Av Peder Jensen alias Fjordman

En kortere kronikk basert på boken En norsk tragedie er tidligere blitt publisert av Jensen hos avisen Fædrelandsvennen i Norge.

Det er utkommet en del bøker om Breiviksaken allerede og flere vil det bli, inkludert min egen Witness to Madness, som bør være i sirkulasjon våren 2013. Få mennesker orker å lese alle disse. Vanlige folk er sikkert lei av Breivik, hans plastisk opererte nese, selvkonstruerte Knights Templar-medaljer, grenseløse sadisme og klager på manglende fuktighetskrem.

Jeg vurderte selv hvilke norske bøker jeg skulle bruke tid og penger på og bladde igjennom flere av dem, blant annet Kjetil Stormarks spekulative utgivelse Massemorderens private e-poster. Hele denne boken er basert på lovbrudd og hacket materiale fra flere epostkontoer der Breivik i mange år skal ha kommunisert med et stort antall personer som ikke har gjort noe kriminelt. Det hevdes at disse er blitt anonymisert, men bare ved å bla igjennom kunne jeg se flere tilfeller av at private epostadresser og vesentlige opplysninger likevel var blitt publisert.

På tross av denne smakløse og lovstridige oppførselen har ikke herr Stormark oppnådd særlig annet enn å vise at Breivik var en ganske dårlig skribent som skrev kjedelige eposter. Jeg kjøpte heller ikke Øyvind Strømmens bok Det mørke nettet, som ved hurtig gjennomlesning dessverre fremsto som akkurat like endimensjonal som man kunne frykte.

Valget falt til slutt på Aage Storm Borchgrevinks utgivelse En norsk tragedie – Anders Behring Breivik og veiene til Utøya. Denne er av noen blitt beskyldt for å dikte litt for mye mellom linjene, slik at enkelte passasjer har mer form av skjønnlitteratur enn av fakta.

Bokas klart største svakhet er imidlertid dens politiske sider. Forfatterens omtale av personer som meg eller Hans Rustad fra Document.no skiller seg ikke i vesentlig grad fra det Øyvind Strømmen eller Lars Gule presterer, men han fokuserer heldigvis mindre ensidig på dette.

Borchgrevink nevner riktignok kort at den unge Arbeiderparti-mannen Einar Gerhardsen troppet opp utenfor avisen Aftenpostens lokaler i Oslo og truet redaksjonen med dynamitt.1 Han ble tiltalt og dømt for forholdet. Likevel forhindret ikke slike grove voldstrusler ham fra å bli statsminister seinere, faktisk den statsministeren som satt lengst ved makten i Norge på 1900-tallet. Voldsretorikk er tydeligvis mer akseptabelt fra noen grupper enn det er fra andre.

Gerhardsen var aktiv allerede under Arbeiderpartiets kommunistiske epoke på 1920-tallet. I likhet med resten av partiets ledelse forlot han til slutt den revolusjonære linjen og ble demokratisk sosialist. Hans kone Werna Gerhardsen hadde likevel et komplisert forhold til kjente KGB-agenter fra det kommunistiske diktaturet Sovjetunionen under Den kalde krigen.

Borchgrevink inntar jevnt over et ståsted der sosialdemokratene og deres politikk presenteres som god og uproblematisk. Han bruker nesten ingen plass på å vurdere om muslimsk innvandring kan utgjøre et reelt problem eller om godt organiserte krefter som Det muslimske brorskapet promoterer sharialover også i Europa, slik blant annet den modige irakiskfødte dissidenten Walid al-Kubaisi har påvist. Borchgrevink avfeier alle slike tanker som „vrangforestillinger‟, et medisinsk uttrykk han konkret bruker om dette på side 166.

Det som likevel gjør boka verdt å lese, tross slike ganske betydelige svakheter, er den kontroversielle informasjonen han presenterer om Breiviks familieforhold og oppvekst.

Forfatteren mener å se direkte spor av ABBs barndomstraumer i noen av de mørkeste delene av kompendiet, og dermed indirekte i Breiviks forbrytelser. Han legger vekt på at ingen enkeltfaktor aleine skapte massemorderen, heller ikke en traumatisk barndom med mulig mishandling. Men dette er likevel en stor bit som må bli tatt med i det endelige puslespillet.

ABBs mor Wenche hadde hatt en „ekstremt vanskelig oppvekst‟.2 Hennes egen mor fikk polio mens hun var gravid med Wenche og endte opp i en rullestol, noe hun angivelig seinere klandret datteren for. Faren hennes døde da hun var liten, mens moren gradvis utviklet en psykisk lidelse i form av paranoide forestillinger.

Anders Behring Breivik vokste altså opp i en atmosfære av psykiske lidelser og mental ustabilitet som gikk flere generasjoner tilbake og kan muligens selv ha vært genetisk disponert for slike lidelser. Hans mor „kunne fremstå nærmest som overgriper i forholdet til den lille sønnen, men var i et annet perspektiv selv offer‟.3

Psykiske lidelser er dessverre fremdeles mer tabubelagte enn fysiske sykdommer, selv om situasjonen er litt bedre nå enn den var tidligere. Mange mennesker vil frykte å få en sykdom i hodet mer enn en sykdom i nyrene, men hos Breivik synes frykten for mentale lidelser å være uvanlig sterk. Skyldes hans enorme frykt for å bli sett på som „gal‟, noe han betrakter som „en skjebne verre enn døden‟,4 at han har hatt sinnslidelser tett på seg i sin nærmeste familie?

ABBs mor hevdet i sin sykehistorie at hun opprinnelig ønsket abort da hun var gravid på grunn av problemer i ekteskapet, men hun klarte ikke å bestemme seg for å søke innen tidsfristen. Allerede under svangerskapet oppfattet hun fosteret som kom til å bli Anders Behring Breivik som et vanskelig barn som sparket til henne, nesten bevisst og ondsinnet.5

På tross av dette opplevde hun det som provoserende at barnets far, Jens, var til stede under fødselen fordi „Anders var hennes!‟ Hun sluttet dessuten å amme sønnen da han var ti måneder gammel fordi hun oppfattet babyens suging som så aggressiv at den ødela henne.

Borchgrevink antyder at ABBs mor helt fra han var født, og kanskje til og med før han var født, oppfattet den lille gutten som en voksen person med onde hensikter, „en slags manipulerende og usårbar skurk‟. Noen tiår seinere ble han faktisk en skurk, men det er diskutabelt om han var født slik.

Overfor saksbehandleren hun snakket med på sosialkontoret ga moren Wenche uttrykk for at hun ønsket „å bli kvitt‟ Anders. Det er uklart om hun med dette mente at han burde adopteres bort eller forsvinne på annet vis. Hun innrømmet til dels selv at hun ikke taklet sin sønn. Likevel motsatte hun seg flere forsøk på ekstern hjelp, og motsatte seg dessuten å gi fra seg den påstått onde sønnen som hun ville bli kvitt da barnets far omsider søkte foreldreretten.

Borchgrevink påpeker, som andre også ha gjort, at selv om Breivik i manifestet tar avstand fra nazister så hyllet han flere ganger kjente nynazister under rettssaken og etterpå. Først og fremst er kompendiet etter hans syn en dypt personlig tekst som i praksis kan betraktes som et angrep på personene rundt ham og en slags hevn for hans oppvekst og liv. Breivik antyder direkte i det såkalte manifestet at barn bør bli fjernet fra deres mødre allerede ved fødselen av.

Dette er lettvint blitt avskrevet av massemediene som „anti-feminisme‟, noe som er nok et utslag av intellektuell latskap og uærlighet. De som ikke er feminister vil typisk heller at man skal bevare tradisjonelle kjønnsroller og at kvinner dermed i størst mulig grad skal være hjemme med barna når disse er små. Tanken om å ta barna fra mødrene på generell basis har en viss marxistisk forankring, men normalt sett ikke i så utpreget grad som hos Breivik.

Derimot gir dette bisarre forslaget mening dersom man ser det i sammenheng med Breiviks egen traumatiske oppvekst med sin svært ustabile mor. Forslaget i manifestet er derfor dypt personlig. ABB har ironisk nok adoptert ett av venstresidens slagord, nemlig at det personlige er politisk. Til en viss grad vurdere alle mennesker verden ut ifra sine personlige erfaringer, men dette skjer i uvanlig høy grad med en ekstrem narsissist som Anders Behring Breivik.

Boken En norsk tragedie kommenterer det påfallende sterke ønsket om å fjerne kvinner fullstendig, med fødefabrikker, outsourcing av reproduksjon til kvinner i den tredje verden eller bruk av kunstig livmor, samt totalitær kontroll av et statlig Vokterråd over oppveksten til alle barn som fødes. Borchgrevink indikerer korrekt at dette skiller seg betydelig fra vanlig konservativ kritikk av radikal feminisme. Faktisk gikk selv ikke brutale totalitære bevegelser som kommunistene eller nazistene vanligvis så langt i praksis, selv om de kom nærmest dette.

Forfatteren påpeker at Breivik i sitt kompendium/manifest „ønsket å bli kvitt mor fullstendig. Kanskje er det dette prosjektet som er det sentrale i uavhengighetserklæringen hans‟.6 Breivik hevdet selv at hans egen mor er den eneste personen som kan gjøre ham emosjonelt ustabil.

De sakkyndige psykiaterne Husby og Sørheim relaterte Breiviks besynderlige beskrivelser av seg selv som en robot eller maskin til en tilstand kjent som aleksitymi, en manglende evne til å gjenkjenne eller beskrive egne følelser. Borchgrevink argumenterer for at dette kanskje er Breiviks „mest karakteristiske trekk (eller symptom), og har preget ham siden barndommen‟.7

På et visst plan har ABB følelser, men disse ser ut til å knytte seg primært til narsissisten Breiviks grandiose selvbilde og angivelige krenkelser av dette. I slike tilfeller kan han bli sint og klage på karakterdrap, eller gråte i retten når han ser sin egen banale propagandafilm.

Borchgrevink kommenterer at i følge fagpersonale som observerte ham da hadde Anders allerede som treåring vansker med å uttrykke følelser, selv om hans språkferdigheter ellers var normale. Han spør seg om dette skyldtes en genetisk betinget forstyrrelse i hjernas utvikling eller en emosjonell skade som følge av en form for mishandling fra hans mentalt ustabile mor.

Han beskriver hvordan Breivik i løpet av rettssaken enkelte ganger kunne fremvise verbale ferdigheter og noe som ligner humor, men samtidig kom hans paranoide trekk tydelig frem gjentatte ganger, noe rettspsykiaterne innrømmet. Dessuten var Breiviks åpenbare og sterke narsissisme „konstant, umodifiserbar og fullstendig utenfor kontroll av hans intelligens‟.8

Selv erfarne jurister satt med blanke øyne og en tåre i øyekroken da de grufulle detaljene fra dobbeltangrepene ble gjenfortalt av overlevende og etterforskere i rettslokalene. „Bare Breivik satt rolig, tilsynelatende uberørt i sitt radikale utenforskap. En fremmed på jorden‟ 9, som Borchgrevink beskriver ham. Med langsomme bevegelser fylte han glasset med vann fra muggen foran seg og førte det til leppene, uttrykksløs, fjern i blikket og mentalt sett et helt annet sted. De følelsesmessige reaksjonene til hans ofre affiserte ikke Breivik det minste, men han kviknet fort til og spisset ørene når de tekniske detaljene av hans massakre ble omtalt.

Ett av de spørsmålene som hittil er blitt overraskende lite kritisk belyst er hvorvidt det er sannsynlig at en så eksepsjonelt selvsentrert person som Anders Behring Breivik overhodet er i stand til å „ofre seg for en større sak‟, slik han hevder at han ville. Både de som mener han er sinnssyk og de som hevder at han er strafferettslig tilregnelig har stort sett alle kommentert hans ekstreme narsissisme pluss utviklede voldsfantasier og sadistiske personlighetstrekk.

Det er liten tvil om at Breivik er en mann som mangler empati og bryr seg lite eller ingenting om andre mennesker enn ham selv. Men hvis han ikke bryr seg om andre personer eller noe som er større enn hans egen navle, hvorfor skulle han da „ofre seg‟ for andre personer og bli „martyr‟ for sitt folk? Dette er svært selvmotsigende og gir ikke logisk mening. Hvis man ikke bryr seg om andre mennesker ofrer man heller ikke sitt liv for andre mennesker.

Forfatter Aage Storm Borchgrevink analyserte Breiviks mentalitet fra ulike innfallsvinkler og leste igjennom hele hans kompendium/manifest flere ganger. Han konkluderte gradvis med at mannen er mytoman og utviser klare tegn på pseudologia fantastica, eller patologiske løgner. Noen ganger dikter han kort og godt opp ting som ikke finnes, andre ganger overdriver han voldsomt, slik at mindre begivenheter som har hendt ham plutselig får en enorm betydning:

„Etter hvert syntes jeg at kompendiet egentlig bare ga mening hvis man leste det som en respons på erfaringer og konflikter i hans eget liv, særlig barndommen. 1300 år med konflikt mellom Vesten og islam fremsto som en dekkhistorie, og rettssaken bekreftet inntrykket. Han redegjorde famlende og uengasjert for det politiske og historiske, men kviknet til så snart det var snakk om terrorisme. Radikaliseringen hans fremsto som utslag av hans pseudologia fantastica: beretninger om fiktive konfrontasjoner med muslimer ispedd rene bagateller. Barndommen ville han derimot ikke snakke om‟.10

Borchgrevink nevner motforestillingene mot å snakke om familieforholdene til Breivik generelt og moren spesielt. Det ble kort antydet av blant annet statskringkasteren NRK at det kunne finnes en historie av psykiske lidelser, og ved en anledning til og med at Breivik kunne ha vært eksponert for noe av seksuell natur i barndommen.11 Disse temaene ble det imidlertid hurtig lagt lokk på igjen. Massemediene sa ikke noe mer om dette før eller under rettssaken.

Man kan spørre seg om tausheten hadde vært like øredøvende dersom det var faren som var blitt beskyldt for å ha begått overgrep, kanskje av seksuell natur. Personlig tviler jeg på det.

Offentligheten ble kun gjort oppmerksom på disse problemstillingene i større bredde etter at rettssaken mot Breivik var avsluttet og det var klart at ingen av partene ville anke dommen.

