 benyttet omtrentelige ord som om de var selvinnlysende: hatefulle meninger? hva er det? Skulle man gått inn på en slik avgrensning måtte man problematisert; Hva vil det si at noe er sant? hva er forskjell på en gyldig og legitim ytring? Her vil det fort vise seg at man støter på grunnleggende problemer i filosofi og politikk som generasjoner har slitt med.
Hvorfor? Fordi det ikke finnes noen enkle svar. Den som ønsker enkle svar får ofte noen uønskede følger med på kjøpet. Derfor tilsier erfaring og klokskap at man fører en åpen politikk og overprøver seg selv. Kan det tenkes at “vi” tar feil?

Man føler behov for å tilføye: Er det nødvendig å si dette i Ibsens hjemland?

Kan det rett og slett være slik at hvis for mange er sikre på å tilhøre den rette side, så vil det i seg selv bli en selvsikkerhet som sløver den kritiske sans?

Alt dette er common sense, og likevel er mediene hver eneste dag et bevis på at disse enkle prinsipper er satt ut av funksjon.

Murray mener at behandlingen av islamister og islam-kritikere røper en slik alarmerende tendens. Den som siterer Muslimbrødrenes åndelige overhode, Yusuf Qaradawi, får problemer – slik Geert Wilders gjorde med sin Fitna-film, og slik den får som siterer Qaradwi for hans uttalelser om homoseksuelle, jøder og selvmordsbombere – det vil bli oppfattet som islamofobi. Men mannen selv blir mottatt med rød løper av Londons daværende borgermester Ken Livingstone.

Et bilde melder seg på netthinnen; Nåværende domprost i Oslo, Dag Olav Hauge, som drar på forsoningstur til Midtøsten, etter at Vebjørn Selbekk hadde beklaget, og legger turen innom Qaradawi og sier at han var en hyggelig mann. Det var ingen tilfeldig gest og den har faktisk fått større symbolsk betydning med årene. Fordi den sa noe ut over seg selv.

Det er en fundamental forskjell på å si at homoseksuelle skal drepes i religionens navn, og det å si at man mener at Muhammed “made it all up”. Men i dagens Europa er det slik at den imam som sier at homoseksuelle bør drepes, ikke får krummet et hår på sitt hode av myndighetene, mens den som tegner en karikatur av profeten må gå under jorden, eller får redaksjonslokalene brannbombet.

Når brannattentatet mot Charlie Hebdo nesten ikke blir nevnt, eller kun referert i mediene, så er det nettopp uttrykk for at man ikke har innsett hvilken trussel slik politisk vold utgjør. Man skyver tvert om ansvaret over på bladet, og sier de provoserte! Da er man langt inne på islamitisk territorium. Det er en form for åndelig kapitulasjon og selvmord.

Hvis man forsvarer seg med at “it takes two to tango”, dvs. at Charlie Hebdo kunne latt være, så blir neste spørsmål? Hvor går grensen? Hvor mye er man villig til å oppgi?

I Tyskland foregår et vitenskapelig arbeid for å kartlegge Koranens kilder, dvs. det er den samme historisering av Koranen som Bibelen har vært underkastet og som vi tar som en selvfølge. Men Koran-forskerne må skrive under pseudonym og deres arbeid er omgitt av det strengeste hemmelighold. Arbeidet er livsfarlig.

Er vi også villig til å oppgi en historisk-kritisk metode? Skal humor, satire, og historisk-vitenskapelig metode begrenses, slik at alt som har med islam å gjøre, beskyttes?

Det vil ingen ansvarlig si offentlig, men i realiteten er det den kursen man har slått inn på.

Da ender man opp med taushet og forlegenhet, enten redaksjonslokaler bombes eller folk som Lars Vilk og Kurt Westergaard må leve omgitt av livvakter.

Hvis et samfunn ikke forstår forskjellen på det å si at Muhammed “made it all up” og det å si at homofile må dø, så er man ille ute, oppsummerte Murray.

Hans ord er spesielt relevante for Norge.

Norge står ved et veiskille etter 22/7. Man har greid å rote det slik til for seg at man ikke er i stand til å se forskjeller. Det er faktisk slik at avskyen for Breiviks handlinger glir over i en avsky for de meninger man ikke liker. Men hvis noen ikke stanser opp og setter spørsmålstegn med en slik avskyreaksjon, så kan det være at man avskyr meninger som er høyst relevante. Som man enten trenger å høre, og/eller som man selv har utløst. For det er et annet problem. Hvordan kan man vite at ikke den kritikk som fremkommer ikke er et svar på ens egen oppførsel?

I alle andre sammenhenger er kontekst relevant, men plutselig ikke i debatten om forholdet mellom den islam-kritiske siden og storsamfunnet.

Og mens det å reagere med avsky kan være en normal og endog sunn reaksjon så blir det noe helt annet hvis avskyen mobiliseres og organiseres og blir manifest. Da er det snakk om avsky i seg selv. Den tar over og blokkerer.

Men det var vel også poenget fra starten?

Det er et beklagelig faktum at sosialismen/kommunismen og venstresiden har brukt og perfeksjonert avsky som en betinget refleks i sine holdningskampanjer, i både en hard og myk versjon, i både en demokratisk sosialdemokratisk og en kommunistisk diktatorisk. Men avsky er frikoblet fra kritisk fornuft. Det er nettopp det som er poenget. Det er som oppdragelse av barn. Sosialismen har en innebygget moralisme, som også er paternalistisk. En vet best-holdning. (Finnes det en affinititet – en tiltrekning og berøringsflate her mellom mennesker fra autoritære kulturer og sosialdemokratiet?).

En slik formynderholdning er farlig i en situasjon med store undertrykte motsetninger. Voksne er ikke barn.

Det er ytterst forstemmende at de som burde advart mot en formyndermentalitet, landets akademiske elite, er de som ivrer for en slik sensur og sosial utstøting. Ikke alle, men de toneangivende, og de får stort sett opptre uimotsagt. De andre har bøyd seg for trusselen om sanksjoner. Også på dette punkt er det en parallellitet mellom norske og muslimske miljøer: de ytterliggående og høytlytte stikker av med stafettpinnen, og de andre blir hengende etter, får ikke summet seg, og lar andre sette dagsorden.

Den lettvinthet man snakker om utestengelse og sensur i norsk offentlighet er i seg selv alarmerende, og et tegn på at man er del av symptomene. Det samme er tausheten om noe som er uforløst og vanskelig.

Det er Norge som hadde trengt å høre Douglas Murray.

Og førstkommende lørdag, 12. november, holder Document.no et møte i Oslo Militære Samfund kl 1700, som tar opp dette temaet. Paneldeltakere er Bruce Bawer, Walid al-Kubaisi, Katrine Winkel-Holm og Bjørn Stærk. Ordstyrer er Jon Hustad.

Påmelding: kontakt@document.no

Douglas Murray kan sees her: