20
jun
Seneste opdatering: 21/6-15 kl. 0259
9 kommentarer - Tryk for at kommentere!

Det er et godt spørgsmål. Jeg kan ikke besvare det for mit eget vedkommende, men jeg er ikke i tvivl om, at der er mange, der hellere end gerne vil besvare det på mine vegne. Vi lever midt i en opinionstid, og jeg er ikke helt tilfreds med at være en del af den. Heldigvis har jeg midler til at undgå den. Jeg kan fotografere, og holde mund. En blogpost er ideelt set bare et snapshot, ikke masser af opinion.

Jeg har det med den slags spørgsmål, ligesom med spejle: Jeg ejer ikke et, og derfor ser jeg ikke i det. Jeg kunne tage en selfie, og se hvor det stritter, men fotografer kan ikke lide at blive fotograferet, ligesom læger ikke kan lide at være patienter. Jeg har haft flere i familien – læger, og også patienter. Det betyder de, der udholder uden at brokke sig. Sproget er af og til klogere, end vi selv er. Fred med de utålmodige læger, de er også tvivlere, når man kender dem.

Optagelsen er fra maj 2013, men jeg syntes, den var værd at høre, og jeg tror ikke, jeg har haft den før. Interessant om opragelse, skoler, om Thatchers økonomiske snæversyn. “Ikke en konservativ, en radikal, individualist.” Hun taler også om sin selvbiografiske bog Guardian Angel: My Story, My Britain, og beskriver mindre end venligt de uddannede klasser. Man skal også høre argumentet imod det homoseksuelle ægteskab, og nej, det betyder ikke, man vil dem noget ondt.

Melanie Phillips var i København i 2009, et led i Trykkefrihedsselskabets pionergerning, der fortsætter i den 26 september  med Henryk Broder, Mark Steyn, Flemming Rose og Douglas Murray i København. Melanie Phillips:

Have we in the west gone over the cliff? I’m actually an incurable optimist. I don’t belive, it’s ever over before the fat lady sings. If we were sitting around in coffeeshops in Britain in the 18′ century, we would no doubt be bemoaning the state of Britain and the world, and saying: “You know what, it’s all over everyone is lying in the gutter drunk from gin, everyone’s having babies out of wedlock, Britain’s over, we are finished.” And you know what? It turned into the 19′ century, one of the greatest persiods of british history ever, when Britain had an empire, Queen Victoria, all of that.

On the other hand, we also have in front of us the example of the Roman Empire. One day it was there, the next day is was gone. Empires crumble from within. That’s where the damage is really done. The final coup de grace may be inflicted from an external foe, but the real problem is, if the society has crumbled from the inside. Have we passed the point of no return? I do not belive, we have. I don’t believe, we are lemmings going over the cliff. The problem is, we in the west, don’t even know, we are on the cliff, let alone we are about to go over it. If we come to realize, we are going over, we will stop. Stopping will he painful, but we will pull back if enough of us will realize this in time.

De främlingsfientliga

Egentlig tror jeg ikke svenske journalister og akademikere vil gentage 2001-2011, men genusprofessor Drude Dahlerup lægger godt ud:”Dansk folkeparti får finansministerposten”. Lars Dencik er også parat til en ny runde. Egentlig mangler vi kun RUC lektor Håkon Arvidsson. Jeg håber da ikke, han er død i mellemtiden.

– Det är det absolut ett exempel på. Hela Folketinget har gått åt höger när det gäller invandringspolitiken för att förhindra det här – sedan lyckades inte den strategin. Å andra sidan i Sverige har vi inte gjort som i Danmark och sedan har Sverigedemokraterna gått fram i alla fall. Det här är en europeisk trend kanske mycket mer än en dansk.

Vad kommer att hända nu med dansk politik?

– Jag tror att det blir ytterligare åtstramningar inom invandringspolitiken. Lars Løkke Rasmussen (Venstre) har redan pratat om ”hastiga ändringar i lagstiftningen”. Han menar att folk får för mycket socialbidrag och att det är därför det kommer väldigt mycket folk till Danmark. Jag tror att det är helt fel problemställning, men de har tävlat mycket i invandrarfientlig politik, han och Helle Thorning-Schmidt (Socialdemokraterna). Men på lång sikt och i övergripande ekonomiska frågor är det en ganska stor samsyn, och de stora partierna har också gått mot mitten.

Annoncer fra Danske Partner-Ads:


Donér engangsbeløb?Kan du forpligte dig til fast betaling?

  • Armadillo

    Disse genus professorer og lignende løst folk der aldrig har været ude i virkeligheden, burde forstå at det kommer ALDRIG at blive en tilbagegang til det som var inden.
    Man ser den samme udvikling i både Frankrig, Norge, England og Danmark; vælgerne vil helt enkelt ikke have flere indvandrere at forsørge!

  • Tja. Hun har jo rett i det med “postmodernismen” oppstod en sterk tendens til å redusere enhver diskusjon til “a matter of opinion”. Men når hun så mer eller mindre avskriver hele det klimavitenskapelige miljøet med det som lite annet er enn rene meningsytringer fra en person uten enhver faglig forutsetning så slår hun seg selv på munnen. Den erfaring hun har, som hun jo selv forteller, er som journalist. Hun har ingen annen faglig bakgrunn enn at hun studerte engelsk ved Oxford. Et valg av studium som man neppe gjør om man har særskilte evner i en mere vitenskapelig retning. Men samtidig virker det som hun faktisk tror at den opplæring og erfaring hun har som journalist gjør henne skikket til både å bedømme fakta og trekke konklusjoner på nær sagt et hvilket som helst område ? Nettopp dette er det jo som representerer et enormt problem i “mediesamfunnet” – journalister med en altfor sterk tro både på egen evne til å vurdere nære sagt hva som helst og som samtidig tror fullt og fast at man har rett til å trekke konklusjoner på vegne av “mannen i gata”.

    “As a journalist, you, know, I was trained to… look at the facts, look at the evidence, arrive at a concllusion, tell people my conclusion – tell people the facts, tell people my conclusion. And you kknow, quite a lot of people today start the other way around. . They start with the conclusion and they say let’s make the facts fit the conclusion.

    OG dette er altså også hennes utgangspunkt for å trekke den rådende konsensus innen klimavitenskapen i tvil ? Så faller hun jo nettopp i samme felle som hun beskylder (andre) postmoderne mennesker for, nemlig den å redusere vitenskapelige spørsmål til “a matter of opinion” i den hensikt å sikre seg retten til å uttale seg med en skråsikkerhet som man mangler faglig bakgrunn for. Problemet med postmodernismen er jo også at den ikke bare kom til å representere den form for “trossystem” som hun i og for seg ganske riktig påpeker, men at dette er en tendens som begynte å gjennomsyre hele samfunnet og som ga seg en rekke forskjellige utslag. En negativ innstilling ovenfor en “ensidig empirisk innstilling” og mot “scientismen” – en innstilling som Philips åpenbart deler – var feks en helt grunnleggende forutsetning for at denne “trosretningen” der alt ender opp i “matters of opinion” kunne få det gjennomslag den gjorde. Og nettopp dette er det jo også som i den grad har bidratt til at journalistene har kunnet innta den posisjon de har som “mediesamfunnets yppersteprester” – på bekostning av den dyrkingen av vitenskapsfolk, forskere og ingeniører som preget den moderne epoken i “Vesten”.

    Noe skeptisk har jeg vært til henne også tidlligere, det er strengt tatt nesten nok for meg at det dreier seg om en journalistkjendis for at jeg skal bli det. De første innledende ordene, om hvordan hun ser sin egen posisjon hinsides “høyre og venstre” kunne jo virke lovende. Men dette som fulgte umiddelbart efter gjorde meg såpass skuffet at jeg hoppet av.

    • Ørjan

      Hvorvidt det faktisk finnes en vitenskapelig konsensus innen klimavitenskapen, er jo et spørsmål en kritisk journalist kan gjøre seg opp en mening om. Å overlate det til “klimajournalistene” er omtrent som å overlate diskusjonen om islam til religionsvitere.

      The Climate Wars’ Damage to Science

      • Enhver journalist kan “gjøre seg opp en mening” om en hvilken som helst sak. Hvorvidt journalisten er “kritisk” endrer ikke det faktum at det i de aller fleste tilfelle nettopp kun dreier seg om journalister som “gjør seg opp en mening”. Når denslags journalister har fått en så dominerende rolle så er det et problem. Det hjelper fint lite at de er “kritiske” når de mangler faglige forutsetninger. I verste fall fører det til at et oppblåst selvbilde som “kritisk journalist” og mulighetene de har til å uttale seg om alt mellom himmel og jord innenfor de store mediene ender med at de gir folk et fullstendig galt bilde av forhold som det faktisk krever betydelig naturvitenskapelig innsikt for å vurdere selvstendig. Virkelig kritiske journalister som ikke har slike faglige forutsetninger ville da snarere nøye seg med å popularisere forskningsresultater uten å gi seg til å trekke konklusjoner etter eget hode.

        In a new study, scientists with the University of Alaska at Fairbanks and several other institutions report a staggering finding: Glaciers of the United States’ largest — and only Arctic — state, Alaska, have lost 75 gigatons (a gigaton is a billion metric tons) of ice per year from 1994 through 2013. For comparison, that’s roughly half of a recent estimate for ice loss for all of Antarctica (159 billion metric tons). It takes 360 gigatons of ice to lead to one millimeter of sea level rise, which implies that the Alaska region alone may have contributed several millimeters in the past few decades. “Despite Greenland’s ice covered area being 20 times greater than that of Alaska, losses in Alaska were fully one third of the total loss from the ice sheet during 2005-2010,” wrote the authors, led by Chris Larsen of the University of Alaska at Fairbanks’s Geophysical Institute. The study was published in Geophysical Research Letters. The paper used data from airborne altimeters as part of NASA’s Operation IceBridge to examine 116 Alaska glaciers, including both coastal or “tidewater” glaciers, but also glaciers that terminate in lakes or on land. The examined glaciers represented 41 percent of the total area of glaciers in the Alaska region, which the study defined as also including parts of British Columbia and the Yukon Territory. Then calculations were performed to estimate mass loss for the whole of the region’s glaciers. Washington Post 17 June. Alaska’s glaciers are now losing 75 billion tons of ice every year

        • Ørjan

          Enhver journalist kan “gjøre seg opp en mening” om en hvilken som helst
          sak. Hvorvidt journalisten er “kritisk” endrer ikke det faktum at det i
          de aller fleste tilfelle nettopp kun dreier seg om journalister som
          “gjør seg opp en mening”. Det finnes unntak.

          Unntaket du linker til er Bjørn Vassnes, som er cand. philol.med hovedfag i litteraturvitenskap. Selvfølgelig bør en vitenskapsjournalist ha solid utdanning i naturvitenskap, som f.eks Weekendavisens Lone Frank, med doktorgrad i nevrobiologi, eller Matt Ridley (som skrev artikkelen jeg linket til), med doktorgrad i zoologi.

          Det hjelper fint lite at de er “kritiske” når de mangler faglige
          forutsetninger. I verste fall fører det til at et oppblåst selvbilde som
          “kritisk journalist” og mulighetene de har til å uttale seg om alt
          mellom himmel og jord innenfor de store mediene ender med at de gir folk
          et fullstendig galt bilde av forhold som det faktisk krever betydelig
          naturvitenskapelig innsikt for å vurdere selvstendig. Virkelig kritiske
          journalister som ikke har slike faglige forutsetninger ville da
          ihvertfall som et minimum snarere nøye seg med å popularisere
          forskningsresultater uten å gi seg til å trekke konklusjoner etter eget
          hode.

          Sant nok. Og det bildet de gir av klimaforskningen er at det er vitenskapelig konsensus om at vi går mot en katastrofe. Men i virkeligheten er det bare konsensus om at vi har hatt en temperaturøkning frem til slutten av 90-tallet, og at den sannsynligvis er delvis menneskeskapt.

          Fra artikkelen jeg linket til:

          …These scientists and their guardians of the flame repeatedly insist that
          there are only two ways of thinking about climate change—that it’s
          real, man-made and dangerous (the right way), or that it’s not happening
          (the wrong way). But this is a false dichotomy. There is a third
          possibility: that it’s real, partly man-made and not dangerous. This is
          the “lukewarmer” school, and I am happy to put myself in this category.
          Lukewarmers do not think dangerous climate change is impossible; but
          they think it is unlikely.

          —–

          Sceptics such as Plimer often complain that “consensus” has
          no place in science. Strictly they are right, but I think it is a red
          herring. I happily agree that you can have some degree of scientific
          consensus about the past and the present. The earth is a sphere;
          evolution is true; carbon dioxide is a greenhouse gas. The IPCC claims
          in its most recent report that it is “95 per cent” sure that “more than
          half” of the (gentle) warming “since 1950” is man-made. I’ll drink to
          that, though it’s a pretty vague claim. But you really cannot have much
          of a consensus about the future. Scientists are terrible at making
          forecasts—indeed as Dan Gardner documents in his book Future Babble
          they are often worse than laymen. And the climate is a chaotic system
          with multiple influences of which human emissions are just one, which
          makes prediction even harder.

          The IPCC actually admits the possibility of lukewarming
          within its consensus, because it gives a range of possible future
          temperatures: it thinks the world will be between about 1.5 and four
          degrees warmer on average by the end of the century. That’s a huge
          range, from marginally beneficial to terrifyingly harmful, so it is
          hardly a consensus of danger, and if you look at the “probability
          density functions” of climate sensitivity, they always cluster towards
          the lower end.

        • Her må jeg innrømme at jeg faktisk trodde at Vassnes hadde noe mer faglig bakgrunn for sitt virke som vitenskapsjournalist enn som så. Skuffende. Men så gjenstår jo spørsmålet om Vassnes gjør særlig mye mer enn nettopp det jeg skrev at journalister uten naturvitenskapelig bakgrunn burde gjøre: i størst mulig grad popularisere forskningsresulater uten å “gjøre seg opp en egen mening”.

          Zoologi og nevrobiologi gir vel forøvrig ikke nødvendigvis noe spesielt godt grunnlag for fri og selvstendig vurdering av forskning på klima. Fysisk kjemi er hele utgangspunktet for klimavitenskapen. og sammen med matematikk og statistikk som støttefag er dette stadig det mest sentrale. Ser man feks på kravene for å komme inn ved medisinske og biologiske studier i Norge, zoologi inkludert, så er det ikke engang nødvendig å ha tatt tredjeårets kurs i hverken fysikk eller matematikk ved den videregående skolen. Så der må man se ganske spesifikt på hvilken bakgrunn den enkelte vitenskapsjournalist har. Sånn sett er jeg glad for at du påpeker dette om Vassnes. En hovedoppgave om “realismen hos Doris Lessing” gir jo i utgangspunktet absolutt ingen særlige forutsetninger for å uttalse seg om vitenskap. En slik hovedoppgave tyder jo også på at Vassnes ikke engang har gått naturfaglinje i den videregående skolen. Men i den bedrøvelige situasjonen som preger formidlingen av forskning og vitenskap i norske medier har jeg altså likevel inntrykk av at han skiller seg positivt ut.

  • Pingback: “Guardian Angel” : Melanie Phillips nyeste bog | Hodjanernes Blog()

  • Niels Henriksen

    Hjertet i en ny borgerlig udenrigs-, udlændinge- og asylpolitik

    http://jyllands-posten.dk/debat/blogs/mikaeljalving/ECE7809413/Hjertet -i-en-ny-borgerlig-udenrigs–udl%C3%A6ndinge–og-asylpolitik/

    Mikael Jalving

    19. juni. 2015

    Flere konkrete borgerrettigheder, færre abstrakte menneskerettigheder. Sidstnævnte truer førstnævnte.

    Folketingsvalget er overstået, og der er som bekendt mere at være glad for end ked ad. Ikke mindst, at store dele af venstrefløjen lader til at ville udvandre til Sverige på dens mange Nihola- og Christianiacykler.

    For tænk, hvis en ny regering ville skippe den generelle afgudsdyrkelse af det, vi kan kalde de postmoderne menneskerettigheder. Det vil sige de sociale og kulturelle menneskerettigheder, som FN
    forsøger at få gennemtrumfet over den ganske verden i tillæg til de politiske rettigheder, og som EU fremmer via EU-Domstolen og den løbende propaganda i vestlige medier.

    Her ligger selve udgangspunktet for en ny borgerlig udenrigs-, udlændinge- og asylpolitik. Dens hjerte og puls.

    Aldrig er der blevet snakket så meget om internationale forpligtelser hér og dér og i forbindelse med flygtninge, migranter og asylpirater, men læg mærke til, at regningen altid bliver betalt nationalt. Af
    nationale stater, regeringer og i sidste ende skatteydere.

    Hvor frihedsrettigheder tidligere handlede om retten til at tilhøre et politisk fællesskab af en konkret, statslig og national art, er menneskerettighederne blevet et postulat om eksistensen af et universelt
    verdensborgerskab uden postadresse eller fysisk lokalitet.

    Verdensborgerretten svæver i den tyndeste luft, hinsides enhver koordinat og konstans.

    Menneskerettighederne er blevet en religion, det sidste skrig eller den sidste utopi, som den amerikanske historieprofessor Samuel Moyn fra Columbia University argumenterer for i sin fremragende bog The Last Utopia: Human Rights in History, som Asle Toje refererer til. Den burde oversættes til dansk øjeblikkeligt. Og ligge på Lars Løkke Rasmussen natbord. Og Søren Espersens. Og Anders Samuelsens. Samt Søren Papes.

    Efter nazismens og kommunismens død er menneskerettighederne den eneste tilbageværende universalisme. Ingen anden idé kan gøre denne rangen stridig. Ved metafysikkens magiske mellemkomst er
    menneskerettighederne blevet omsluttet af en aura, der udstyrer deres mediebårne, professionelle og institutionaliserede talsmænd og kvinder med en helt særlig mission, som kun meget få og dumdristige iagttagere betvivler legitimiteten af.

  • Iq

    Drude Dahlerup var inviteret af tv4 Sverige, hvor hun nød at nedgøre Danmark. Hun var næsten mere svensk end svenskerne. Den ganske udmærkede politiske komentator Marcus Oscarsson, så ud til at kede sig over hendes politisk korrekte analyse af Danmark. Der spåede hun også, at Chr. Thulesen Dahl som finansminister. Hun havde nok lige skelet til Ekstrabladet, som netop havde ment det samme. Hun går fuldstændig i tomgang, som nogle gør, når de kommer op i alderen, og ikke fornyr sig. At Lars Dencik stadig bor i Danmark er jo helt uforståeligt.
    Lad os nu håbe, at DF får noget politik igennem, og står fast på sine krav. Vores forhold til EU skal revideres.
    Vi kan da ikke have åbne grænser, det må da alle forstå. EU tillader jo også, at medlemslandene kan indføre midlertidig grænsekontrol, ved særlig lejligheder. Det må det da siges, at være nu. Eller gælder det kun, når politikerne holder topmøde?
    Vi kan da ikke lukke op for en ubegrænset folkevandring, fordi tyskerne gik rundt og heilede og gassede jøderne. Det må tyskerne selv klare. Mutti Merkel har tilranet sig alt for meget magt.
    Det. er påfaldende, at DF står så stærkt i Syd og Sønderjylland.