Borchgrevink fremhever at det isolert sett kan sees på som positivt at samfunnet forsøker å beskytte enkeltmennesker selv etter en slik forferdelig ugjerning. Likevel må dette hensynet veies mot offentlighetens rett til å få mest mulig klarhet om saken og om hvorfor denne bestemte personen begikk slike grusomheter. Hovedpoenget er etter forfatterens mening ikke å henge ut moren, men å spørre hvorfor ikke hun fikk mer hjelp fra barnevernet eller andre.12

Breiviks angrep hadde skremmende mange dødsofre, og dessuten overlevende med fysiske eller mentale skader. Hver og en av disse har igjen mange slektninger og venner. Samlet sett er det svært mange mennesker som er blitt sterkt berørt av Breiviks ugjerninger. Borchgrevink argumenterer overbevisende for at interessene til alle disse tallrike menneskene samlet sett bør oppveie interessene en enkelt person, massemorderens mor, måtte ha i å holde deler av deres felles privatliv skjult. Mange borgere vil nok være enig i en slik konklusjon.

Avisen VG publiserte rapportene til begge parene av rettspsykiatere på internett, noe som var ulovlig siden disse skulle være unntatt offentlighet.13 VG la ut nesten hele den første rapporten som konkluderte med at Breivik er sinnssyk, men med ett svært viktig unntak: De sladdet ut noen sider i teksten som omhandlet Breiviks interne familieforhold, spesielt den grove omsorgssvikten til hans mor, som i alle fall grenset til regelrett mishandling.

Det er mulig at dette var gjort i god hensikt, men det bygget samtidig opp under konklusjonen som VGs redaksjon meget aggressivt presset på for å få, nemlig at Breivik er tilregnelig.

Enten man liker det eller ikke så er det relevant å spørre om oppveksten til en person som har begått det verste massemordet i moderne nordisk historie. De første rettspsykiaterne konkluderte med at ABB lider av paranoid schizofreni. Dette kan sikkert bestrides. Det er mye vi ikke vet om denne sykdommen. Det finnes til og med de som hevder at det vi i dag betegner som schizofreni egentlig dreier seg om flere forskjellige, beslektede sykdommer.

Det finnes derimot en del forskning som antyder at slike sinnslidelser ofte har en betydelig arvelig komponent, enten man ser på gener eller miljø eller begge deler. Det er en markant økt risiko for at du kan lide av slikt dersom andre nære slektninger har en lignende lidelse.

I tilfellet Anders Behring Breivik er det etter rettssaken blitt kjent at minst to nære slektninger i direkte linje, hans mor og hans mormor, har vært plaget av store mentale problemer, samt at ABBs mor kan ha utsatt ham for mental og kanskje fysisk mishandling under de aller mest følsomme oppvekstårene som barn. Uavhengig av om man liker det eller ikke er dette informasjon som var og er av vesentlig interesse for å vurdere hans sinnstilstand. Det kan ikke bare ignoreres eller feies under teppet, men det var nettopp dette norske massemedier gjorde inntil rettssaken var avsluttet.

Da avisen VG publiserte den første sakkyndige utredningen men kuttet bort stoffet om Breiviks barndom styrte de ikke bare den offentlige debatten i en bestemt retning, de saboterte aktivt og målbevisst en pågående rettsprosess på en meget stygg og totalt uakseptabel måte.

Borchgrevink antyder at ingen av rettspsykiaterne leste hele det lange kompendiet/manifestet, men støttet seg delvis på de relativt korte oppsummeringene av teksten gitt av norsk politi.14

Man må anta at dersom rettspsykiaterne ikke hadde lest og analysert hele det 1518 sider lange manifestet så hadde neppe alle de fem dommerne gjort det heller, kanskje ingen av dem. Dette på tross av at de hadde over to måneder til rådighet fra den aktive rettssaken ble avsluttet til de avsa sin dom, i en sak der det var absolutt 100% sikkert at den tiltalte hadde begått forbrytelsene han var tiltalt for, noe som faktisk er sjelden. Som regel finnes det litt tvil.

Det eneste dommerne skulle avgjøre var om tiltalte var tilregnelig eller ikke, skyldspørsmålet var allerede avgjort. Jeg brukte omkring ti dager på å lese igjennom teksten fra første til siste side, og tok da notater underveis. Man skulle tro at dommerne kunne avse en uke eller to i løpet av to måneder til å lese manifestet, men det er høyst usikkert om de faktisk gjorde det.

Psykiaterne Agnar Aspaas og Terje Tørrissen erklærte Anders Behring Breivik for tilregnelig, delvis basert på hans såkalte manifest. De fem dommerne Wenche Elizabeth Arntzen, Arne Lyng, Anne Elisabeth Wisløff, Diana Patricia Fynbo og Ernst Henning Eielsen, baserte deretter sin endelige dom i høy grad på konklusjonene til nettopp Aspaas og Tørrissen.

Vi kan altså sitte med en situasjon der rettens endelige konklusjon ble delvis basert på et dokument som få, og kanskje ingen, av rettens avgjørende parter hadde lest i sin helhet. Uvisst av hvilken grunn betegnes dette som „modig‟ og en seier for den norske rettsstaten.15

Det er selvsagt vanskelig for meg å være 100% objektiv i å analysere Breiviks manifest, tatt i betraktning av at jeg er en av skribentene som er mest sitert der, men det er interessant at en person som står så langt fra meg politisk sett som Aage Borchgrevink kommer til en rekke overlappende konklusjoner. Dette viser at ikke alle mine analyser er gale eller subjektive.

