En anmeldelse af Marit Christensens Moren – Historien om Wenche Behring Breivik og Åsne Seierstads En af os.
Af Peder Jensen (Fjordman)
Aage Borchgrevinks bok En norsk tragedie, utgitt høsten 2012, endret debatten i Norge om Anders Behring Breivik ved å se nærmere på terroristens familieforhold. Dette var ikke blitt tilstrekkelig belyst under rettssaken.
Forfatterne Marit Christensen og Åsne Seierstad publiserte begge bøker om saken i november 2013. Christensens bok Moren, om Wenche Behring Breivik, er ikke noe tidløst mesterverk, men den har positive sider. Hun er ikke fullstendig ukritisk, og indikerer for eksempel at mor Breivik kunne være ustabil og tildekkende. Men hun er mye snillere mot terroristens mor enn Borchgrevink og Seierstad. Kanskje for snill.
Først litt kritikk: Seierstad hevder i sin bok at Breiviks tanker ikke var bisarre vrangforestillinger, men at det var mange som delte dem. Hvilke deler av hans tanker sikter hun til? Er det der han trodde at han var kommandør og kanskje kunne bli ny konge?
Seierstad omtaler meg som en “liten” mann, på tross av at jeg er over gjennomsnittlig høy, og påstår feilaktig at jeg jobbet som hjelpepleier. Hun skriver videre om rettssaken at
“Jensen hadde nektet å vitne. Fjordman hadde flyktet utenlands, der politiet ikke hadde hjemmel til å hente ham som vitne.”
Dette er ikke korrekt. Jeg har kontaktet forlegger Erling Kagge og bedt om at denne feilaktige fremstillingen korrigeres. Jeg forlot Norge sensommeren 2011 på grunn av min sikkerhetssituasjon. Det er påfallende hvor mange norske journalister som ser ut til å bruke det mot meg at jeg følte meg tvunget til å forlate landet. Det kan tenkes at dette sier minst like mye om situasjonen i Norge på denne tida som det sier om meg.
Den første gangen det ble nevnt offentlig at jeg kanskje måtte vitne under rettssaken var i desember 2011. Jeg hadde da allerede forlatt Norge flere måneder tidligere. Disse to tingene hadde ingenting med hverandre å gjøre.
Jeg nektet heller ikke å vitne. Dersom jeg var pliktig til det var jeg villig til å fjernvitne. I slutten av mai 2012 var det derimot blitt mye bråk i pressen rundt vitnefrafall fordi en rekke personer som var innkalt som vitner av forsvarsadvokat Geir Lippestad egentlig ikke hadde plikt til å vitne. Åsne Seierstad, som selv fulgte rettssaken, unngår å nevne dette selv om det bør være godt kjent for henne. Det er uredelig. Hun skriver videre i sin bok at
“Det var også galskap som ble trukket frem av dem han beundret mest. En gal manns verk, mente Fjordman. Det mente også Hans Rustad og kontrajihadistene Robert Spencer, Bat Ye’or, Pamela Geller og Baron Bodissey. De var i harnisk. Islamkritikken de hadde forfektet før 22. juli hadde vært så ren og fin. Nå hadde Breivik skitnet det hele til med blod.”
Seierstad har ikke belegg for å si at disse menneskene, som jeg i motsetning til henne kjenner personlig, var i harnisk. Det er feil. Det er ellers et lavmål å hevde at islamkritikken er blitt “skitnet til med blod.” Forfatteren sier ikke noe om at islam i seg selv kan ha blitt skitnet til med blod etter svært mange terrorangrep.
*****************
Wenche Behring Breivik hadde en ekstremt vanskelig oppvekst, med en handikappet, tyrannisk og sinnssyk mor. Hun hadde selv aldri vokst opp i en normalt fungerende familie og visste trolig ikke hvordan hun skulle oppføre seg overfor sine egne barn. I Henrik Ibsens stykke Gengangere skildres det hvordan fedrenes synder går i arv. I Behring-familien kan det virke som om det var i minst like høy grad mødrenes synder som gikk i arv.