Han ser det ideologisk usammenhengende i teksten, det påfallende store innslaget der av rent personlige utfall mot familiemedlemmer samt de tydelige referansene til dataspill. Forfatteren kommenterer Breiviks merkelige bruk av prosenter, som han fremviste både i manifestet samt i de tidlige samtalene med rettspsykiaterne. Dette la jeg også merke til ved gjennomlesning av manifestet. Det dreier seg ikke bare om den prosentandelen av befolkningen som Breivik (feilaktig) tror vil støtte hans massakre, men også hvor mange prosenter livskraft han selv har.

Borchgrevink presiserer at mange normale mennesker spiller mye dataspill og at World of Warcraft kan ansees som en slags sosial aktivitet i den forstand at man må samarbeide med andre mennesker på internett. Han påpeker videre at så seint som i 2010 spilte den da 31 år gamle Breivik dataspill syv timer per dag i gjennomsnitt, noe som stiller spørsmål ved om han overhodet hadde tid til å jobbe med kompendiet/manifestet eller om dette ble en dekkhistorie.16

Å si at man har 30% livskraft, slik Breivik kunne gjøre, er en uvanlig måte å ordlegge seg på i det virkelige liv, men svært vanlig i dataspillverdenen. Det er for eksempel utbredt at en karakter i et skytespill eller andre spill starter med en livskraft på 100% som så synker til null dersom man ikke fyller på med mat og medisiner. Breivik snakket altså om seg selv på en måte som gav mening i en verden av dataspill, men ikke nødvendigvis i det virkelige liv.

Deler av manifestet som Breivik selv har skrevet inneholder i tillegg til sadisme en del bisarre elementer som i alle fall grenser til sinnssykdom. Dette ble lite fokusert på av retten. Andre deler av teksten fremstår bokstavelig talt som tegneserieaktige, spesielt når ABB beskriver de påståtte Knights Templar og deres ritualer som involverer hodeskaller og lignende.

Breivik hadde en sterkt begrenset erfaring med Frimurerne og deres ritualer, men det er nokså tvilsomt om hans Knights Templar-forestillinger om hodeskaller kom derfra. De kan minne litt om et rollespill, men først og fremst om en voldelig tegneserie. Mens det har vært et visst fokus på dataspilling i forbindelse med Breiviksaken har det vært mindre fokus på tegneserier.

Det finnes millioner av mennesker som lever seg inn i bestemte filmer, bøker eller tegneserier og gjerne deler sin entusiasme med andre fans, enten det nå gjelder Tolkien eller Batman. De fleste av disse har imidlertid en sterk nok virkelighetsforankring til å skjønne at filmene de ser eller spillene de spiller ikke er virkelige. Bare fordi du har sett en Star Wars-film eller to betyr ikke dette at du faktisk er Darth Vader.

Etter å ha lest Breiviks beskrivelser i manifestet er jeg derimot ikke like sikker på om ABB skjønte forskjellen mellom virkelighet og fantasi da han skrev dette. Han viser enkelte ganger i teksten tegn til en såpass uklar identitetsforståelse at man kan mistenke at han selv halvveis trodde han var en figur i et dataspill eller en tegneserie på dette tidspunktet.

Som tenåring ble Breivik med i et taggermiljø i Oslo som spraymalte t-banen og andre mål. Signaturen, eller avataren, Breivik valgte som tagger var „Morg‟, en oppdiktet skikkelse fra universet til det amerikansk tegneserieforlaget Marvel Comics. I tegneseriene er superskurken Morg en bøddel og forræder som henretter sitt eget folk uten nåde på vegne av nye erobrere.17

Morg er en hensynsløs slakter totalt uten samvittighet, selve sadismen inkarnert. Man skal kanskje være forsiktig med å lese for mye inn i dette. Mange mennesker gjør merkelige ting i tenårene, noe de fleste heldigvis seinere vokser av seg. Det er slett ikke unormalt at gutter leser tegneserier. Det er likevel verdt å merke seg at Anders Behring Breivik i tenårene aktivt valgte å identifisere seg med en uvanlig brutal og amoralsk tegneseriefigur, en bøddel.

Sadistiske henrettelser av sitt eget folk der gjerningsmannen ikke viser det minste tegn til anger etter sine massakrer appellerte altså til Breivik allerede som ung, lenge før han identifiserte seg med noen ideologi annet enn et brennende ønske om å bli rik og anerkjent.

Borchgrevink skriver i sin bok at „For Breivik kan det virke som om henrettelser ikke bare er et politisk middel, men et mål i seg selv‟.18 Forfatteren konkluderer med at drivkraften i manifestet ikke er noen bestemt ideologi i verken den ene eller den andre retningen, men snarere en aggressiv voldssadistisk impuls som tydeligvis var til stede i Breiviks sinn fra starten av og som han søkte et utløp for gjennom sitt selvkonstruerte ideologiske lappeteppe.

Det finnes et par dokumenterte tilfeller under nedslaktingen på Utøya der ABB på mer eller mindre tilfeldig grunnlag unnlot å drepe et par personer som han var fullt i stand til å skyte. Aage Storm Borchgrevink, i likhet med flere andre observatører, spekulerer i om dette hos Breivik kan ha gitt næring til en følelse av nesten guddommelig allmakt, ved bokstavelig talt å være herre over liv og død. Han var da blitt dommer, jury og bøddel, i en og samme person.

Det Borchgrevink derimot ikke skriver i sin bok, og som etter det jeg kjenner til heller ikke ble nevnt av noen part eller såkalt ekspert under rettssaken, er at dette uttrykket, som direkte nevnes i manifestet, kan gjenfinnes andre steder. Det er ikke noe ABB selv har funnet på. Uttrykket kan ha flere mulige kilder, men tatt i betraktning hans lave utdannelse bør man i Breiviks tilfelle først og fremst se etter hans kilde til dette i moderne vestlig populærkultur.

Den mest sannsynlige kandidaten der er den populære tegneseriefiguren Judge Dredd, som ofte presenteres som „judge, jury and executioner‟. Judge Dredd er blitt filmatisert flere ganger, seinest i 2012, men også i 1995 med Sylvester „Rambo‟ Stallone i hovedrollen.19

Dersom denne tolkningen er riktig identifiserte Breivik seg under sine terrorangrep den 22. juli 2011 med en tegneseriefigur, en karakter like oppdiktet og lite virkelig som Donald Duck eller Ole Brumm. Denne hypotesen styrkes betydelig av vissheten om at han allerede i tenårene identifiserte seg med en tegneseriefigur som også var en brutal slakter og bøddel, Morg.

Breivik likte dessuten en annen tegneseriefigur, Conan the Barbarian. Conan har vært filmatisert flere ganger, blant annet med Arnold „Terminator‟ Schwarzenegger i hovedrollen.20 Breivik brukte musikk fra dataspillet „Age of Conan‟ til sin hjemmelagde propagandavideo,21 som han fremstilte i forbindelse med angrepene og ble rørt til tårer av å se under rettssaken.22

Judge Dredd skal forestille en form for helt, en hypervoldelig fremtidsversjon av Dirty Harry som tar loven i sine egne hender for å straffe forbrytere. Conan er også en slags helt, om enn av det noe uforutsigbare og brutale slaget. Morg er derimot en skurk og rendyrket slakter.

Det disse oppdiktede figurene primært har til felles er vold, drap og nedslakting av andre mennesker. Det samme gjelder den amerikanske TV-serien Dexter, som mer eller mindre glorifiserer en sadistisk seriemorder. Breivik syntes at denne serien var „kjempemorsom‟.23

Det virker som om Anders Behring Breivik er mindre interessert i begrunnelsen for hvorfor disse ulike skikkelsene dreper folk, det viktigste er at de dreper. Han sa rett ut under rettssaken at hans terrorforbilder er alle som bruker vold, uansett ideologisk ståsted.

Vold for Breivik er ikke et middel for å nå et mål, det er selve målet. For ham finnes det to typer mennesker: De som bruker vold og skal beundres for sin vitale brutalitet, og de patetiske pysene som ikke bruker vold. Ytterligere næring til denne voldssadistiske impulsen, som han muligens kan ha hatt lenge før han mente noe om islam eller innvandring, fant Breivik i noen av de dårlige aspektene ved moderne vestlig populærkultur kombinert med online videoer av halshugginger og nedslaktninger produsert av det islamske terrornettverket al-Qaida.

Borchgrevink betrakter Breivik til dels som et produkt av det moderne forbrukersamfunnet, en som er mer opptatt av og glad i merkevarer som sine høyt elskede Lacoste-gensere enn i menneskelige venner. Han ville først og fremst bli rik og berømt, og oppnådde i alle fall det sistnevnte etter at flere av hans (til dels ulovlige) forretninger ikke gjorde det godt.

Anders Behring Breivik ville helt fra tenårene av gjerne bli rik og berømt, i alle fall berømt. Borchgrevink legger vekt på kjendisdyrkelsen i moderne populærkultur sett i lys av Breiviks ønske om å bli kjent for enhver pris. Han sammenligner ABB med Mark David Chapman,24 som drepte det tidligere The Beatles-medlemmet John Lennon i 1980 og dermed gikk fra å være Mr. Nobody til å bli en kjent mann på grunn av mord. Kan det tenkes at Breivik gjorde noe tilsvarende, selv om han drepte mange mennesker i stedet for en enkelt, svært kjent person?