Anders Behring Breivik ble født 13. februar 1979 i Oslo. Foreldrene skilte seg allerede i 1980. Det var hans mor som ville skille seg. Hun ble nå alenemor for to små barn, Anders og hans seks år eldre halvsøster Elisabeth.
Dette var en tid preget av venstresidens seksuelle frigjøring. Mange mennesker taklet dette på et vis, men det gjorde ikke en sårbar, skadet og emosjonelt ustabil kvinne som WBB. Til Marit Christensen fremstiller hun seg som en sjenert kvinne. Naboer og andre antyder imidlertid et bilde av en fysisk og seksuelt grenseløs mor som snakket ukritisk om sex foran sine små barn. Menn kom og gikk mens hennes to barn ble overlatt til seg selv, også på natta.
Hun taklet ikke sine barn og kontaktet myndighetene for å be om hjelp. Våren 1982 ville Wenche undersøke muligheten for å få plassert begge sine barn i fosterhjem, for å bli kvitt dem.
Rådgiveren ved det lokale sosialkontoret i Oslo vurderte at problemene i familien var en sak for psykiatrien. Ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri ble de behandlet av psykolog Arild Gjertsen samt overlege og barnepsykiater Per Olav Næss. Tidlig i 1983 kommenterte barnepsykiateren at Anders manglet språk for å uttrykke følelser. Det ble likevel ansett at gutten kunne klare seg om den sosiale situasjonen rundt ham ble endret.
Det var forholdet til mor som ødela ham. Fagfolkene hadde hørt henne rope høyt til sin da snart fire år gamle sønn Anders “Jeg skulle ønske du var død!” Wenches forhold til sin sønn vekslet dramatisk mellom omsorg, fysisk og seksuelt invaderende atferd og til dels svært aggressiv avvisning. “Anders blir offer for mors projeksjoner av paranoid aggressiv og seksuell frykt overfor menn generelt,” var konklusjonen. Fagpersonalet foreslo i 1983 å ta Anders ut av familien for å forebygge en enda mer skadelig psykologisk skjevutvikling.
Skildringene til Borchgrevink og Seierstad gir et bilde av at Anders satt fast i et psykologisk ødeleggende forhold, dratt mellom en fraværende og kjølig far og en emosjonelt ustabil og fysisk invaderende mor.
Jens Breivik virker dessverre ikke som en god og engasjert far som fulgte opp sine barn skikkelig. Anders savnet kontakt med sin far og beklaget at han ikke fikk hans oppmerksomhet før terrorangrepene. På den andre siden har Jens Breivik trolig ikke aktivt mishandlet Anders. I den grad noen har aktivt utsatt Anders Behring Breivik for det som kan kalles mishandling i barndommen ser det ut til å ha vært hans mor.
Dette utfordrer en del kulturelle stereotyper. Wenche Behring Breivik virker som en såret kvinne, ikke som en spesifikt ond person. Det forandrer likevel ikke på at hennes oppførsel mot den lille gutten Anders fremstår som en skrekkhistorie om hvordan man kan påføre sitt barn traumer og varige psykologiske skader.
Åsne Seierstad har uttalt at noe var ødelagt i Breivik allerede i barndommen, og at uten dette ville terroren den 22. juli 2011 trolig aldri skjedd. Jeg står langt fra henne politisk, men på dette punktet er jeg enig med henne. Det finnes ingen enkelt årsak til at Breivik ble massemorder. Likevel er det grunn til å tro at de dype psykologiske skadene han fikk i barndommen formet hans psykologiske avvik som voksen i vesentlig grad.
Det var kanskje hans mor som skadet og emosjonelt mishandlet ham, men det var det juridiske systemet i det feministisk influerte Norge som dømte Anders til å bli hos en mor som var åpenbart uskikket til oppgaven.
Læs mere »