I dagens reality-TV verden er det mulig for vanlige mennesker å bli kjent og komme på TV, i alle fall for en kort stund, ved å synge og danse eller på andre måter utmerke seg med spesielle talenter. Problemet for Breivik var at han ikke hadde noe slikt talent. Han tjente litt penger på svindel og skattesnyt, men ellers var han ikke noen begavet forretningsmann eller gründer, manglet høyere utdannelse og hadde ikke særlige skriveferdigheter. Hvis han skulle oppnå sin drøm om å bli berømt måtte han derfor skille seg ut på en annen og mer drastisk måte.

I 2011 var ABB på Palace Grill, et sted som frekventeres av nasjonale kjendiser. Han kom der i snakk med en TV-kjendis, men oppførte seg så ubehagelig at han snart ble utvist av vaktene. Før han ble kastet ut rakk han imidlertid å si: „Om ett år er jeg tre ganger med kjent enn deg!‟. Jeg har aldri hørt noe sånt noen gang, sa kjendisen rystet til en avis etter at massakren seinere var et faktum. Breivik ble virkelig en superkjendis, gjennom terrorisme og massemord.25

Breivik ble på dette tidspunktet beskrevet som underlig. Han hadde et påklistret smil, men ellers nesten ingen mimikk. Stemmeleiet var toneløst, blikket stirrende og han blunket på en merkelig måte. Han gjorde ingen spontane bevegelser og fremviste en påfallende flathet. 26 Denne monotone og fjerne måten å bevege seg og snakke på er ikke uvanlig blant psykiatriske pasienter, selv om den sadistiske mordlysten man også finner hos Breivik heldigvis er sjelden.

Den statusopphengte Breivik hadde sitert den amerikansk rapperen 50 Cent med Get rich or die tryin’ som sitt livsmotto.27 ABB tjente penger på enkelte av sine prosjekter, men noen stor forretningsmann var han aldri. Han likte å ta risikoer og var amoralsk nok til å ville kjøpe bloddiamanter i Vest-Afrika, men endte der opp med å tape penger. Han kan ha blitt svindlet.28

Breivik shoppet rundt for ideologier på samme måte som han shoppet dyre klokker, og plukket ideer fra et stort ideologisk koldtbord satt sammen på en måte som fullstendig manglet indre konsistens. ABB brukte uvanlige uttrykk som nasjonalbolsjevik 29 eller nasjonalanarkist, begreper som er lite utbredt de fleste andre steder enn på Wikipedia.

Ett av hans påfunn gikk ut på å la arbeidsløse akademikere, som han mente det fantes store horder av, sykle rundt som en slags pedaldrevet reklameboard. Idéen var en umiddelbar fiasko, men Borchgrevink antyder at prosjektet ikke bare handlet „om å tjene penger, men kanskje mer om å ydmyke akademikere‟,30 hvilket godt kan være riktig. Breivik led tydeligvis av en sterk misunnelse overfor mennesker som hadde mer utdannelse, skrev bedre, tjente mer penger eller var mer kjente enn han selv var. Utgjorde dette en del av hans drivkraft og hat?

Breivik samtalte i oktober 2010 på et norsk utested med en kvinne som tilfeldigvis var litteraturviter. ABB skrøt den gangen av at han skrev på en bok som ville bli et „mesterverk‟. Han hevdet å være inspirert av ridder-litteratur, men han hadde aldri hørt om Rolandskvadet, ett av de aller viktigste heltediktene om ekte riddere fra europeisk middelalder.31

En sammenligning ville være å hevde at du kan masse om fantasy-litteratur men aldri har hørt om Tolkiens store romanverk Ringenes herre, som nesten har definert hele denne sjangeren. Anders Behring Breivik kunne svært lite om virkelige europeiske riddere annet enn hva han hadde plukket opp via dårlige dataspill eller lest på baksiden av en pakke cornflakes.

Forfatteren har lest det såkalte manifestet flere ganger og finner det meget vanskelig å ta dette seriøst som ideologisk skrift. Han hevder at „Mens det ideologiske og politiske nivået bryter sammen, kan kompendiet leses ganske sammenhengende som et grandiost selvmordsbrev‟.32

Da han var på Utøya overgav ABB seg til politiet til slutt, men han unngikk likevel å bevege seg på deler av øya der han fryktet at snikskyttere kunne skyte ham mens han massakrerte folk. „Handlingene hans tydet på at han ville leve‟, konkluderer Aage Borchgrevink.33

Den mest nærliggende parallell til Breiviks skyting på Utøya er kanskje skolemassakrer, som det dessverre har vært flere av i ulike land. Det finnes likevel forskjeller. Breivik planla sine angrep over flere år, og det er sjelden at skolemassakrer er planlagt i detalj over så lang tid. Disse skjer gjerne, om ikke spontant eller i affekt, så i alle fall innenfor en kortere tidsramme.

En annen viktig forskjell er at gjerningsmenn – for de er som regel menn – fra skolemassakrer i mange tilfeller ikke overlever, og ikke sjelden tar sitt eget liv til slutt. Dette var for eksempel tilfellet med Adam Peter Lanza i USA, som den 14. desember 2012 etter først å ha drept sin mor skjøt og drepte 26 mennesker på Sandy Hook Elementary School i Newtown, Connecticut, de fleste av dem mindreårige barn, før han til slutt skjøt seg selv.34

ABB hevder selv at han ville bli „martyr‟ og ikke forventet å overleve angrepene han gjennomførte. Men er dette sant? Det er godt dokumentert at han fremdeles hadde en del ammunisjon igjen da han til slutt, altfor seint, ble arrestert av politiet.35 Hvis han ville gjøre heroisk motstand mot politiet og gå ned som martyr i en sky av kuler kunne han ha gjort det. Han kunne også ha skutt seg selv om han ønsket dette, men han gjorde ingen av delene.

Tvert imot ringte han politiet flere ganger fra mobiltelefon, presenterte seg som „Kommandør Breivik‟ og tilbød seg å overgi seg uten kamp, hvilket han til sist også gjorde da politiet endelig dukket opp.

Hvor stor risiko tok han personlig ved å gjennomføre sin såkalte operasjon? Den var sikkert ikke null, men antakeligvis ikke veldig stor heller. Han kunne muligens ha blitt arrestert på forhånd dersom noen oppdaget hans terrorplaner, men han ville da mest sannsynlig ikke ha blitt drept. Han bombet mennesker i Oslo som var uforberedt på et angrep og stakk hurtig av fra åstedet etterpå. Han plukket videre ut en isolert øy der han forventet å møte liten eller ingen væpnet motstand, noe som beviser at Breivik i tillegg til mange andre ting også er feig.

Samlet sett var risikoen mot den fysiske helsen til Anders Behring Breivik selv ved å gjennomføre sine dobbeltangrep nok større enn null, men så lenge han ikke ville kjempe imot bevæpnet politi var sjansen for å overleve ganske god. Riktignok snakker ABB om både kristne og muslimer, men han innrømmer åpent at han ikke er en religiøs person. Breivik tror ikke på noen annen gud enn ham selv, akkurat slik John Lennon anbefalte i Imagine.

Selv om han kopierte metodene til jihadistiske terrorister fra al-Qaida trodde han ikke på at han skulle komme til et himmelsk bordell med dusinvis av jomfruer etter sin død, slik troende muslimske terrorister gjør. Den viktigste formen for belønning han kunne få var dermed i dette livet. Breivik har i glimt av selvinnsikt antydet at han er en „oppmerksomhetshore‟.36

Hvis man legger sammen all denne informasjonen er det overveiende sannsynlig at Breivik ønsket å overleve sine terrorangrep for å bade seg i all den personlige oppmerksomheten han visste at han ville få etterpå. Det er sterkt fristende å konkludere med at denne søken etter medieoppmerksomhet er den viktigste enkeltgrunnen til at Breivik foretok sine ugjerninger, ikke noen kamp for eller imot islam. Han hadde i hele sitt liv hatt et brennende ønske om å bli lagt merke til men oppnådde ikke varig suksess med noe av det han forsøkte seg på, bortsett fra mord og terrorisme. Anders Behring Breivik er den første reality-TV massemorderen.

Kilder:
1. En norsk tragedie, side 73.
2. En norsk tragedie, side 51.
3. En norsk tragedie, side 51.
4. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/artikkel.php?artid=10049584
5. En norsk tragedie, side 344-345.
6. En norsk tragedie, side 237.
7. En norsk tragedie, side 301.
8. En norsk tragedie, side 327.
9. En norsk tragedie, side 328.
10. En norsk tragedie, side 335.
11. http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7894111
12. En norsk tragedie, side 337.
13. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/psykiatrisk_vurdering/
14. En norsk tragedie, side 338.
15. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread301372/#post_301372
16. En norsk tragedie, side 160.
17. En norsk tragedie, side 110.
18. En norsk tragedie, side 232
19. http://www.imdb.com/title/tt0113492/
20. http://www.imdb.com/title/tt0082198/
21. http://www.dagbladet.no/2011/07/27/kultur/helene_boksle/sang/folkemusikk/musikk/17458614/
22. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/22juli/Behring-Breivik-grat-da-aktor-spilte-av-filmen-hans-6806096.html
23. http://gatesofvienna.blogspot.com/2011/07/dexter-factor.html
24. En norsk tragedie, side 34.
25. http://www.dagbladet.no/2011/08/22/nyheter/anders_behring_breivik/innenriks/terrorangrepet/17775561/
26. En norsk tragedie, side 19.
27. En norsk tragedie, side 17.
28. http://www.nrk.no/227/dag-for-dag/–var-bare-interessert-i-diamanter-1.8190514
29. En norsk tragedie, side 184.
30. En norsk tragedie, side 17.
31. En norsk tragedie, side 22.
32. En norsk tragedie, side 229.
33. En norsk tragedie, side 312.
34. http://www.foxnews.com/us/2012/12/16/at-least-26-dead-in-shooting-at-connecticut-school/
35. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4182469.ece
36. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Gal_-ond-eller-begge-deler-6800300.html